30 november 2007

November

November er et stille ekko av stemmer
som ingen kan motsi.

November er et gammelt glass med skår i
som rommer alt det usagte.

November er en koffert
full av brev med frimerker fra land som ikke finnes.

November er en malerbutikk
der alle fargene er utgått på dato.


(Bildet er fra København)

29 november 2007

Mine litterære heltinner: Åsta, Laura og Bodil

I løpet av høsten har en av utfordringene i bloggeuniverset vært å velge ut tre litterære heltinner. Noe som har inspirert meg til å lete litt i lesehukommelsen.

ÅSTA:
Åsta i «Jentene gjør opprør» av Frøydis Guldahl (for øvrig moren til Åsne Seierstad) var en skikkelig 70-tallsheltinne! Tøff, sint og med bein i nesa. Hun gjør opprør mot alle som sier at jenter skal være søte og snille og huslige og oppføre seg som damer. Åsta tar initiativ til å grunnlegge opprørsklubben Krokotitt, der en av lovene sier: Gjør alt du har lyst til. Alt som passer for gutter, passer også for jenter.

«Jentene gjør opprør» er den av høytlesningsbøkene fra barneskolen jeg husker best. (Jeg var velsignet med en norsklærer som visste å formidle leseglede). Siden lånte jeg boka flere ganger på biblioteket. Jeg tror jeg likte Åsta så godt fordi hun satte tanker ut i handling og aldri ga seg. Dessuten var hun vel en takknemlig motvekt til alle de skikkelige og tekkelige jentene som befolket barnelitteraturen før den tid.

Det skal i ettertid innrømmes at de litterære kvalitetene ved denne boka er heller beskjedne, men det er fint å tenke på at en bok kan vekke så sterkt engasjement. Det er vel kanskje ikke så ofte det skjer lenger...

LAURA:
Neste heltinne ut er Laura. Ikke Laura Ingalls Wilder fra «Huset på prærien», selv om hun også var en heltinne i mine tidlige leseår. Nei, denne Laura – Laura Wingfield – kom inn i livet mitt på et langt senere tidspunkt.

Strengt tatt er ikke den 24 år gamle Laura i Tennessee Williams skuespill «Glassmenasjeriet» (1944) noen heltinne. Hun er mer av en anti-heltinne der hun sitter «innesperret» i leiligheten sammen med den dominerende moren og den drømmende broren. Faren, som jobbet i televerket, ble forelsket i lange distanser og kom aldri tilbake. Men det var noe med Laura som grep meg så sterkt da jeg leste dette stykket første gang at jeg aldri har kunnet glemme henne. Siden har jeg sett flere oppsetninger «Glassmenasjeriet», og hver gang kryper Laura inn under huden på meg.

En sykdom i barndommen har gjort at den ene foten er kortere enn den andre og Laura må gå med en skinne. Dette gjør at hun føler seg mindreverdig, og hennes framtidsutsikter er ikke så altfor gode. Dermed får hun heller ikke utviklet sine evner, og det er nettopp det som er så fortvilet. For det bor så mye fint i Laura som ingen får muligheten til å oppdage! Som en erstatning for «det virkelige livet» har Laura en samling av små glassdyr. Enhjørningen er den aller fineste – og den skjøreste. I glassmenasjeriet bor alle Lauras drømmer.

BODIL:
Svenske Bodil Malmsten oppdaget jeg for noen ganske få år siden, etter tips fra en svensk kollega. Det er litt Åsta over Bodil – hun tør, hun også! Selv om hun er en godt voksen dame.

Den første boka jeg leste var «Priset på vatten i Finistère». Den handler om forfatteren selv, som i en alder av 55 år brøt opp fra trygge omgivelser i Sverige og bega seg til ukjent sted i Frankrike – uten å kunne språket, og med de viktigste eiendelene pakket i bilen. Boken handler om det første året på det nye hjemstedet; landsbyen Finistère.

Bodil Malmsten skriver så sabla godt! Hun skriver sånn som jeg selv ønsker å kunne skrive: tilsynelatende enkelt, men likevel med en dybde. Dertil elegant og poetisk. Hun har blikk for det hverdagslige og hun greier å løfte det opp på et litterært plan. Bodil Malmsten klarer å være personlig uten å bli privat.

Bodil Malmsten har også en utmerket blogg: www.finistere.se, og har gitt ut «bloggboka» «Hör bara hur ditt hjärta bultar i mig», som inneholder korte tekster der forfatteren reflekterer rundt en rekke hendelser og temaer, og her er også utdrag og sitater fra andres tekster. Boka er illustrert med egne fotografier.

Nylig er det kommet en ny bok i samme stil: «Kom och hälsa på mig om tusen år». Den får bli årets julegave til meg selv!

22 november 2007

Det spøker...

Slik så det ut utenfor vinduet mitt en grå, tåkete morgen i november.

Nå vil jeg utfordre dere til enten å lage en tittel til bildet eller skrive en bildetekst - eller finne et sitat eller dikt som passer til bildet.

Mens jeg selv reiser til København på en liten førjulstur...

20 november 2007

Velfortjent Bragepris

At norsk middelalderhistorie er kjedelig? Langt ifra! Les Jon Ewos fantastiske biografi om Håkon Sverreson: «Fortellingen om et mulig drap. Et spørsmålstegn av en biografi om middelalderkongen Håkon Sverresson». Nylig ble denne fine boken belønnet med Brageprisen for beste faktabok for barn og unge.

Håkon Sverresson var sønn av kong Sverre Sigurdsson, og ble far til Håkon Håkonsson (mange kjenner Knud Bergsliens maleri «Birkebeinerne», som viser to birkebeinere som frakter den vesle Håkon til Nidaros). Håkon Sverresson ble konge som tjueåring i 1202 og døde etter snaut to år i tronstolen. Det korte livet hans var dramatisk, og det endte muligens med at han ble myrdet. Av hvem? Noen mener at stemoren Margret Eiriksdatter sto bak, men det fins også andre muligheter. Jon Ewo gir seg etterforskningen i vold.

Det er sparsomt med opplysninger om Håkon Sverresson, derfor må forfatteren nødvendigvis ta seg mange friheter. Biografien inneholder en blanding av fakta og ljug, som forfatteren selv uttrykker det. Faktaopplysningene som blir presentert er korrekte, og kildene er gjort rede for til slutt i boka. Grundig research ligger til grunn for biografien, og Jon Ewo har også skrevet om denne perioden tidligere, i serien «Damms norgeshistorie».

Jon Ewo er en synlig og sterkt tilstedeværende biograf, og han tar i bruk både tradisjonelle og mer utradisjonelle knep for å komme sin helt så nær innpå livet som mulig. Blant annet intervjuer han den unge kong Håkon, vi får lese utdrag fra Håkons dagbok, er innom bloggen hans og blir vitne til at en klønete konge prøver seg med en Powerpoint-presentasjon. Og sannelig dukker ikke NRKs Hans Wilhelm Steinfeld opp. Uten at noe av dette virker påtatt.

Forfatteren relaterer stoffet til noe unge lesere kjenner igjen fra sin egen hverdag, og bruker også et språk som jeg vil tro treffer den yngre garde. Dette gjør historien mer tilgjengelig, og det får også leseren til å le. For dette er en utrolig morsom bok, så ellevill at jeg tror man må være Jon Ewo for å få det til. Samtidig får vi del i den trist-vakre kjærlighetshistorien om Håkon og Inga fra Varteig, hun som blir mor til Håkon Håkonsson.

Dette er faktaformidling av ypperste merke. Og selv om det er lagt til rette for at yngre lesere skal bli hektet på historie, har denne boka ingen aldersgrense. Den er like festlig for en førtis som for en fjortis.

Det koker og syder, det bobler av formidlingsglede. Ja, det tar faktisk helt av – i positiv forstand. De flotte illustrasjonene til Bjørn Ousland passer perfekt til historien, og bidrar til å gjøre dette til et fyrverkeri av en bok. Bjørn Ousland har også illustrert Jon Ewos Shakespeare-biografi «Vil den virkelige William være så snill å reise seg!»

Det er mulig Håkon Sverresson bare var en snodig parentes i historien, men denne boka er i alle fall et utropstegn i bokhøsten!

15 november 2007

Mann kvinne kaffe


Hun møtte smilet hans over en kaffekopp i Napoli
en gang for lenge siden.
Drømmene hennes viklet seg inn i drømmene hans
og ble til et gebrokkent mylder av ord uten endelser:
«Uomo. Donna. Caffè».

Sammen la de ut på en reise,
under stjernene, over engene, mellom fjellene, gjennom livet.
De søkte ly under trær som la grenene sine forsiktig rundt dem,
mens bølgene sang dem i søvn.
Helt til veien delte seg.
De møttes i presens og skiltes i futurum.
«Ritornerò!» «Jeg kommer igjen!»

Men årene gikk, for aldri mer å komme tilbake.

«Bella donna, vieni!» «Kom!» ropte en ung stemme.
Men da hun snudde seg,
så hun en gammel mann med ansiktet fullt av rynker.
Mellom rynkene lå det ord som drysset sakte ned mot gaten,
ble til dikt som samlet seg i en bok.

Så sto hun der med livet hans mellom hendene.


Denne teksten skrev jeg etter å ha sett den fine, fine filmen «Mann kvinne kaffe» (se her) på kino. Den er laget av Carl Eugen Johannessen, og filmen reklamerer selv med å være «en poetisk roadmovie – og en sorgmunter kjærlighetserklæring til Bella Italia.» Og denne gangen stemmer reklamen, for dette er en av de fineste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge.

Carl Eugen Johannessen (44) bodde i Italia i fire år mens han var barn, og ville forsøke å finne ut hvor mye disse årene hadde preget livet hans. Dermed pakket han sekken, tok med seg kameraet og dro av gårde til sitt barndoms Italia. Han ble der i tre måneder, og resultatet av reisen får vi se i «Mann kvinne kaffe». Anbefales!


(Bildet er mitt eget, det er tatt i Napoli sommeren 2005)

12 november 2007

Fett nok


Jeg er en storleser. Akkurat nå i betydningen: «jeg leser en stor bok». En tykk trykksak på 925 sider. Foreløpig er jeg bare kommet til side 60, og særlig fort går det ikke, for jeg leser den samtidig med andre bøker, og den får derfor stort sett bare sine tilmålte minutter hver kveld etter sengetid. Dessuten er den så tung at jeg etter en stund får vondt i armen av bare å holde den...

Jeg snakker om «Kjærlighetens mørke side» av Rafik Schami, som omtales som en sjenerøs slektskrønike fra Syria og Libanon. Videre lover reklamen sanselige, medrivende fortellinger som slynger seg omkring hverandre over et tidsspenn på hundre turbulente år.

Rafik Schami er fra Syria, men utvandret til Tyskland i 1971. Han er blitt en av Tysklands mest anerkjente forfattere, og dette er hans 23. roman – og den første i norsk oversettelse.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til så uforskammet tykke bøker, men det aner meg at jeg kan ha en god leseopplevelse i vente – så fremt tålmodigheten holder.

Noen som har noen «feite» leseopplevelser å dele?

08 november 2007

Med lengsel og smerte

Med «En liten historie om lengsel» skriver Jens M. Johansson seg rett inn i magen min.

«En liten historie om lengsel» er på mange måter en stillfarende roman, men mellom linjene ulmer det. Jens M. Johansson er en forfatter som fanger opp stemmer og stemninger rundt seg, og som så foredler det og skaper det om til en fortelling. Det er også en musikalsk tekst som jeg tidvis tok meg i å lese høyt. Prøvde jeg meg på hurtiglesing, var det teksten selv som bremset meg slik at jeg automatisk senket farten igjen.

«En liten historie om lengsel» er fortellingen om Karen Abrahamsen, slik vi møter henne i tre avgjørende stadier i livet. I 1968 er hun 23 år gammel, gift med Trond og venter barn. Ekteparet bor i Amerika, men er hjemme i Norge en tur, og Karen drar på uanmeldt besøk til foreldrene sine i Sandefjord.

I 1973 møter vi Karen igjen, som alenemor i Amerika. Hun er skilt fra Trond, som har flyttet hjem til Oslo. Nå har Karen tatt med seg datteren Judith og legger ut på en lang biltur, uten mål, og uten å ha sagt fra til noen. Hun må bare komme seg vekk, begynne et nytt liv et annet sted. Men alt går ikke etter planen.

I romanens tredje og siste del er vi i Oslo, året er 2006 og Karen har passert 60. Hun er professor i litteraturvitenskap på universitetet og den mest populære foreleseren blant de unge studentene. Hun er vellykket, men ikke lykkelig. Det plager henne at hun ikke har særlig god kontakt med datteren, hvis livsvalg hun ikke kan forstå. Å være hjemme med mann og barn på Jessheim er vel ingen karrierevei for en begavet kvinne?

Karen oppnår aldri den kontakten med datteren som hun ønsker seg, og i stedet for å oppmuntre Judith i den tilværelsen hun har valgt, forsøker hun å styre henne til det hun mener er et bedre liv – et liv som til forveksling ligner Karens eget. Kommunikasjonen mellom mor og datter bærer tidvis mer preg av til-tale enn av sam-tale.

Framfor alt er Jens M. Johansson en god observatør. Dessuten synes jeg det er imponerende at en mannlig forfatter skriver så godt om mor-datter-forhold. Eller kanskje er det nettopp en mannlig forfatter som kan klare det best fordi han har den avstanden som skal til? Dertil ligger det en stor, stor styrke i språket. Det er spinkelt (i positiv forstand), men likevel sterkt nok til å bære en så tung historie. Jeg kaller det balansekunst.

I denne romanen fins det noen aldeles nydelige skildringer, og de beste av dem er hentet fra gravlunden... Blant annet er det på en kirkegård Karen lærer lillebroren sin å lese. De vandrer fra støtte til støtte og til slutt knekker seksåringen koden. En mer original metode for å lære seg å lese skal man vel lete lenge etter!

Sterkt inntrykk gjør også Frelseren, en byoriginal som var sterkt til stede i Karens barndom, og som skal komme til å spille en viktig rolle også i hennes tilværelse etter at hun er hjemvendt fra Amerika. Kanskje er det ham vi har mest å lære av når alt kommer til alt. Han som lever uten å kompromisse, uten å bry seg om hva andre mener er rett og galt.

Kanskje kan man si at denne romanen handler om livet i sin alminnelighet og mennesket i sin utilstrekkelighet. Men så demonstrerer den også litteraturens fortreffelighet.

07 november 2007

Dikt på en onsdag

Denne ukens onsdagsdikter får bli Hans Børli (1918-1989). Han blir ofte omtalt som «skogens dikter», men her er mye fint å finne selv for en ihuga urbanist.
Jeg velger meg diktet «Lykka».

LYKKA

Lykka...?
Det er vel de stutte stunder
da intet skal hende og intet har hendt.
Bittesmå stunder, som øyer i havet
utenfor hverdagens grå kontinent.

Der hender iblant at du møter ditt hjerte
lik en som du aldri har kjent.

06 november 2007

Det er her det skjer i høst

Jeg hadde stor glede av å lese Bjørn Skogmos 56 sider korte roman Som porselen kanskje. Det er en liten sjarmbombe av en bok som handler om en forfatter som har tatt mål av seg til å skrive en roman som kan bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, slik at forfatteren kan få invitasjon til å delta i Bokbadet. Å følge jeg-personens skriveprosjekt er til tider ustyrtelig morsomt.

For meg var det en ekstra bonus at denne målbevisste forfatteren går rundt i “mine” gater, tar 37-bussen og handler gulrotkake på Deli de Luca, i lokalene som tidligere huset Regnbuen Fargehandel på St. Hanshaugen. Når han ved en anledning kommer til å beskrive utsikten fra vinduet sitt, går det opp for meg at han må sitte i naboblokka å skrive. Enda mer stas! I et intervju med Bjørn Skogmo i Lokalavisen St. Hanshaugen viser det seg at den virkelige forfatteren også bor i Westye Egebergs gate.

Så er det jeg begynner å lese på en annen av høstens romaner: Edmund Austigards Taxi for B.A. Beckström - eller kunsten å danse på furu. Og hva oppdager jeg? At også den godeste Beckström er min nabo:

«Han rigga seg til i femte etasje. Utan veranda, men med utsyn over til det gamle Westye Egeberg-slottet, og stallen. Og litt av byen kring Kuba. Frå kjøkkenglaset såg han gjennom den ein meter breie glipa mellom Westye Egebergs gate 1 og 2 - tvers over Oslo-fjorden til Nesodd-sida.»

Og visst er det morsomt når fiksjonen kommer et sted nær deg?

Disse fire fine, høyreiste funkisnaboene mine er tegnet av arkitekt Victor Schaulund og ble oppført 1930-39. De fire blokkene rommer til sammen 267 leiligheter.

04 november 2007

Det er nok å ta av…

Jeg har fått en bok i hende. Stor og tung, og full av lesetips. 1001 bøker du må lese før du dør er den forlokkende tittelen. Så kan man selvsagt være uenig i de valgene som er foretatt, men jeg velger i stedet å gå løs på verket med åpent sinn.

Jeg blar raskt forbi Njåls saga, liker ikke å bli minnet på at jeg ikke klarte å svare særlig godt for meg da jeg fikk denne som tema på muntlig eksamen i litteraturvitenskap. Og så Flauberts Madame Bovary, som vi analyserte sønder og sammen! Madame Bovary som leste så mange romaner at hun til slutt gikk til grunne…

Da er det mindre smertefullt å bli minnet på at jeg i min mest gotiske periode aldri kom så langt som til å lese Ann Radcliffs The Mysteries of Udolpho fra 1794, som er sagt å være den mest gotiske av alle gotiske romaner. Snart, Ann Radcliff, snart.

Så må jeg le når jeg leser om Gogols fantastiske fortelling Nesen. Om byråkraten som våkner en morgen og oppdager at nesen hans er borte. Men kommer jeg noen gang til å lese Gogols store roman Døde sjeler? Jo, en dag…

Ekstra stas er det når jeg finner den romanen jeg akkurat er ferdig med: E.M. Forsters Et rom med utsikt. “Rett og slett et vidunderlig stykke lesning”, konkluderer omtalen. Og jeg kan ikke annet enn å si meg enig. Denne klassikeren fra 1908, som nå er oversatt til norsk for første gang, har tålt tidsreisen.

Hovedvekten ligger på litteratur fra 1900-tallet, men boken har også med noen bøker som er kommet ut på 2000-tallet.

Jeg blar meg videre gjennom den tykke boken, mesker meg med romaner fra ulike tider og land, fråtser i de mest fantastiske fortellinger. Nikker gjenkjennende til gamle kjente og noterer meg nye navn til senere bruk. Ikke minst syns jeg det er fint å få stifte bekjentskap med bøker fra land vi vanligvis ikke leser så mye fra, som Romania, Italia, Polen, Kroatia, Ungarn og Japan (min personlige favoritt Haruki Murakami er representert med både Trekkoppfuglen og Kafka på stranden).

Men så stusser jeg litt. TO bøker av Paolo Coelho på må-lese-listen (Veronika vil dø og Djevelen og frøken Plym). Jeg tillater meg å legge inn en liten protest.

Så gjenstår det å skride til selve verkene. Men hvordan velge blant 1001 titler? Jeg bestemmer meg for å la tilfeldighetene råde og slå opp på en vilkårlig side. Er det en side med to omtaler, skal den til høyre gjelde.

Og første bok ut ble: 1984 av George Orwell. Den har jeg allerede lest, så jeg prøver igjen. Denne gangen ble det Ragtime av E.L. Doctorow: "Fortellingene er rike, levende og engasjerende, men det som setter seg fast i minnet, er skrivekunsten, de virvlende jazzrytmene i Doctorows prosa."

Og det kunne jo nesten ikke ha passet bedre, ettersom det er en av bøkene som befinner seg i bokhylla mi - ulest.