30 september 2007

Sist i september

Det er vaktskifte.
Sommeren har pakket sine flortynne tanker i en koffert og gått,
lukket døren stille etter seg og begitt seg i vei til ukjent sted.

Inn tramper høsten med sølete sko,
slamrer med dører og skaper lurveleven.
Høsten er et skramleorkester som aldri blir ferdig med å øve.

Store, tunge regndråper treffer ruten,
forvandler seg til ord som skriver den samme gamle historien i et nytt språk.

Tusen små malermestere finner fram skrinene sine,
pakker ut pensler og paletter.
Kjenner ikke ordet "arbeidstidsbestemmelse",
vil bare gjøre byen ny over natten.

En maler streifer meg med kosten sin og gir meg et snev av «opprømt rød».
Det er taktskifte.
Høsten byr opp til dans,
og jeg lar meg virvle med...

27 september 2007

Fantasiforløsere


"Etter at far døde og søstrene mine og jeg gikk gjennom brev og andre papirer for å bestemme hva vi skulle ta vare på og hva vi skulle kaste, kom jeg en dag over en grønn liten boks. Oppi boksen lå det en nøkkelring med syv nøkler i ulike størrelser. Til ringen hadde far festet en lapp der det sto "ukjente nøkler". Nå har jeg alltid disse nøklene i nærheten når jeg skriver. De er blitt et symbol på selve skrivingen, de åpner døren inn til fiksjonen." Dette er det forfatter Siri Hustvedt (bl.a. What I Loved) som sier i en av mine sist ervervede bokskatter fra Amazon: How I Write. The Secret Lives of Authors.

Dette er virkelig en fin og forseggjort bok som i tekst og bilder forteller om hva som inspirerer 67 ulike britiske og amerikanske forfattere. Jeg syns det er veldig spennende å høre om hva det er som inspirerer forfattere - og andre - til å skape, og da er denne boken som en eventyrbok.

Her får jeg vite at Jonathan Franzen (bl.a The Corrections) må sitte og skrive i en knirkete gammel kontorstol han fant i en søppelkontainer i New York i 1982. Isabel Young (bl.a Lionboy-bøkene) samler på mennesker, det vil si passbilder hun finner på gaten og som hun dikter opp historier om. A.S. Byatt (bl.a. Possession) har det hun kaller "a Cabinet of Curiosities", som består av ting hun har samlet fra ulike steder, deriblant en stein fra Norge.

Michel Faber (bl.a. The Crimson Petal and the White) må ha en kopp traktekaffe og et ferskt wienerbrød fra sin favorittbaker presis kl 08:15 om morgenen. Audrey Niffenegger (bl.a The Time Traveller's Wife) har hodet til en kvinnelig helgen stående ved siden av datamaskinen. For å minne henne på at det er tålmodigheten som skaper kunst, og at til slutt vil de riktige ordene komme.

Nå kunne det være morsomt å høre hva dere der ute blir inspirert av. Hva er det som får tankene deres til å snurre, kameraene til å klikke, malerpenslene til å danse og blekket til å sprute?

Selv blir jeg ofte tiltrukket av gamle bilder med ukjente mennesker fra en annen tid. Som dette bildet som jeg fant i en bruktbutikk i går, med tre unge, alvorstunge damer. Undres på hvordan det gikk med dem...

21 september 2007

Bok-kunst

Det fins mange måter å orientere seg i bokhøsten på. For eksempel kan man foreta en liten kunsthistorisk reise ved å se på noen av omslagene.

Frode Grytten: «Rom ved havet, rom i byen»
De ti novellene i den nye samlingen til Grytten er skrevet til ti av maleriene til Edward Hopper. Alle er gjengitt i boka.
Den amerikanske maleren Edward Hopper (1882–1967) er kjent for sine realistiske skildringer fra så vel New York City som amerikanske småbyer. Ensomhet og melankoli er merkelapper som ofte er blitt satt på Hoppers malerier. Han malte gjerne mennesketomme gater, rom med en eller få personer i, bensinstasjoner, jernbanespor.
Bildet på omslaget er «Excursion into Philosophy». Det er i privat eie.




Karin Haugane: «Amerikansk vinter» (dikt)
Edward Hopper er tydeligvis populær, for han pryder også omslaget på den nye diktsamlingen til Karin Haugane.
Maleriet heter «Ground Swell», og ble malt i 1939. Det befinner seg i The Corcoran Gallery of Art i Washington.






Tracy Chevalier: «Uskyld»
Utsnitt av maleriet «The Linley Sisters», malt av Thomas Gainsborough (1727–1788). Han er en av de mest berømte britiske landskaps- og portrettmalerne på 1700-tallet. Han ble født i 1727 Suffolk, og da han var 13 år gammel, ble han sendt til London for å studere kunst.
Han slo seg ned i Bath i 1759, der han fikk en stor kundekrets som portrettmaler for badebyens fasjonable besøkende. Han flyttet senere til London, der han blant annet malte medlemmer av kongehuset.
Linley-søstrene er døtrene til Thomas Linley, en komponist fra Bath. Elisabeth (stående) var allerede en ledende sopran da bildet ble malt, og hun var kjent for sin skjønnhet så vel som for sin stemme. Mary (som er sentral på omslaget) hadde akkurat begynt sin karriere som sangerske da bildet ble malt. Hun ble siden gift med dramatikeren Richard Tickell.
Maleriet befinner seg i Dulwich Picture Gallery i London.
Boken handler imidlertid ikke om Linley-søstrene, men om dikteren William Blake.


Henning H. Bergsvåg: «Nemesis» (dikt)
«The Wounded Angel» av Hugo Simberg
Hugo Simberg (1873–1917) var en finsk maler og grafiker. Forenkling og stilisering er karakteristisk for hans bildeverden, som ofte dreier seg om livets og dødens gåter.
«The Wounded Angel» er hans mest berømte bilde, og det ble kåret til Finlands nasjonalmaleri i 2006.
Det finske bandet Nightwish lanserte i august i år sin nyeste musikk-video Amaranth, og den er basert på dette bestemte maleriet. (Kan nytes her)
Maleriet befinner seg i Atheneum Art Museum i Helsinki.



Rune Christiansen: «Fraværet av musikk»
«Theseus og Aetra» av Laurent de la Hyre.
Laurent de la Hyre (1606–1656) var fransk barokkmaler. Han malte en rekke bilder i en klassiserende stil. Innholdet var gjerne av bibelsk eller mytologisk-religiøs karakter. På slutten av livet lagde han landskapsmalerier, der han gjerne kombinerte atmosfærisk lys med elementer av gammel romersk arkitektur.
Maleriet er også omtalt i romanen – som for øvrig er vel verdt å lese.
«Theseus og Aetra» befinner seg i Museum of Fine Arts i Budapest


Mads Larsen: «Lesbisk nigger»
«Gabrielle d'Estrées and One of her Sisters in the Bath», fra ca. 1594. Bildet er laget av en malerne innenfor den såkalte Fontainbleau-skolen, som utfoldet seg i Frankrike på 1500-tallet, sentrert rundt slottet Fontainebleau, som skolens malere utsmykket.
Bildet forestiller Gabrielle d'Estrées og en av hennes søstre i badet. Gabrielle d'Estrees var Henrik IVs elskerinne. I hånden holder hun en ring som kongen har gitt henne, som et tegn på båndet mellom dem. Hennes søster tar på brystvorten hennes, noe som indikerer at hun er gravid og venter kongens barn. I bakgrunnen sitter en kvinne og syr babyklær.
Bildet befinner seg i Musée du Louvre i Paris.
Så kan man jo lure på hvor relevant omslaget er for bokens innhold. For øvrig er dette en bok jeg ikke tror jeg kommer til å lese...


Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia og diverse nettsteder.

20 september 2007

Deilig dystert fra Danmark

Knud Romers roman «Den som blunker er redd for døden» er så vond at den egentlig ikke er til å holde ut. Men så er den så vakkert skrevet at lesningen blir som en besettelse.

Romanens forteller er Knud Romer. Han bor sammen med sin danske far og tyske mor i byen Nykøbing Falster. Om denne byen sier han: «Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes.»

Morens første ektemann ble henrettet under krigen på grunn av forræderi mot Hitler. Siden havner Knuds mor tilfeldigvis i Danmark, og her treffer hun den nye mannen i sitt liv og får sitt eneste barn. Men i den lille byen blir hun aldri annet enn Hitler-kjerring og tyskersvin. («Moren min var en verdensdame som var havnet ved verdens ende».) Knuds far jobber i forsikringsbransjen og er en pedant av dimensjoner. («Han var tvers igjennom korrekt – samvittigheten hans var like ren som skjorten hans.») Familien er isolert, utstøtt av nærmiljøet. Knud blir mobbet på skolen og har ingen venner, men dikter opp muntre historier for moren om hva han opplever. Mens moren trøster seg med vodka. Og ingen ser barnet som blir frarøvet en barndom...

I tillegg til skildringen av jeg-fortellerens egen oppvekst i Danmark på 60- og 70-tallet, får vi også historien om besteforeldrene på begge sider, samt tanter og onkler. De er sterke personligheter, men for de fleste gjelder det at det meste av det de tar seg til, går galt. Ikke fordi de er udugelige, men fordi de ikke har marginene på sin side. Til sammen fremstår de som et menasjeri av forkrøplete sjeler, og de er med på å gjøre denne romanen til et eventyr av en bok.

Forfatteren forteller sin historie på en forførende måte, i et tonefall som kaller både på latter og tårer. Det er godt gjort, særlig med tanke på at boken delvis bygger på forfatterens egen oppvekst. Knud Romer skildrer det vonde på en nøktern måte, derfor virker det også ekstra sterkt. Innimellom kommer noen fantastiske avsnitt som løfter historien opp fra det hverdagslige og slår beina vekk under all elendigheten. Det er noe lunt, lettere absurd over denne romanen, som til tross for sine sparsomme 150 sider rommer svært mye.

Knud Romer har noen formuleringer som er så fine at de får tærne til å krølle seg. Han skriver for eksempel om morfar: «Han sto for alt som var strengt og hardt og gjorde vondt. Han var den øverste knappen i skjorten. Han var tennene i kammen når man ble vannkjemmet.» Og om hvordan et måltid kan fortone seg: «Vi satte oss og fulgte ritualet og sa det samme og gjorde det samme, og bestikket klirret og spilte et klokkespill på porselenet om angsten for å gå i stykker.»

Det handler om å falle utenfor, og likevel greie å overleve – på tross av alt. Hvorfor Knud ikke går til grunne, slik mange andre i familien, er et interessant spørsmål. Kanskje er det fordi han har et stoff i seg som blant annet gjør ham i stand til å sette ord på opplevelsene, og på den måten også greie å skape den nødvendige distansen.

Knud Romer har selv sagt at han føler et slektskap med Lars Saabye Christensen, og «Den som blunker er redd for døden» vekket til live noen av de samme følelsene som da jeg leste «Maskeblomstfamilien». Dette er en bok jeg kan komme til få varige men av.

Romanen er oversatt til norsk av Markus Midré, og utgitt på Damm.

16 september 2007

Leseluksus

Jeg har hatt en mistanke om det lenge, og i løpet av sommeren og høsten har jeg fått det bekreftet: Det leses mer enn noen gang! Jeg begynte for alvor å legge merke til det da jeg reiste på ferie i sommer og ventet på flyet på Gardermoen. Mens man tidligere ikke så ansikter for bare aviser, er det nå stadig flere som sitter fordypet i en bok. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp da jeg ble stående ved siden av en ung jente ved utgangen som sto og leste en av mine favoritter: Storm i juni av Irène Némirovsky. Inne på flyet havnet jeg ved siden av en solhungrig dame som leste Paulo Coelhos Veronika vil dø, og jeg ble sittende og lure på hva det er med denne Coelho.

For et par uker siden var jeg der igjen, på vei til Trondheim denne gangen. Jeg ble sittende ved siden av noen unge mennesker på jobbreise. Hva de snakket om kl. 07.00 en onsdags morgen? Romanen Wonderboy av Henrik Langeland. Jenta i følget truet med å slenga boka veggimellom, for hun var så utrolig provosert av hovedpersonen. På veien hjem ble jeg stående i kø bak en ung mann som sto og leste Sauejakten av Haruki Murakami. Hjertet til å bykse igjen!

Det var etter det at jeg virkelig begynte å se meg rundt. Og da oppdaget jeg at det sitter jo folk og leser nesten overalt. Det kryr av dem i parken en søndag mens sola fortsatt har overtaket på høsten, de sitter på bussholdeplassen og leser, på toget, på kafé, ja en dag så jeg sågar en mann som faktisk greide både å gå og lese samtidig....

Derfor var det ingen stor overraskelse da avisene i forrige uke plutselig kunne avsløre framtidens luksus: "Mens luksus for mange forbindes med å flashe materiell velstand, kommer fokuset til å endre seg markant frem mot 2017. Stikkordet er tid - masser av tid", sto det å lese på dn.no. Masser av tid til å lese altså! Slik velger i alle fall jeg å tolke det, og det bekrefter jo det jeg har funnet ut i mine uvitenskapelige observasjoner.

Selv har jeg begynt å gjøre det til en sport å finne ut hvilke bøker folk leser - uten å spørre dem. Så får jeg strekt litt på kroppen i tillegg. Og sannelig er det ikke en fin måte å skaffe seg nye lesetips på også. Forrige helg gikk jeg forbi en mann som satt på gravlunden og leste. Denne var lett match, for han holdt boken beleilig opp foran ansiktet og jeg noterte meg straks tittelen: Manden der plantede træer. Videre undersøkelser viste at den er skrevet av den franske forfatteren Jean Giono (1895-1970) og at L'homme qui plantait des arbres kom ut i 1953. I en dansk avis blir den karakterisert som en liten perle av en bok. Jeg trenger vel ikke å si at den allerede er under bestilling?

I trygg forvissing om at jeg er trendy, har jeg nå tenkt å tilbringe resten av dagen på sofaen i selskap med mine forfattervenner. Øverst i bunken ligger Frode Grytten. I sin nye novellesamling, Rom ved havet, rom i byen, har han latt seg inspirere av ti malerier av min favorittmaler Edward Hopper. "Passer aller best for melankolsk anlagte romantikere", sier Dagbladets anmelder. Det ligger an til å bli en bra søndag, sier jeg.

11 september 2007

Fransk fortellerkunst

Etter å ha lest «Storm i juni» av Irène Némirovsky forstår jeg hvorfor jeg leser bøker. Det er langt mellom slike «åpenbaringer», men desto større er lykken når man finner dem. «Storm i juni» er en bok som setter seg fast i minnet. Det er en raus bok; rik på fortellinger, rik på ord av det rette slaget.

Boken består egentlig av to romaner: «Storm i juni» og «Dolce». «Storm i juni» åpner med Frankrikes fall for nazismen i juni 1940, og vi følger en gruppe parisere som flykter fra hovedstaden, gjennom et land i kaos. I «Dolce» skildres livet i en okkupert landsby, der hverdagen med tyskerne har tatt over. Flere av personene fra den første delen dukker også opp her, og skjebnene deres veves inn i hverandre.

Dette er langt fra noen tradisjonell «krigsroman», det er portrettene av personene som er det mest fremtredende. Menneskene angår leseren i all sin overdådighet og i all sin skrøpelighet. I all sin menneskelighet. Når de instinktive følelsene kommer for dagen i en presset situasjon, blir den menneskelige dårskap flombelyst. Det er et lite flatterende bilde av menneskeslekten forfatteren viser oss, men personene er nennsomt skildret. Tidvis med humor, tidvis med besk ironi.

Likevel: Det oppstår små lommer av skjønnhet også i tider med krig og elendighet. Selv om det vakre har dårlige kår, trosser det innimellom krigens brutalitet. Da oppstår det korte sekvenser av lykke som også får leseren til å sveve.

Alle de fantastiske og detaljrike beskrivelsene er med på å sette stemningen. En liten og tilsynelatende ubetydelig observasjon kan vise seg å ha stor betydning for hovedhandlingen.

Historien om romanens tilblivelse er som en roman i seg selv. Irène Némirovsky var russisk jøde (født i Ukraina i 1903), men flyktet med familien til Frankrike etter revolusjonen i 1917. Da tyskerne okkuperte Frankrike, var Irène Némirovsky blant de første jødene som ble deportert. Hun kom til Auschwitz i juni 1942 og døde litt over en måned etterpå. Ektemannen led samme skjebne i november samme år.

De to døtrene Denise (13) og Elisabeth (5) klarte å komme seg unna, og overlevde. De fikk også reddet kofferten med morens notatbok, som de gjemte som et minne. Boken ble imidlertid ikke åpnet før 60 år senere. Det man hadde trodd var en dagbok, viste seg å være to romanmanuskripter, skrevet med bitteliten skrift for å spare på papiret.

Romanen ble ikke utgitt på fransk før i 2004 og kom på norsk i 2006, oversatt av Kjell Olaf Jensen. Irène Némirovsky var for øvrig en av 1930-årenes mest kjente franske forfattere.

Det er umulig å forbli uberørt av historiene som blir fortalt i «Storm i juni». Jeg ville bare lese mer da den siste siden var vendt, men dessverre fikk altså aldri Irène Némirovsky anledning til å gjøre ferdig sitt verk, som opprinnelig var tenkt i fem deler. Romanen er formidlet i en form og med et språk som man ikke kan annet enn å fryde seg over. Historiene er skrevet med sikker penn i en usikker tid. Resultatet er stor fortellerkunst.

07 september 2007

Romantikk på gravlunden

Jeg har en vakker gammel kirkegård, Vår Frelsers Gravlund, som nærmeste nabo. På vei til byen går jeg ofte gjennom gravlunden, og da passerer jeg et helt spesielt gravsted. Her hviler Justus Heinrich Schwensen (1800-1877) og Johanne Cathrine Schwensen, født Möller (1814-1904).

Jeg har ikke funnet ut mer om dem enn at Justus Heinrich var født i Danmark, at han reiste til Christiania da han var 24 år og giftet seg med Johanne Cathrine, kalt Cathinka, i november 1832. Justus ble ansatt hos en grosserer og startet etter hvert sin egen forretning, før han ble bankdirektør og grunnla Creditbanken. Justus og Cathinka hadde ingen barn, og pengene de etterlot seg ble blant annet brukt til velgjørende formål i Christiania.

Men det er ikke derfor jeg ofte stopper opp akkurat ved dette stedet. Det er på grunn av trærne på graven. De to trærne har nemlig vokst sammen, som et symbol på evig troskap også i døden.

Dette får meg til å tenke på historien i en av bøkene jeg kjøpte på det tidligere omtalte bakgårdssalget: Tristan og Isolde, et av de mest berømte kjæresteparene i litteraturhistorien.

I motsetning til Justus og Cathinka, var ikke Tristan og Isolde så heldige at de kunne gifte seg. De elsket hverandre, men Isolde var lovet bort til en annen mann. De møttes i hemmelighet, men det ble oppdaget, og Tristan ble sendt vekk. Historien ender som seg hør og bør på tragisk vis. De elskende dør, men selv ikke i døden kan noen skille dem. De blir begravd på hver sin side av kirken, men om natten springer det opp fra Tristans grav en grønn og løvrik rosenbusk som vokser opp over kirkens tak og senker seg ned i Isoldes grav.

En annen ulykkelig kjærlighetshistorie med lignende utgang, er folkevisa om Bendik og Årolilja. Bendik er ikke bra nok som svigersønn for Åroliljas far, som er konge, og Bendik blir tatt av dage. Da brister Åroliljas hjerte. Bendik blir gravlagt nordom kirken, Årolilja sørom, men:

Det voks upp av deires grefti
Tvo fagre liljegreinir;
dei krøktes ihop ivi kyrkjedynni -
der stend dei kongjen åt meine.

03 september 2007

Bøkene og livet

Jeg har vært på bakgårdssalg igjen. Flere forlag har slike årlige salg der de kvitter seg med "hyllevarmere", bøker de ikke får god nok avsetning på gjennom bokhandelen. Jeg har forsøkt å unngå dem, men jeg trekkes mot disse utsalgene som fluer mot en fersk kulort i en grønn sommereng. Jeg svermer rundt bokstablene i bakgårdene.

Det er ikke det at jeg på død og liv trenger flere bøker. Det er ikke sånn at jeg har gått tom for lesestoff. Problemet er snarere det motsatte. Jeg har flere bøker enn jeg greier å huse på mine 53 tilmålte kvadratmeter. Derfor følte jeg meg ganske ovenpå da jeg dagen etter det siste bakgårdssalget tok med meg en stor pose med bøker jeg hadde luket ut (bøker i kategoriene
"bøker jeg har lest og aldri kommer til å lese om igjen", "bøker jeg kanskje burde ha lest, men som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese likevel", "bøker jeg ikke skjønner hvordan har klart å komme seg innenfor mine fire vegger") og bega meg av sted til den lokale Fretex-butikken. Heldigvis var antallet bøker jeg kjøpte lavere enn det antallet jeg ga fra meg... Jeg ser ikke bort fra at jeg en dag kommer til å kjøpe tilbake bøker jeg selv har levert inn.

Jeg kan knapt bevege meg inn i en bokhandel uten å komme ut med en bok eller flere. Amazon.co.uk har samme virkning på meg som spilleautomater har på spilleavhengige. Men ingen har så langt tatt til orde for å forby nettbokhandelen. Kunne det være noe å gå til valg på?

Det er heller ikke det at jeg er underernært på litterære stimuli. Jeg har en jobb som innebærer at jeg er den lykkelige mottaker av mange bøker. Jeg bor rett i nærheten av byens største bibliotek. Jeg skriver om bøker hver dag, jeg leser om bøker, jeg går i lesesirkel, jeg formelig bader i bøker. Og likevel må jeg altså stadig ha mer! Jeg snuser på dem, beføler dem, stryker dem over ryggen, smiler skjelmsk mot dem og tar dem med meg i sengen, flere av gangen.

Om 25 dager reiser jeg til Göteborg. Det er bokmesse. Jeg har vært der før. Jeg vet hva som kommer til å skje. Det svenske språket er ingen hindring, faktisk er jeg veldig svak for nettopp svenske bøker. Og på toget mellom Oslo og Göteborg er det ingen regel som sier at man bare kan ha med seg 15 kg bagasje...

Og her er resultatet av mine utskeielser på bakgårdssalgene. Det ble til sammen 17 bøker til den nette sum av 600 kroner. Det skulle bli sånn cirka 35, 30 kroner per bok. Så kan man i alle fall ikke klage på at bøker er dyrt.