31 oktober 2007

Et forsøk

Hver dag dumper det haugevis med manuskripter ned i postkassen til norske forlag. En dag i april var det ordene mine som ble fraktet på denne måten.

Ordene mine ble ikke skrevet med verken blod eller svette. Ikke med tårer, heller. Det vesle bildebokmanuset ble til i løpet av et par kveldstimer, men jeg var likevel ikke så aller verst fornøyd med resultatet (som kan leses her). Og jeg gjør oppmerksom på at det ble til før Märthas engler ble et samtaleemne…

I et øyeblikks overmot bestemte jeg meg for å la det stå til og sende min lille bagatell til vurdering i et forlag. Eller rettere sagt flere forlag. Jeg valgte ut to rene barnebokforlag: Omnipax og Mangschou, og fire store forlag med egne barnebokredaksjoner: Aschehoug, Cappelen, Damm og Gyldendal. I tillegg skrev jeg en nynorsk variant av fortellingen som jeg sendte til Det Norske Samlaget.

Det første jeg gjorde, var å sjekke nettsidene til de ulike forlagene for å finne ut hvordan de ville ha manus tilsendt. Sant å si var det ikke helt enkelt å finne fram til den aktuelle informasjonen. Noen forlag virket mer opptatt av å selge allerede utgitte bøker enn å lokke til seg nye forfattere. Fire av forlagene opererte stadig med ordet «diskett». Kanskje på tide å oppdatere informasjonen litt? Forlagene oppga en vurderingstid på mellom to og åtte uker.

Så var det bare å skrive følgebrev, putte brev og manus i konvolutter, sette på frimerke, ønske meg selv lykke til og legge alt i nærmeste postkasse. I og med at jeg er på hils med en del forlagsfolk, valgte jeg å ikke bruke mitt eget navn. Jeg fulgte et råd jeg fra en bekjent i forlagsbransjen: «lån navnet til en venninne og vri litt på det, sånn at svarene havner i hennes postkasse – uten at hun må stå til ansvar for det du skriver».

Det kjentes uvant å opptre med en ny identitet, og jeg øvde meg på å skrive signaturer. Det var ganske så spennende og minnet meg om da jeg drev i samme geskjeft for mange år siden. Jeg gikk på ungdomsskolen og skrev falske meldinger for skolevenninner som ville slippe unna gymnastikktimene. Det gikk ganske lang tid før en av mødrene avslørte den falske signaturen. Det var ikke fritt for at jeg følte meg som en forfalsker nå også, og idet jeg puttet alle konvoluttene i den røde postkassen kjente jeg at hjertet lekte hurtigtog.

Så var det bare å vente…

Jeg slapp å vente så lenge, for allerede etter en drøy uke kom det første svaret. En ganske tykk konvolutt i A4-størrelse fra Imprintforlaget. Ergo: manuset kommer i retur, sannsynligvis med et standard avslag. Og ganske riktig: «Takk for at vi har fått lese ditt barnebokmanuskript. Det er stor pågang av manuskripter for tiden, og dessverre kan vi ikke finne plass for utgivelse av din tekst hos oss.» Ikke et ord om hvorfor teksten ikke fungerer, bare dette korte, upersonlige brevet.

Allerede dagen etter kom det et nytt brev. En liten, håndskrevet konvolutt fra Mangschou forlag i Bergen. Jeg holdt brevet forsiktig opp mot kjøkkenlampa og forsøkte å lese gjennom konvolutten. Jeg kunne se at det sto «lykke til videre», og kunne trygt sprette brevet. Visst var det avslag, men her var det i alle fall noen som har tatt seg tid til å komme med en liten vurdering: «Det er en hyggelig fortelling du har skrevet. (…) Grunnstrukturen har noen gode poenger, og jeg er ikke i tvil om at intensjonene dine er gode, men prosjektet er dessverre ikke egnet til utgivelse her hos oss. Historien mangler den lille ekstra gløden som en god historie bør ha.» Jeg stusset litt over ordet «intensjoner». Trodde de kanskje jeg var en gammel bestemor som hadde skrevet med tanke på barnebarna? (Jeg har nemlig hørt redaktører beklage seg over denne typen manus.)

Den nærmeste uken kom det brev på løpende bånd, fem i tallet. I brevet fra Cappelen sto det at manus var til vurdering og at de beregnet seg en behandlingstid på ca. 3–6 uker, og budskapet i brevene fra Damm, Samlaget og Aschehoug var det samme. Hos Gyldendal ga de meg imidlertid blankt avslag med en gang: «Vi har nå lest og vurdert din bildeboktekst her i redaksjonen med tanke på eventuell utgivelse i bokform, men er – til tross for tydelig skriveglede og gode intensjoner – dessverre kommet til en negativ konklusjon». Så kom det en lang harang om hvor mange manus de mottar og hvor strenge krav de stiller. Og jeg begynte å forstå at ordet «intensjon» er et ord å passe seg for. Har forleggerne gått på kurs og lært at dette er et fint ord å ty til overfor håpefulle debutanter man ikke vil ta motet fra?

Litt over en måned etter hendelsen med postkassen kom det en stor, ganske tykk konvolutt fra Damm: «Etter nøye vurdering har vi kommet til at det dessverre ikke kan utgis i bokform hos oss».

Det neste brevet var fra Cappelen, og budskapet var identisk: «Vi har vurdert manuskriptet med interesse, men er dessverre kommet til at vi ikke finner å kunne påta oss en utgivelse i bokform. Vi er lei oss for at vi ikke kan gi det en skriftlig konsulentuttalelse, men på grunn av den store mengden innkomne manuskripter er det bare et fåtall som får det.»

Så var det bare to svar igjen å vente på. En uke senere kom det nest siste. Det var fra Aschehoug: «Redaksjonen har vurdert ditt manuskript og har kommet fram til at vi dessverre ikke kan påta oss å utgi det i bokform.»

Det går gikk tre måneder før svaret fra Det Norske Samlaget kom. Rett nok var det på overtid, men det var det eneste av forlagene som hadde gjort bruk av konsulent. Og selv om uttalelsen var negativ, var den i alle fall grundig. Deler av den lød som følger:

«Gode bøker som tar opp temaet døden for barn er viktige, men skal ein skrive om eit slikt tema, må ein vere god, presis og original i utforminga. Denne historia slår meg ikkje som det. I ei og same fortelling prøver du å seie noko om døden, sjukdom, englar og historie, og ingen av delene kjem heilt i hamn. Mitt råd er at du forsøker deg med eit heilt anna utgangspunkt neste gong du skriv, prøv å sjå fortellinga du vil skrive frå ein overraskende ståstad, slik at den kan utvikle seg til å bli noko anna enn forutseieleg og tradisjonell. Med det meiner eg ikkje at alle historier skal vere merkelege og skrudde, men kvar historie skal ha eit punkt som er uutseieleg og annleis. Det manglar denne historia.»

I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at det var som om jeg skulle ha sagt det selv...

Men så sitter jeg likevel her og lurer på hvor mange av de som blir refusert (v.fr., avvise, forkaste, refusere) som prøver seg på nytt…

28 oktober 2007

Gjensyn med en gammel heltinne

I det siste har jeg lest en god del ny barne- og ungdomslitteratur, samtidig som jeg har sett litt på gamle bøker som enten er blitt gjenstand for evig glemsel eller har fått et nytt liv i nye utgivelser.

Av nostalgiske grunner går jeg på biblioteket og spør etter Dikken Zwilgmeyers «Anniken Prestgaren». En meget hyggelig bibliotekar dykker ned i magasinet på Deichmanske bibliotek og kommer opp med syv ulike utgaver av boken. Det er fritt valg og jeg låner like godt alle. Bortsett fra førsteutgaven fra 1900, den er ikke til utlån. Den er forresten ganske så beskjedent utstyrt, her er ikke mye som lokker på leseren.

I den neste utgaven, fra 1914, har en blond jente med fletter og rødrutete kjole tatt plass på omslaget. Akkurat dette eksemplaret av boken har Siri fått i gave «fra bedstemama julaften 1914». Jeg tipper Siri gråt like mye over Anniken Prestgarens korte livssaga som det jeg selv gjorde cirka 60 år senere. For her er også «min» utgave fra 1972, i serien Aschehougs Gullkantede. Den siste utgaven av «Anniken Prestgaren» kom i 1995 (Atheneum forlag).

Dikken Zwilgmeyer (1853–1913) var en av de mest sentrale forfatterne i 1890-årenes barnelitteratur, og hun ble særlig kjent for ungpikebøkene om Inger Johanne, tolv i tallet.

«Anniken Prestgaren» må være en av de tristeste bøkene i norsk barnelitteratur. Anniken (16) er en outsider, en guttejente i en tid da jenter helst bare skulle være til stas. Hun er verken pen eller fiks, men er modigere enn de fleste – og med et stort alvor i seg.

Det går lenge mellom hver gang noen låner disse bøkene, og når det en sjelden gang skjer, er det enten studenter eller gamle damer i mimremodus. Og så meg da, og jeg er jo ikke SÅ gammel... Jeg var litt i tvil om hvorvidt det var lurt å utsette seg for et gjensyn med en gammel heltinne, men det gikk over all forventning. «Anniken Prestgaren» går utenpå mye av det som senere er skrevet av barnebøker.

Og jeg måtte visst med hånden opp mot øyet denne gangen også. Den som kan lese slutten på denne romanen uten å bli rørt, må ha et hjerte av sten...

Jeg hører gjerne om andres «leseminner» fra barndommen.

24 oktober 2007

Dikt på en onsdag

Onsdag er en bra diktdeledag, så i dag vil jeg dele et dikt fra en bok jeg kjøpte på Fretex for et par uker siden. Det er skrevet av amerikanske James Tate og fins i samlingen «Gnomens liksvøp og andre dikt» (Aschehoug 2000). Alle diktene er valgt ut og gjendiktet av Torild Wardenær.


FRA EN ØY

Tett tåke hele dagen, lange, lave tåkelurer forkynner
at enda et spøkelsesskip passerer.
Men vi ser ingenting. Det er som om et teppe har falt ned.
Gå tilbake inn i deg selv, sier det. Ingenting av dette betyr
noe for deg mer. All dramatikken, farge, bevegelse –
du kan leve uten det. Det var en illusjon,
en spøk, en løgn. Det er ikke noe annet her ute enn røyk
fra ruinhaugen som var alt,
alt du ønsket, alt du trodde
du trengte. Skip som passerer, glem det.
Barn som bader, det finnes ikke noe slikt.
La gå; din øy er et støvkorn
Men tåkelurene fra spøkelsesskipet sier: husk oss,
vi husker deg.

Har du et dikt du vil dele? Skriv det gjerne i kommentarfeltet.

(Bildet er fra Træna, langt ute i havgapet i Nordland)

19 oktober 2007

Ta en Gro-dag!

Det er en god bokhøst for oss som er glad i Gro Dahles litterære univers. Nå er hun nemlig her med to bøker: en bildebok og en diktsamling.

Jeg tror det jeg liker best ved Gro Dahles tekster, er blandingen av det lekende og absurde og det dypt alvorlige. Og det at hun tør å utfordre tabuer. Og så selve ordene, da. Ordene til Gro Dahle som rydder seg vei inn til mine egne ord og begynner å leke med dem.

Jeg har så vidt begynt å snuse på diktene i «Alle fugler», og har skjønt at jeg har mye godt i vente – her er mange fine dikt med språk og kjærlighet som tema.

Baksideteksten er jo et dikt i seg selv, bare hør:

Kom inn!

Bli med inn

i disse kjærlighetsdiktene.
Det fins stier og fugler her inne.
Det fins osp og bjørk

som rammer oss inn

med løvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene

vil ordene prøve å kysse deg

med sine doble munner
og ta på deg med beskrivelsene sine.

Bildeboken, «Mammas hår», med illustrasjoner av ektemannen Svein Nyhus, har jeg allerede viklet meg inn i. Det er et vanskelig tema Gro Dahle tar opp i denne boken.

Emmas mamma har psykiske problemer, og håret hennes blir flokete og bustete og får masse knuter. Emma prøver å børste, men det hjelper ikke med verken børste eller kam. Heldigvis treffer Emma en gammel mann idet hun er i ferd med å gå seg vill inne i mammas hår, og har han de redskapene som skal til for å løse opp flokene.

Illustrasjonene til Svein Nyhus underbygger teksten, samtidig som de bygger videre på historien.

Til slutt må jeg nevne den vesle boken «Ikke gi opp håpet, Werner», som kom ut i 2005. Her har Gro Dahle også stått for illustrasjonene. Denne illustrerte miniromanen handler om ensomhet, skildret på en humoristisk og herlig uærbødig måte. Det gjør godt å få le av noe man egentlig ikke har lov til å synes er morsomt.

«Ikke gi opp håpet, Werner» befinner seg i en hylle jeg har reservert for det jeg kaller inspirasjonsbøker. Dette er gjerne litt «rare» bøker som får tankene til å ta avstikkere og fantasien til å fryde seg. Og som man kan ta fram igjen og igjen.

Og helt til slutt: Alle flinke piker som ikke har lest bildeboken «Snill», bør snarest gjøre det...

17 oktober 2007

Bloggen har bursdag!

Det har blitt mye jobbing og lite blogging i det siste, men jeg tenkte jeg likevel måtte benytte anledningen til å feire at bloggen er ett år i dag!

Først tenkte jeg på å lage madeleine-kaker og late som om jeg kan min Proust, men så kom Bjørn Skogmo meg til unnsetning. Han har skrevet høstens korteste – og kanskje også morsomste – roman: «Som porselen kanskje».

Dette er en roman om en roman, en roman jeg-fortelleren har store planer for. Han vil intet mindre enn å komme med på Bokbadet og bli intervjuet av Anne Grosvold. Så spørs det hvordan det går til slutt.

Forfatteren i denne romanen har funnet sin favorittkake: «Høy gulrotkake» fra Deli de Luca. Han beskriver den slik:

«Det er en fryd å spise kaken, som foruten gulrotmassen inneholder bløte nøttebiter og annet godt, og er inndelt i ikke mindre enn fire etasjer atskilt med nøttekrem. På toppen er det et ekstra tykt lag av den rike kremen, og for meg er det naturlig å legge stykket på asjetten og spise det nedenfra. Det tykkeste kremlaget kommer da til slutt og til sin fulle rett. Å spise mer enn ett stykke er ikke vanlig og kan ikke anbefales, da blir en lett overmett.»

Det siste kan jeg herved bekrefte...

15 oktober 2007

Hjelp, jeg må ha ny pc...

Min gode, gamle datamaskin er i ferd med å takke for seg etter lang og tro tjeneste. Noe som altså innebærer at jeg må ut og kjøpe en ny, bærbar pc. Men hjelp! Hva slags merke skal man velge, hvilken modell? Gode råd mottas med takk!

10 oktober 2007

Klok bok

For et klokt menneske Karin Sveen må være, tenkte jeg mens jeg leste hennes essaysamling «Frokost med fremmede»

Boka har undertittelen «Ei bok om tilhørighet». Et aktuelt tema i en tid som for mange av oss mer og mer kjennetegnes av rastløshet og flyktighet. Hvor hører jeg til? Hvor er hjemme? Hjemme er der katta mi bor, er det en som siteres på i boka. Hva er hjemme annet enn en omvei til verden, spør norske Daniel bosatt i San Francisco.

Karin Sveen er selv tydelig til stede i teksten og bruker egne erfaringer til å analysere og reflektere rundt det hun opplever under et opphold i Amerika. Reisen ut i verden blir på denne måten også en slags hjemreise. Hun skriver om det fremmede med utgangspunkt i det kjente, og slik skaper hun også gjenkjennelse og oppretter forbindelser mellom det kjente og det ukjente. Hun er ikke en kjølig akademiker som er ute og observerer, men et menneske av kjøtt og blod som det er lett å identifisere seg med. I tillegg får hun meg til å reflektere rundt min egen tilhørighet eller mangel på sådan. Jeg bygger mine egne tanker og erfaringer inn i lesningen.

Det gjør sterkt inntrykk når forfatteren setter to menneskeskjebner opp mot hverandre i essayet Joe og Marta. Amerikanske Joe er hjemløs, men er nøye med å feie og holde ren den vesle fortauskanten som er «hans». Hele strøket kjenner Joe, og han kjenner dem. Norske Marta bodde på psykiatrisk sykehus i over femti år, helt til reformen kom. Den ga Marta en leilighet, men tok fra henne hjemmet hennes. For som forfatteren skriver: «Det er ikke mange normale som inviterer en gæren i selskap eller går på konditori med en sånn, uten mot penger og som profesjonell hjelper.» Slik får Karin Sveen også sagt noe om det norske velferdssamfunnet: «Det er enklere å sette en idé ut i verden enn et menneske.»

Boka handler ikke bare om forfatterens opphold i Amerika. Temaene spenner vidt. Her er blant annet et essay om forfatteren Frank McCourt og om maleren Lars Hertervig. I det første kjenner jeg igjen min egen opplevelse da jeg leste «Angela’s Ashes». I det andre vekkes nysgjerrigheten, og jeg får lyst til å vite mer om en kunstner som fikk diagnosen uhelbredelig melankoliker.

Jeg leste denne boka like intenst som jeg vanligvis leser en god roman. At Karin Sveen også er lyriker, merkes godt. Her er setninger som er så fine at jeg må gå tilbake og lese dem flere ganger, sette strek under dem, samle på dem. Som denne: «Det var som om jeg ikke bare hadde reist over himmelen i et fly, men på innsida av ei fortelling som huserte i meg som et jetlag». Og denne: «Hukommelse er ikke nostalgi, men linjer og skinner som slynger seg fra sted til sted mens de synger, snart av savn, snart av forventningens glede».

Dette er klokskap på bok.

05 oktober 2007

«Reisebok»

Jeg har funnet min første bookcrossing-bok! Blant alle pakkene med middagsris på Rema på St. Hanshaugen lå den: «Det trellbundne sinn» av Czeslaw Milosz.

Jeg har jo hørt og lest om fenomenet bookcrossing, men har aldri tidligere funnet en av de reisende bøkene. De som deltar i «bookcrossing» legger ut bøker for eksempel på kafeer, i butikker, i parker, på toget og andre steder der folk ferdes og kan oppdage dem. Før man legger ut en bok, må man registrere den på nettsiden www.bookcrossing.com. Boken får et nummer som skrives på innsiden av permen.

Da jeg tastet inn nummeret som sto i «min» bok, fant jeg ut at boken hadde vært på reise siden 2005, da den ble lagt ut i Oslo. Bortsett fra en liten tur innom Ås, har den holdt seg i hovedstaden. Når man har lest boken, skal man la den reise videre («read me and release me»).

Den polske forfatteren Czeslaw Milosz fikk Nobelprisen i litteratur i 1980. «Det trellbundne sinn» ble skrevet i 1953. Her beskriver Milosz hvordan han og forfattervennene hans opplevde undertrykkelsen i landene bak jernteppet. Han skildrer fire menneskers reaksjoner og tanker i en atmosfære av løgner og mistenksomhet.

I og med at det gamle Øst-Europa er et tema som opptar meg, var dette egentlig en veldig passende bok å finne. Det spørs bare når jeg skal få tid til å lese den...

02 oktober 2007

En messe verdt

Det er Göteborg, det er september, det er bokmesse. Jeg har kommet med toget fra Oslo, og tenker at det ikke er noe annet sted i verden jeg ville ha vært akkurat nå. Tradisjonen tro lader jeg opp med lunsj på kafeen i Akademibokhandeln, sånn omtrent halvveis til messeområdet. Jeg er på stadiet forventning.

Så vandrer jeg oppover Avenyn, føttene finner veien av seg selv og snart er jeg inne i det forjettede land. Bøker overalt! Der sitter Liza Marklund og signerer sin nyeste roman, myser over brilleglassene mot køen som blir lengre og lengre. Deckardrottningen som på et seminar senere på dagen blir utpekt til å ha det sterkeste merkenavnet blant svenske forfattere.

Fra det rikholdige programmet velger jeg meg ut et foredrag av argentinske Alberto Manguel, kjent for boken «En historie om lesing». Nå har han skrevet om bibliotekene i en bok som nylig er kommet på svensk: «Nattens bibliotek». Manguel har 35 000 bøker i sitt private bibliotek, og er overbevist om at bøkene formerer seg om natten. «Amen», sier jeg inni meg. Jeg er på stadiet oppstemthet.

Hei, hvor det går! Jeg baner meg vei gjennom folkemengden, napper med meg en brosjyre her, en katalog der. Stopper opp for å høre Torgny Lindgren snakke om sin nye roman, «Norrlands Akvavit». Jeg må smile når jeg går forbi standen til «Sveriges frimärksungdom». Ingen av dem som står der er en dag under 40. Jeg kjøper en pocketbok til 25 kroner hos Adlibris («Nu vill jag sjunga dig milda sånger» av Linda Olsson). Damen foran meg i køen kjøper for 900 kroner. Jeg må fram med kalkulatoren for å finne ut at det blir 36 bøker.

Så, etter cirka fem timer, skjer det noe. Jeg er på vei inn i et nytt stadium: utmattelse. Jeg registrerer knapt at Noas Ark har havarert. Puslespillbitene ligger strødd utenfor standen til det kristne forlaget. Det er varmt, jeg må sette meg, men finner ingen stol. Jeg vil avkjøle meg og kjøper en mjukglass, men blir kvalm etter den tredje munnfullen og kaster den. Dessuten skjærer hankene på de tunge plastposene seg inn i fingrene mine og jeg greier ikke å konsentrere meg. Jeg bestemmer meg for å finne det særeste foredraget i håp om at det ikke er så mange andre der. Slik går det til at jeg blir kjent med 1800-tallsforfatterinnen Emilie Flygare-Carlén.

Nærkontakten med mine medmennesker begynner å kjennes som en belastning, bokstavelig talt. Det er faktisk ikke så greit når man er ganske liten å havne midt mellom store, barmfagre damer. Det skyldes på Jan Guillou, det er så mange som vil ha navnetrekket hans i boken sin. Forstå det den som kan. Jeg tror forresten noen må ha klonet den mannen, for ti minutter senere ser jeg ham på et annet sted. Og ti minutter etter der igjen...

«Jag är trött, jag med!» skriker mann til dame. De skarpe svenske stemmene borer seg inn i hodet mitt. Jeg er faretruende nær resignasjonen. Jeg har fått tråkket av meg høyre sko fem ganger i løpet av den siste halve timen og en tjukk mann har rapet rett inn i øret mitt. Jeg strekker ikke lenger ut hånden når noen vil gi meg siste nytt på bokfronten, orker ikke feste blikket. På et eller annet vis greier jeg å komme meg ut, finner veien til jernbanestasjonen og setter meg på toget i retning Oslo. Det er ikke før toget har passert Halden at jeg begynner å ta meg inn igjen. Da regner jeg ut at det er 361 dager igjen til neste bokmesse i Göteborg.

Og jo, jeg kjenner allerede en viss forventning...