21 desember 2008

God jul

Jeg sier god jul til leserne mine med et bilde fra en «alternativ» julebok: «Juleevangeliet. Det skjedde i våre dager». Kunstneren Trygve Skogrand presenterer en ny versjon av juleevangeliet ved å lage illustrasjoner der klassiske malerier er forflyttet til vår egen tid. Maria og Jesusbarnet er på Rema, de venter på bussen, sitter forlatt i en øde julegate og forsøker å finne herberge på et kjøpesenter.

Det er Juritzen forlag som har gitt ut boken, og man kan bla i den her.

03 desember 2008

Ikke nedstøvet



Arkivarens fortelling av Travis Holland er en finstemt og fascinerende fortelling om sovjetmenneskets levekår.

Moskva 1939. I det fryktede Lubjanka-fengselet sitter arkivaren Pavel som har mistet sin stilling som litteraturlærer. Han rydder i tekster skrevet av de politiske fangene. Ved en tilfeldighet oppdager han en tekst skrevet av en av hans favorittforfattere, Isaak Babel (1894-1941).

Pavels oppgave er å sørge for at tekstene blir registrert og deretter makulert. Pavel bestemmer seg imidlertid for å redde noen av Babels tekster for ettertiden - til tross for at han utsetter seg selv for stor fare ved å gjøre det. Han smugler tekstene med seg hjem og gjemmer dem i kjellerboden. Denne sekvensen er noe av det mest rørende i hele romanen.

Den amerikanske debutanten Travis Holland har selv bodd i Moskva. Fortellingen hans føles svært troverdig, noe som tyder på at forfatteren også kan sin historie. I tillegg har han evnen til både innlevelse og til å gjengi hendelser i ord på en slik måte at de fester seg i leserens minne.

Travis Holland skildrer det klaustrofobiske i sovjetmenneskets tilværelse på en overbevisende måte. Når jeg føler at jeg kan stole på forfatteren, er det kanskje fordi han bekrefter bildene jeg har i hodet av hvordan sovjetregimet måtte fortone seg. Sovjetunionen har alltid fascinert meg. Ikke på den måten at jeg har funnet ideologien tiltalende, men jeg har vært nysgjerrig på hvordan det var å leve under så ekstreme forhold.

Travis Holland skriver godt, og jeg tror både på personene og miljøet. Jeg levde meg inn i Pavels historie og fikk en godhet både for ham og fortellingen. Jeg kjente nesten kulden på kroppen og så for meg alle nyansene av grått. Hvordan holdt folk ut å bli kneblet både fysisk og mentalt på denne måten? Men like viktig å påpeke er det at det også fantes en form for begrenset lykke innenfor regimet. Hvis ikke, ville folk ha gått til grunne.

Arkivarens fortelling er også en hyllest til litteraturen. Litteraturen kan inspirere og gjøre folk modige. Litteraturen menneskeliggjør et menneskefiendtlig regime. Den gjør en forskjell.

Travis Holland var et oppløftende nytt bekjentskap. Som leser føler jeg at jeg har fått muligheten til å slippe inn i et helt spesielt univers, og dermed fått innblikk i en historisk epoke som aldri slutter å fascinere meg. Forfatteren skriver med stor sikkerhet og i et vakkert språk som er godt ivaretatt av oversetterne Hege Mehren og Isak Rogde.

Arkivarens fortelling er en bok som lett blir borte i all støyen fra de store i bokhøsten. Jeg syns for øvrig også at det norske omslaget er temmelig lite inspirerende. Jeg valgte denne romanen på tross av omslaget, ikke på grunn av det. Særlig syns jeg fontene på omslaget er ille.

Derimot virket baksideteksten forlokkende: “På en forfatterkongress i 1934 sa den virkelige Isaak Babel at han var i ferd med å mestre en helt ny litterær sjanger: stillheten."

Jeg hadde ikke noe forhold til Isaak Babel fra før, men nå ble min nysgjerrighet vekket. Bok er allerede bestilt hos Capris

25 november 2008

Retro fra radio

Som barn var jeg avhengig av å være i nærheten av en radio da Lørdagsbarnetimen gikk på lufta. Særlig elsket jeg hørespillene. Lykkeligvis er mange av de klassiske hørespillene fra NRK Radioteatret nå å få på cd. De tåler definitivt et gjenhør.

Pollyanna, for eksempel, som er basert på Eleanor H. Porters roman fra 1913. Visst er det både forutsigbart og sentimentalt, men her er det snakk om et stykke herlig virkelighetsflukt!

Den foreldreløse Pollyanna må flytte til sin velstående, men strenge tante Polly. Pollyanna har hatt mye motgang i sitt unge liv, men hun overlever mentalt ved å leke “være-glad-leken”. Den går ut på alltid å se positivt på situasjonen, uansett hvor håpløs den kan virke. Pollyanna har et vinnende vesen og sjarmerer de fleste, kanskje med unntak av den tilsynelatende iskalde tanten…

Et større alvor er det i God natt, mister Tom, som er basert på en roman av Michelle Magorian. Det er en rørende historie, men den hever seg over det sentimentale.

I dagene før krigsutbruddet i 1939 blir London-barn evakuert ut på landsbygda. Den foreldreløse åtteåringen Will havner hos den gamle einstøingen Thomas Oakley. Will er en stille og kuet gutt, som både er fysisk og psykisk mishandlet. Hos Mr. Tom møter han for første gang i livet vennlighet. Den lykkelige tilværelsen tar imidlertid slutt den dagen moren hans forlanger at han skal komme hjem. Tiden går og Mr. Tom får ingen livstegn fra Will. Til slutt begir han seg til London for å lete etter gutten.

Det er lett å tro at God natt, mister Tom er en gammel klassiker, men romanen hørespillet er basert på ble skrevet så sent som i 1981.

God regi og dyktige skuespillere gjør sitt til å bevare disse gode historiene for ettertiden.

20 november 2008

Keiserlig lektyre

Jørgen Norheims roman Adjutanten skiller seg ut i bokhøsten. Det er ikke hverdagskost at den tyske keiser Wilhelm figurerer i en norsk roman.

Mest av alt handler det imidlertid om keiserens adjutant. (Ifølge Bokmåldsordboka er en adjutant en “offiser som er medhjelper for en høyere offiser eller en fyrstelig person“).

Romanen er skrevet i jeg-form, og adjutanten ser tilbake på sitt liv når han nå mot slutten av 1960-tallet og i en alder av nærmere hundre har tilhold på en svært avsidesliggende fjellgård i Sogn og Fjordane. Adjutantens forhold til Norge skriver seg fra den tiden keiseren la ut på sine “nordlandsturer” med skipet Hohenzollern og den unge medhjelperen var med i reisefølget - som før øvrig besto utelukkende av menn.

Gradvis blir adjutantens historie avdekket. Det skjer gjennom at den nyfikne fruktbonden som er husverten hans begynner å spørre ham ut. Gjennom hele livet har adjutanten skrevet dagbok, og i ensomheten oppe på fjellhylla er det tidtrøyte å bla seg tilbake gjennom livet. Nå er det også på tide å la andre få ta del i historien.

Adjutanten er en sympatisk, om enn litt ujevn roman. Best liker jeg det gåtefulle aspektet ved den. Jeg blir nysgjerrig på denne oldingen som klamrer seg fast på en av de ytterste utpostene i verden. Han som stammet fra en stolt Königsberg-familie og spilte en ikke helt ubetydelig rolle i den tyske militærhistorien.

I Norge er adjutanten en outsider. Ikke nok med at han er tysker, bygdefolket regner ham også for å være en “storing”. Han får imidlertid et nært forhold til den opplyste fruktbonden og hans unge datter Helga. Mot slutten skal det vise seg at det er en viss forbindelse mellom Helga og keiseren - av hvilken karakter skal ikke røpes her.

Romanen handler blant annet om valg og konsekvensene av de valgene man tar der og da. Valg man i utgangspunktet kanskje ikke hadde tenkt skulle bli skjebnesvangre.

Jørgen Norheim har skapt et fint og gripende bilde av en mann som på den ene siden har opplevd mer enn de fleste, men som samtidig har måttet “sone” med å leve i ensomhet. Jeg liker også godt å få inn historie på denne “intravenøse” måten, men nettopp det historiske aspektet syns jeg er det svakeste ved romanen. Det får tidvis karakter av noe oppramsende og stilisert. Det er ikke den samme gløden og intensiteten i disse passasjene, og de føles ikke helt integrert i fortellingen.

Alt i alt var Adjutanten en fin leseopplevelse der forfatteren både får vist fram et menneske og formidlet et lite stykke verdenshistorie.

Dessuten står Jørgen Norheim for en av høstens aller fineste romanåpninger: "Kvifor tenkjer eg alltid på døden når eg ser cruiceskipa sige inn fjorden?

18 november 2008

Godt møte

Graverens datter ble mitt andre møte med den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates. Det første møtet var Svart jente/hvit pike. Jeg likte den godt. Ikke eksepsjonelt godt, men nok til at jeg visste at dette var en forfatter jeg ville vende tilbake til.

Nå bød anledningen seg med den nylig utgitte Graverens datter (oversatt av Tone Formo, utgitt på Pax). Med sine 637 sider er dette bokstavelig talt en stor roman. Men den er stor i overført betydning også. Jeg var ikke mange sider ut i romanen før jeg forsto hvor det bar: Dette var en bok jeg kom til å bli forført av. Historien i seg selv appellerte til meg, og på sitt beste hadde språket også en nesten hypnotisk virkning. Dette gjorde at jeg raskt forsvant inn i fiksjonen. Det litterære universet føltes nesten ubehagelig nærværende, men jeg ville likevel ikke ut av det.

Historien om Rebecca Schwart, senere Hazel Jones, er fortellingen om et menneske på flukt - eller “på farten” som er den mer poetiske vendingen hun selv bruker. Hun ble født i 1936 av tysk-jødiske foreldre som emigrerte til USA for å komme unna nazismen. Faren var matematikklærer i München, men i det nye landet må han nøye seg med å være kirkegårdsgraver. Sammen med den strenge faren, den svakelige moren og de to eldre brødrene bor Rebecca i en gammel og forfallen hytte på gravlunden.

Når Rebecca er 13 år gammel, skjer det noe dypt tragisk i livet hennes. Siden skal hun komme til å oppleve ytterligere motgang. Det fører til at hun etter hvert skaper seg en ny identitet. Hun gjenoppstår som Hazel Jones, og sammen med sønnen er hun stadig på farten inntil hun en dag for sønnens skyld velger å etablere seg.

Sønnen viser seg å være et musikalsk vidunderbarn, og en av de mest gripende scenene i romanen er når sønnen under en viktig konkurranse fremfører Beethovens Appassionata. Dette vekker sterke følelser i moren, og blir nok et bevis på at hun aldri helt lykkes i å kvitte seg med fortiden. Det skal ikke store glipen til før de uønskede tankene slipper gjennom.

Dette er en mollstemt roman, der man ikke kan forvente seg en lykkelig slutt. Så får det være opp til leseren å avgjøre om det er tilfeldigheter eller “et pust fra Gud” som driver handlingen framover.

Noe av det fine med Graverens datter er at det er så mange tråder å nøste i, så mange ulike innfallsvinkler (kvinneportrett, rasisme, vold, klassereise, musikk, hemmeligheter). Dessuten gjør romanen meg nysgjerrig, og den skjerper sansene mine. Graverens datter blir en person som angår meg. Jeg blir intenst opptatt av hennes skjebne, og mitt leserhjerte blør for denne ulykkelige skapningen som viser en så sterk vilje og evne til å overleve. Hovedpersonen forblir delvis et mysterium, og det er noe av kvaliteten ved denne romanen. For hva er det som gjør at noen som opplever forferdelige ting i barndommen overlever, mens andre går til grunne? Rebecca er det vi i dag ville ha kalt et “løvetannbarn”. For øvrig er romanen tilegnet forfatterens egen bestemor, Blanche Morgenstern, den opprinnelige “graverens datter”.

Mitt bekjentskap med Joyce Carol Oates er i ferd med å utvikle seg til et vennskap. Noen som har tips til hvilken bok som bør bli min neste Oates-bok?

16 november 2008

Rikt om ruiner

Kan utrangerte spilleautomater i et mørkt og muggent kjellerlokale danne utgangspunkt for et stykke god sakprosa? Hvis man noen gang har vært i tvil, er det bare å lese Marit Eikemos Samtidsruinar for å bli overbevist om det motsatte.

I denne boka oppsøker forfatteren ulike bygg og anlegg som står og forfaller og forsøker å si noe om Norge i dag, og vår nære fortid. Hun tar blant annet turen til Skuibakken i Bærum, til Smelteverket i Odda (Marit Eikemo kommer opprinnelig fra Odda), til en fiskefiletfabrikk i Stamsund, til Stovnersenteret i Oslo. Størst inntrykk på meg gjorde imidlertid turen til den gamle kirkegården som tilhørte Valen psykiatriske sykehus. Blant pasientene her var for øvrig dikteren Olav H. Hauge.

Dette er samtidshistorie med en ny vri, nye innfallsvinkler. Med utgangspunkt i de stedene hun beskriver, fabulerer Marit Eikemo videre og tar opp ulike temaer som veves inn i en tekst som er svært lesverdig. Det er personlig, men forfatteren blir aldri stående i veien for tankene. I tillegg skriver Marit Eikemo så knakende godt at jeg tidvis nesten blir stum av beundring. En bonus av å lese denne boka er at man selv begynner å tenke tilbake på hus og steder i ens eget liv som har vært med og preget historien på et eller annet nivå.

Jeg kan savne flere fotografier (det er bare ett foto som innleder hvert essay), men manglende bilder kompenseres ved at forfatteren får meg til å skape bilder i mitt eget hode i stedet.

I Samtidsruinar er Marit Eikemo så nær som det går an å komme det å lage gull av gråstein - bokstavelig talt.

11 november 2008

En nagende uro

Gøhril Gabrielsens roman Svimlende muligheter, ingen frykt handler om to middelaldrende søstre som bor sammen i barndomshjemmet et sted ute i den nordnorske ødemarken. (Forfatteren er selv fra Finnmark).

Jeg-fortelleren ble som barn lam fra livet og ned, og helt siden foreldrene døde, er det søsteren Ragna som har tatt hånd om henne. Forholdet dem imellom er ikke akkurat preget av tradisjonell søskenkjærlighet, og bedre blir det ikke når Johan kommer flyttende til nabogården. Det utvikler seg et forhold mellom Ragna og Johan, noe som gjør at søsterforholdet blir satt på en enda hardere prøve. Dette er som en litterær miniversjon av Big Brother.

Stemningen er fortettet og forfatteren har stram regi. Uhyggen vokser underveis i lesningen, parallelt med at jeg trekker fortellerens troverdighet i tvil. Er virkelig Ragna så fryktelig som den navnløse søsteren vil ha det til? Visst kommer hun med grove ukvemsord og er brutal, men er ikke den delvis lamme søsteren like ondskapsfull og utspekulert? Og har ikke Ragna forsaket det meste i sitt eget liv ved å pleie søsteren?

Som leser blir jeg nødt til å reflektere over dette og forsøke å gjøre meg opp min egen mening. Det er det som gjør Gøhril Gabrielsens tekst så spennende. Det gjærer og eser mellom linjene.

Som leser utsettes jeg for et ubehag samtidig som jeg blir forført av forfatterens språkkunst. Det føles som om alle ord og setninger er nøye tilhogd. Ingen overflødige ord har fått anledning til å kile seg fast i denne fortellingen. Svimlende muligheter, ingen frykt blir dermed både et fortettet psykologisk drama og en helstøpt roman.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen, og det liker jeg, for det hører til sjeldenhetene at en boktittel får meg til å tolke og gruble.

Dette er Gøhril Gabrielsens andre bok etter debutromanen Unevnelige hendelser, som kom i 2006.

09 november 2008

Vart om det vanskelige

Et samarbeid mellom forfatter Stein Erik Lunde og illustratør Øyvind Torseter har resultert i bildeboka Eg kan ikkje sove no (Det Norske Samlaget). Dette samarbeidet må kunne karakteriseres som særdeles vellykket. Resultatet er blitt en bildebok med lang holdbarhetsdato.

Vi møter en far og en sønn som tar vare på hverandre i vinternatta. Døra står på gløtt inn til stua, slik at drømmene til gutten skal komme ut til faren. Men det er stillere enn det noen gang har vært, og gutten får ikke sove. Da er det godt at pappa er der og kan svare på spørsmål, der det aller viktigste er: Sover mamma? Sammen går de ut i vinternatta.

Det blir aldri sagt rett ut at guttens mor er død, og det er nettopp det som er så fint med denne teksten: Den antyder heller enn å slå fast. Teksten er stram, men likevel så åpen at man kan tolke mye inn i den. Den gir rom for undring. Selv om det er en alvorlig bok, har den en lys undertone.

Illustrasjonene er tegnet, malt, klippet, limt og fotografert. De utdyper teksten samtidig som de skaper nysgjerrighet ved sin originalitet.

06 november 2008

Rystende god leseopplevelse

Selv de tøffeste skal få problemer med å holde tårene unna hvis de leser Åsa Linderborgs skildring av sin egen barndom i Mig äger ingen.

Det er lenge siden jeg har lest en bok som har gjort så sterkt følelsesmessig inntrykk på meg, og der jeg samtidig har blitt så imponert over de litterære kvalitetene. Åsa Linderborg har et særdeles godt språk og viser seg som en talentfull forfatter.

Mig äger ingen er historien om hennes egen oppvekst med en alkoholisert, men like fullt omsorgfull alenefar. Man kan bli rystet over mye av det som skildres, men samtidig fascinert over den grenseløse lojaliteten et barn kan føle overfor en forelder. Åsas far Leif skjøtter jobben sin på metallverket i Västerås, og han er opptatt av at lampettene og gardinene skal være i orden. Han vil nemlig ikke være dårligere enn kjerringene i nabolaget. Det meste av det han tjener går imidlertid til øl og sprit, og det mangler både dopapir og såpe på badet.

Det mest overraskende er at ingen griper inn, ikke engang Åsas ressurssterke mor, som forlot mann og barn da Åsa var tre år.

Når Åsa kommer i tenårene, erstattes lojaliteten med skamfølelse, og i perioder har hun ingen kontakt med faren. Det er ikke stas med en uflidd pappa som brekker seg over kjøkkenvasken. Som voksen gjenopptar hun imidlertid kontakten, som også styrkes gjennom hennes to barn. Åsas forhold til faren er ambivalent, men hun slutter likevel aldri å være glad i ham.

Som leser har jeg hele tiden en sterk fornemmelse av å være til stede. Gjennom å skildre detaljer og pussige særegenheter får forfatteren også fram det humoristiske i den ellers barske hverdagen. Tittelen Mig äger ingen er for øvrig hentet fra et dikt av Gunnar Ekelöf.

Deler av forfatterens familie på farssiden har valgt å kutte kontakten med henne etter at hun ga ut denne boken. Det kan man til en viss grad forstå, for det er en svært utleverende bok som avslører til dels pinefulle detaljer. På den annen side: Hvis den ikke hadde vært så ærlig, ville det høyst sannsynlig blitt en dårligere bok. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at Åsa Linderborg måtte vente med å skrive boken til etter at faren var gått bort. Stolt som han var, ville han høyst sannsynlig ha tatt sin død av den.

Mig äger ingen handler også om en klassereise. Åsa Linderborg har doktorgrad i historie og jobber i kulturredaksjonen i Aftonbladet. Nå må man imidlertid kunne si at det er snakk om en litt forkortet reise, i og med at moren og hennes familie har akademikerbakgrunn. Åsa Linderborgs mor er tidligere riksdagsrepresentant.

Hadde ikke Åsa Linderborg vært en så god forfatter, ville ikke denne historien ha blitt noe annet enn det man i England litt foraktelig omtaler som “misery memoir“. Åsa Linderborg klarer imidlertid å løfte sine private opplevelser opp på et allment nivå og omforme dem til god litteratur. Mig äger ingen har den gode romanens kvaliteter.

(Boken fins for øvrig også på norsk, utgitt av Versal forlag.)

28 oktober 2008

Det vil seg ikke

Jeg har en maksgrense på hundre sider. Har jeg ikke blitt fanget i løpet av de hundre første sidene, er det ikke annet å gjøre enn enten å slenge boka i veggen eller å legge den pent tilbake der jeg fant den. Som regel gir jeg meg før jeg kommer så langt, men denne gangen var jeg villig til å anstrenge meg litt ekstra.

Jeg kom til side 90 i Jan Kjærstads nye roman Jeg er brødrene Walker; da kastet jeg inn håndkleet. Jeg kan ikke riktig forklare hva det var som gjorde at jeg ikke fikk grep om denne fortellingen. Det er for så vidt ikke noe i veien verken med språket eller selve historien - bortsett fra at jeg syns det virker ganske jålete med overstrykningene og andre grafiske elementer i tekster. Det er som om noe av selvhøytideligheten hos hovedpersonen har smittet over på selve teksten. Dessuten blir det for uttværende, for…uinteressant.

Det er bare å innse det: Det vil seg visst ikke med Kjærstad og meg. Jeg har forsøkt meg på ham før, men har ikke kommet særlig langt da heller. Det er noen ganger man så gjerne vil være venner med noen, bare for å oppdage at man ikke har så mye felles likevel. Jeg får visst bare slå meg til ro med at Jan Kjærstad ikke kommer til å bli noe mer enn et flyktig bekjentskap.

26 oktober 2008

Bibelhistorier med ny vri

To av høstens barnebøker tar tak i fortellinger fra Bibelen, som de spinner videre på og lager helt nye historier ut av. I begge bøkene løses dette på en befriende god måte, og med mye humor (og man ler ikke av, men med).

Den ene er Ulrich Hub og Jörg Mühles Ved Arken klokka åtte (oversatt av Ragnar Hovland og utgitt av Mangschou forlag). Når pingviner får spørsmål om hvem Gud er, vet de aldri helt hva de skal svare. Antagelig er han stor og svært mektig, men usynlig. Kan man da være sikker på at han fins? Mens tre pingviner nesten begynner å slåss om dette spørsmålet, begynner det år regne kraftig: Det er syndfloden… Heldigvis har dua gitt dem billetter til Noas Ark. Det er bare ett problem: De fikk bare to billetter.

Sjarmfaktoren er svært høy i denne moderne versjonen av Noas Ark! Man blir glad i møte med denne boka, men den er samtidig mer enn bare moro. Ved Arken klokka åtte er også en varm og tankevekkende fortelling, der det er mye å glede seg over også for en voksen leser. Forfatter og illustratør tar for seg kjent stoff og makter å modernisere det og aktualisere det på en fortreffelig måte. Dette er en sånn bok man blir veldig glad for at man tilfeldigvis har kommet over.

Den andre er Engelbert H og den siste sjansen av den populære danske forfatteren Kim Fupz Aakeson. Boken er oversatt av Markus Midré og gitt ut i Damms Leseløve-serie.

Gud er lei. Lei av all elendigheten nede på jorden. Han har rett og slett fått nok. Gud tilkaller engelen Engelbert H., som får sju dager (og en ny mobiltelefon) på seg til å til å ordne opp og gjøre slutt på krig og bråk. Ellers vil Gud sørge for at hele sulamitten går under.

Det går ikke særlig bra med Engelbert nede på jorden. Allerede første dagen blir han overfalt av to pøbler som stjeler mobiltelefonen hans. Han blir banket opp av rasende bilister når han forsøker å stanse forurensningen, og ingen vil høre på ham når han stiller seg opp på rådhusplassen og roper opp om jordens undergang. Heldigvis møter han en underlig jente som heter Bessie. Og kanskje kan eggerøre og bacon bidra til å redde verden…

Til tross for at fortellingen er begrenset av et format der teksten skal være enkel, greier forfatteren å forme en tekst som føles vid innenfor de gitte rammene, og beviser dermed at det er mulig å få til mye innenfor et lite format. Verre er det vel at merkelappen “Leseløve” kan bidra til at noen lesere skygger unna og på den måten går glipp av en humørpille.

Samtidig er dette, på samme måte som Ved arken klokka åtte, en tankevekkende tekst som også har noe å gi en voksen leser. Illustrasjonene til Per Dybvig er med på å gjøre dette til en positiv leseopplevelse.

23 oktober 2008

Magasin for bokelskere

Fire ganger i året dumper det en hyggelig overraskelse ned i postkassen min: det engelske bokbladet Books Quarterly, som utgis av bokhandelkjeden Waterstone's.

Med en slik kommersiell utgiver kan det innvendes at dette ikke er et forum med fokus på kritiske artikler. Det får så være. For en leser som er ute etter lett tilgjengelig informasjon om engelsk litteratur, fungerer bladet utmerket med sin blanding av forfatterintervjuer, artikler og anmeldelser av en rekke bøker innenfor ulike sjangere. Hundre sider med boksnadder fire ganger i året er slett ikke å forakte.

Om ikke lenge kommer det også en nettutgave, der mange av artiklene og alle anmeldelsene vil bli lagt ut: www.wbqonline.com.

22 oktober 2008

Poes poetiske spøkelser

“Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore -
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
‘T is some visiter, I muttered, tapping at my chamber door -
Only this and notting more."

Slik åpner Edgar Allan Poes kanskje mest kjente dikt, “The Raven“.

Jeg nærmer meg slutten av Nikolaj Frobenius’ fine roman om Poe. En bivirkning av romanlesingen er at jeg føler trang til å stifte nærmere bekjentskap med denne skrekkens mester, og i dag måtte jeg ned i kjellerboden og grave fram en gammel Penguin-klassiker: The Fall of the House of Usher and Other Writings. Tiden er inne for å repetere historier som "The Tell-Tale Heart" og "The Murders in the Rue Morgue".

I Jeg skal vise dere frykten tar Frobenius utgangspunkt i flere av Poes mest kjente tekster når han skal meisle ut sin egen fortelling. Dermed får leseren også inspirasjon til å bli kjent med originalen.

20 oktober 2008

Herlig høstvær

“Det er haust. Det ruskar ute med regn og kalde vind. Småfuglen flyg mot rute og vil gjerne inn”, heter det i Arne Garborgs Haugtussa. I kveld ruskar det i hovedstaden også. Deilig vær å være inne i - og perfekt lesevær. Tekoppen er fylt med “Selmas sagoblandning“, innkjøpt under en tur til Mårbacka tidligere i år.

Og mellom hendene: den nye romanen til Nikolaj Frobenius, en forfatter jeg setter høyt. Jeg skal vise dere frykten handler om den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe, mest kjent for sin skrekklitteratur. Riktig en fortelling å fortape seg i en mørk høstkveld med regnet piskende mot ruten.

Og aldri har det vel passet bedre å bo ved siden av en gravlund av fin gammel årgang…

19 oktober 2008

Klokt om krig

Dragen, slangen og mandarintreet av Annette Herzog er en stillferdig liten barnebok på 60 små sider. Likevel kan det hende den gjør like sterkt inntrykk som bindsterke skildringer av krigers gru og elendighet.

Teksten er skåret til benet, og handlingen har ingen tids- og stedsangivelser. Det handler om en liten jente som heter Nora, og vi får vite at en rasende drage har fart over byen hennes. Krigens herjinger har jevnet byen med jorda, og den vesle jenta har søkt tilflukt i en hule. Ingen andre overlevende er å se, og Nora stogger sulten (som beskrives som en slange i magen) ved å spise mandariner og drikke regnvann. I tillegg tar hun opp næring gjennom drømmene om en annen virkelighet, drømmer som handler om en mor og en far og en lillesøster. Slik holder hun seg mentalt i live. Redselen har gjort Nora stemmeløs.

Nora har imidlertid én venn; en stor, svart hund som plutselig dukker opp. Vennskapet - og avhengighetsforholdet - som utvikler seg mellom den vesle jenta og den firbente skapningen er noe av det mest rørende i denne fortellingen.

Slutten skal ikke røpes her, men en dag blir stillheten i den raserte byen brutt av en dyp brumming fra biler som nærmer seg. Akkurat slik hadde krigen kommet også: med drønnende biler, støv og støy.

Forfatterens bruk av poesi og språklige bilder er med på å løfte denne historien opp til et allment nivå. Det handler ikke om én bestemt krig, men boken viser med vemod og varsomhet hva slags innvirkning krig kan ha på et barnesinn. På den måten blir Dragen, slangen og mandarintreet nærmest som en fabel eller et eventyr å regne, og slik blir boken også evig aktuell.

Annette Herzog (f. 1960) er opprinnelig fra det tidligere DDR, men har bodd i Danmark siden 1991. Boken er oversatt av Kjell Olaf Jensen og utgitt av barnebokforlaget Mangshou i Bergen. Den tyske originaltittelen er Einer, der bleibt, og jeg syns den norske tittelen blir temmelig traust i sammenligning. Boken har fine illustrasjoner av Justyna Nyka.

14 oktober 2008

Intenst uhyggelig

Carina Rydbergs Den som vässar vargars tänder var en nesten klaustrofobisk leseopplevelse.

Det begynner med at en ung jente blir funnet lemlestet og drept i strandkanten i en svensk småby. Man forstår raskt at tvillingene Jannis og Sonya har noe med dette å gjøre. De kom flyttende hit for et par år siden, driver stedets kafé og lever ellers et svært tilbaketrukket liv.

Fra første stund skjønner vi at det er noe helt spesielt med Jannis og Sonya, og gradvis blir den dyster historie avdekket, der både overgrep og andre forbrytelser inngår. I Jannis og Sonyas barndom opplevdes hverdagslige ting som eksotiske.

Sonya er veldig spesiell, blir betegnet som mindre pen, var et mobbeoffer og har ingen venner. Jannis er den pene av dem, men også han blir sett på som en særing. Sonya gjør de grusomste ting, men er ikke i stand til å føle sorg: «Sorgen var henne främmande. Kraften hadde ätit upp den.» Sonya hører en stemme, og denne Rösten blir et vern mot det grusomme. Den blir hennes redning, samtidig som den blir hennes undergang fordi det er den som styrer handlingene hennes. Sonya har stor makt over broren; han gjør som han får beskjed om. Helt til en dag...

I denne romanen handler det om ondskap og hvordan menneskene preges av det de opplever i barndommen. Fortløpende faller brikkene på plass, og vi forstår mer og mer av hvorfor søsknene har blitt som de er blitt. Alt lar seg imidlertid ikke forklare ved hjelp av en vond barndom. Her handler det også om de destruktive kreftene i mennesket.

Stemningen i romanen er helt spesiell, tidvis nesten på grensen mellom virkelig og uvirkelig. De gradvise avsløringene gjør at leseren ikke helt vet hva hun skal tro og hvem hun skal tro på. Det er ingenting som skurrer i teksten, den er godt gjennomført både når det gjelder handling og form.

Det er som en klo som holder meg fast og strammer grepet etter hvert som romanen nærmer seg avslutningen. Det er umulig å rive seg løs fra dette uhyggelige universet, og man puster lettet ut og senker skuldrene når romanen er slutt.

Den som vässar vargars tänder er en dybdepsykologisk studie i ondskap, formidlet med en intensitet det skal godt gjøres å overgå. Carina Rydberg tør å gå inn i en mørk materie og kommer ut igjen med en lysende og dypt rystende historie.

09 oktober 2008

Julaften hele året

Nettbokhandelen Capris har gjort livet til en norsk leser med hang til svensk rikere - og fattigere økonomisk sett på grunn av sine billige svenske bøker. Med ujevne (men ganske hyppige) mellomrom klikker jeg på “Til kassen”, for så en stund etterpå å trekke kølapp på postkontoret på St. Hanshaugen.

Min nyeste bokpakke består av fire engelske og åtte svenske titler - de fleste valgt ut fra anbefalinger jeg har funnet på nettet.

David Benioff: City of Thieves
Romanen har handling fra beleiringen av Leningrad. Denne boka har jeg hørt mye bra om, og ettersom jeg har en viss dragning mot Russland, tenkte jeg det var et godt valg. Romanen kommer for øvrig på norsk neste år.

Latin American Writers at Work
Dette er en samling intervjuer med noen av de mest fremstående latinamerikanske forfatterne. Her er intervjuer med blant andre Jorge Luis Borges, Pablo Neruda, Octavio Paz og Mario Vargas Llosa.

Lori Smith: A Walk With Jane Austen
Dette er helt klart ikke stor litteratur… Jeg håper bare den ikke er så dårlig at den ikke også er underholdende. En bok for de mørke høstkvelder. Og jeg falt for omslaget.

Inger Edelfeldt: Skuggorna i spegeln
Her kaster jeg meg på vampyrtrenden… Inger Edelfeldt har skrevet en rekke bøker, men jeg tror bare en eneste én er oversatt til norsk (Nattbarn). Og om den ikke skulle falle i smak, så har jeg bare tapt 32 kroner.

Åsa Linderborg: Mig äger ingen
Denne har fått mye oppmerksomhet i Sverige, og den er nylig oversatt til norsk. Vi skal lese den i leseforeningen jeg er med i.

Selma Lagerlöf: Charlotte Löwensköld
Mitt hjerte banker for Selma, og etter at jeg besøkte Mårbacka er forholdet styrket. Kanskje får jeg med meg teaterversjonen når jeg skal på førjulstur til Stockholm.

Christine Falkenland: Öde og Trasdockan
Christina Falkenland har fått svært gode kritikker for sin nyeste roman, Vintertädgården. Det gjorde meg nysgjerrig på forfatteren, og da passet det bra med disse to korte romanene - som ikke akkurat ser ut til å være feel good-bøker.

Carina Rydberg: Djävulsformeln
Rydbergs roman Den som vässar vargars tänder var en særdeles sterk leseopplevelse. Denne romanen er nok helt annerledes, for her skriver hun visstnok om sitt eget turbulente liv. Den som leser, får se.

Sandra Kalniete: Med högklackade skor i Sibiriens snö
Forfatterens foreldre ble deportert fra Latvia til Sibir, og dette er deres historie. Sandra Kalniete var på bokmessen i Göteborg og fortalte om boken. Jeg leser for øvrig alt jeg kommer over om Latvia.

Marjaneh Bakhtiari: Kalla det vad fan du vill
Om en familie som kommer til Sverige fra Iran, og hvordan de takler kulturforskjellene. Jeg går i tanker om å reise til Iran, så derfor…

Stephen King: On Writing
Jeg har aldri lest en King-roman (bare sett filmen “Ondskapens hotell“), men denne boken om å skrive har jeg hørt mye bra om. Jeg syns det er spennende å lese om forfatteres skriveprosesser, og komme bak teksten.

05 oktober 2008

Historier om hus

Jeg hadde utmerket reisefølge på toget på vei hjem fra Göteborg (“stillevogn“ er forresten en fantastisk oppfinnelse): Svenska ödehus, med tekst av Sven Olov Karlsson og fotografier av Philip Pereira dos Reis. På strekningen Göteborg - Oslo befinner det seg helt sikkert mange forlatte hus som hadde fortjent sin egen bok, og Svenska ödehus fungerer ypperlig som inspirasjon for den som vil gå på husjakt i den fjerne eller nære fortid.

Gjennom ti kapitler blir vi kjent med ti hus som er oppgitt av eierne sine og bare står og forfaller. Husene befinner seg i ulike deler av Sverige, og samtidig som boken forteller historien til de enkelte husene, blir dette også en reise gjennom ulike deler av historien.

I forordet heter det blant annet: “En del hus var omsorgsfullt tillbommade i väntan på något som aldrig kom. Andra stod övergivna vind för våg, nermalda i tidens kvarnar. Inget rum var det andra likt. Men överallt fann vi spår av glädje och sorg, av godhet och ondska, ärr från kampen mot ödet.”

Det er et bredt spekter av hus vi får bli med inn i: en husmannsplass, en skole, en butikk, en en gang så staselig villa, et kapell. Alle har de sine helt spesielle historier å fortelle, gjennom de menneskene som en gang bodde der. En del av historiene gjør spesielt sterkt inntrykk, som den om Hultahuset.

Gjennom intervjuer, egne iakttakelser og ikke minst fotografiene blir dette historiebok og eventyrbok i ett. Dette er en skattkiste av en bok som jeg kommer til å ta fram og bla i med jevne mellomrom. For ingenting kan som gamle hus få fart på fantasien.

01 oktober 2008

Fin fra innerst til ytterst

Det første jeg la merke til ved Siri M. Kvammes bok var omslaget. Jeg fikk umiddelbart lyst til å ta på det. Elisabeth Vold Bjone har laget et av bokhøstens aller vakreste omslag. Deretter var det tittelen som fanget interessen: Vinterhjerte. Jeg likte motsetningen som lå i ordet.

Baksideteksten fortalte meg at Vinterhjerte er en roman om å miste noen, for så å miste seg selv. Videre at det også er en erotisk roman, en roman om å se og bli sett: “Liv og Endre bur på ei vintervakker øy i Nord-Noreg med dei to barna sine. Ein dag rygger Endre over dotter deira og livet vert aldri det same. Liv kan ikkje tilgje Endre og flyktar inn i eit erotisk forhold til mannens bestekamerat, Egil. Liv si søster, Lea, bur i etasjen over og ser alt. Ho nyttar høvet til å kome nærmare Endre.”

Baksideteksten yter ikke boka rettferdighet, for det er ikke den ytre handlingen som gjør denne romanen til et lite stykke kunst. Det er Siri M. Kvammes forunderlige evne til å finne ord, formulere setninger og komponere en tekst som er så finslipt at jeg ser for meg en forfatter som bokstavelig talt sitter og filer og gnikker på hvert eneste ord. Det er en rytme i språket som kommer til sin fulle rett ved høytlesning.

Det er et stort og vanskelig tema Siri M. Kvamme tar opp i denne romanen, og hun behandler det med den største respekt og stor troverdighet. Sorgen personene opplever er av et slag det er vanskelig å finne ord for. Språket fungerer på et tidspunkt ikke lenger som kommunikasjonsmiddel, derfor tyr Liv til et annet, fysisk språk.

Forfatteren skildrer fortvilelsen og desperasjonen på en så overbevisende måte at jeg som leser nesten blir ordløs.

25 september 2008

Debutroman litt utenom det vanlige

Debutant Odd Sivertsen (f. 1947) har skrevet en oppvekstroman, men den er ikke av det tradisjonelle slaget. I alle fall er det første gang jeg leser en roman der handlingen er lagt til et læstadiansk miljø.

Med havet i hånden (en av høstens vakreste boktitler?) gir et godt innblikk i en del av den norske og nordnorske historien jeg vil tro er ukjent for mange. Med sitt innhold blir boken nesten et eksotisk innslag i den nye norske litteraturen, og Odd Sivertsen ble et spennende bekjentskap.

Læstadianismen er preget av tanker om synd og fordømmelse, men forfatteren er likevel opptatt av å få fram et nyansert bilde. Odd Sivertsen er selv oppvokst i et læstadiansk hjem, men forlot siden dette strenge miljøet. Det er mange selvbiografiske trekk i romanen, kanskje er det derfor den virker så ærlig og ekte.

Hovedperson er unggutten Hans, og han er splittet mellom det norske og det samiske. Romanen tar dermed også opp problematikken rundt undertrykkingen av samene. På denne måten blir det en roman som favner bredt. Likevel blir ikke det “politiske” stående i veien for fortellingen.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var skildringen av den sinnssyke broren til Hans. Her skriver Odd Sivertsen seg rett inn i hjertet mitt, og han har et språk som er sterkt og varsomt på samme tid. Forfatteren er også billedkunstner, kanskje preger det måten hans å skrive på. Romanen har mange fine språklige bilder, og jeg syns forfatteren har gjort en hederlig innsats i sin formidling av et stoff ikke så mange andre har sett mulighetene i.

I og med at forfatteren også er billedkunstner, har han selv stått for illustrasjonen til omslaget på boka.

22 september 2008

På gli

Jeg har tidligere uttalt meg temmelig negativt om Stephenie Meyer og hennes roman Evighetens kyss, som handler om tenåringsjenta Bella som forelsker seg i den kjekke vampyren Edward.

Amerikanske Stephenie Meyer har fått en svært stor leserskare, og ikke bare blant tenåringsjenter. Vampyrfeberen har også rammet godt voksne damer. Jeg var oppsatt på å finne ut hva dette var med disse bøkene.

Nå har jeg lest bok nummer to, som nylig er kommet på norsk: Under en ny måne (oversatt av Vibeke Saugestad). Og her begynner det faktisk å skje ting, det spisser seg til og tempoet øker. Ikke minst takket være at Bellas bestekompis Jacob (som selvsagt er forelsket i henne) viser seg å være varulv. Det sier seg selv at her ligger det an til rivalisering…

Under en ny måne er langt mer av en pageturner enn den første boka i serien, og jeg tok meg selv i å bite negler flere ganger mens jeg leste. Faktisk gikk jeg tidlig hjem fra Bokfest i Operaen for å lese videre. Det spørs bare om jeg ikke må gå til anskaffelse av bok nr. 3 i serien: Eclipse. Tror ikke jeg har tid til å vente på oversettelsen…

14 september 2008

Sterk svensk ungdomsbok

Svenskene har en rekke dyktige mannlige barne- og ungdomsbokforfattere; det er nok å nevne navn som Peter Pohl, Mats Wahl, Per Nilsson og Magnus Nordin. Mikael Engström føyer seg fint inn i denne rekken med romanen Isdragen. Dette er den første romanen hans som er oversatt til norsk.

Mik og storebror Tony bor i Solna utenfor Stockholm (der forfatteren selv er oppvokst). De har for en stor del måttet ta vare på seg selv etter at moren døde og faren ikke klarer å styre sitt alkoholinntak. Barnevernet griper inn - og det er da problemene for alvor begynner. Mik blir sendt til et utrivelig fosterhjem, mens han selv heller vil være hos sin tante i Nord-Sverige. Det ender med at han rømmer dit, til den vesle bygda med de mange særegne karakterene. Men barnevernet følger etter…

Opptakten til romanen kan jo få varsellampene til å blinke hos de av oss som er vokst opp med Ung i dag-serien og andre sosialrealistiske historier fra virkeligheten, men Engström tar historien videre og utvikler den til å bli en sterk og god leseopplevelse både for unge og eldre lesere. Og: det fins humor her også, heldigvis.

Særlig siste del av romanen er sterk lesning. Her blir leseren sugd inn i historien og det er umulig å legge fra seg boken før spenningen utløses. Det er ganske høyt tempo i denne romanen, men det er likevel rom for refleksjoner. Mikael Engström tar leseren på alvor og vil noe mer enn bare å underholde.

Forfatterens kjærlighet til Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte er også tydelig. Fantasien er en av Miks gode hjelpere og den blir også en mental redningsplanke når det stormer som verst.

(Boken hadde imidlertid fortjent en bedre korrekturleser…)

10 september 2008

Gammel dansk

Jeg har en mistanke om at forfatteren Martin Andersen Nexø (1869-1954) har gått mer eller mindre i glemmeboken - også i hjemlandet Danmark. Et søk i en nettbokhandel ga i alle fall et temmelig magert resultat.

Martin Andersen Nexøs to hovedverk er Pelle Erobreren (4 bind 1906-10) og Ditte Menneskebarn (1917-21). Ditte Menneskebarn ble utgitt av Den Norske Bokklubben i 1975, mens Pelle Erobreren kom i samme klubb i 1981. Det er trolig det siste vi har sett til Nexø i Norge. Titlene på disse bøkene har alltid appellert til meg, men jeg har aldri kommet meg så langt at jeg har fått lest dem - til tross for at de har stått i bokhylla.

Derimot har jeg sett Bille Augusts filmatisering av Pelle Erobreren fra 1987, med Max von Sydow og Pelle Hvenegaard i de to sentrale rollene. Denne filmen vant Oscar for beste utenlandske film. Da jeg nylig så den om igjen, gjorde den stadig sterkt inntrykk. Ikke minst er det forholdet mellom Pelle og den tilårskomne faren som bærer filmen, men den har også gode miljøskildringer og gir et sterkt bilde av de sosiale forskjellene på begynnelsen av 1900-tallet.


Filmen Ditte Menneskebarn ble min for 25 danske kroner i en dvd-butikk i Århus. Den er fra 1946, men opplevdes som forbausende moderne i sitt filmspråk. Den vakte da også oppsikt utenfor landets grenser. Tove Maës gjør en fantastisk innsats i rollen som Ditte, og akkurat som i Pelle Erobreren er det de menneskelige relasjonene som løfter filmen. Ditte er “uekte” barn, og vokser delvis opp hos sin kjære mormor. Begge filmene er også sterke barndomsskildringer fra fattige miljøer.

Noen ganger kan det være greit å “jukse” litt og se filmen i stedet for å lese boka - i alle fall når resultatet er så vellykket som i disse tilfellene.

07 september 2008

Fra uvirkeligheten

Jeg leste Home is where you die, sier Mr. Saunders av Terje Holtet Larsen allerede før sommeren, men kom meg ikke til å skrive om den. Begrunnelsen var at jeg aldri kunne greie å yte romanen full rettferdighet. På den annen side: Det er en roman som fortjener å bli omtalt.

Noe av det første som faller meg inn, er at dette er en utypisk norsk roman. Den har noe universelt over seg. Jeg-personen lider av uvirkelighet, en lidelse han oppdaget i en av fortellingene til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges. Jeg-personen har alt han eier i en skulderveske i en oppbevaringsboks, og har lenge hatt det med å forsvinne. Når han er tilbake i Oslo, oppsøker han Fretex for å kjøpe billige merkeklær, og han bor på upersonlige leilighetshoteller. Han prøver å bygge et liv, men ikke sitt eget.

“Tror du på et liv etter dette, sier Mr. Saunders. Nei, sier jeg. Er du sikker? Naturligvis er jeg sikker, sier jeg, hva skulle ellers være meningen med å dø?”

Dette sitatet oppsummerer på mange måter denne romanen. Selv om det ikke er noen munter tematikk, blir det feil å si at dette en trist bok. Den er snarere gjennomgående tragisk på en intellektuell måte.

Gjennom flere av intervjuene forfatteren har gitt, har det skint gjennom at det er mye av Terje Holtet Larsen i denne romanen. Vanligvis er jeg forbeholden når forfattere skriver seg selv inn i fiksjonen, men i dette tilfellet syns jeg faktisk det gjør boken enda mer spennende - og modigere.

Å lide av uvirkelighet er et uttrykk som trigger nysgjerrigheten, det får meg til å reflektere. Forfatteren får meg virkelig til å gruble, og tidvis også til å snu opp med på gamle forestillinger og vedtatte leveregler. På den ene siden virker det livet jeg-personen lever forlokkende fordi jeg kan se det som en mulighet til å slippe unna dagliglivets forpliktelser og de nokså trange rammene de fleste av oss lever innenfor. På den annen side får det meg til å bli enda mer glad i denne flekken på jorden som jeg føler er min (byen, gata, leiligheten).

Det er mange hint i denne romanen om at døden er en befrielse, og vi skjønner at døden virker forlokkende også på jeg-personen. Det antydes at han har planlagt å gå ut av tiden. Om så skjer, blir opp til den enkelte leser å finne ut av.

Dette er også en svært vakker bok, takket være et språk som nesten smelter på tungen. Det er også noen vare fortellinger, minnesmerker fra jeg-personens barndom som kunne ha nærmet seg det sentimentale hvis de hadde havnet i en annen forfatters hender. Terje Holtet Larsen skriver om vesentlige ting ved det å være menneske, og han er en litterær og svært stilsikker forfatter.

Her er det mye å boltre seg i for den som er på jakt etter intertekstualitet, forfatteren har lagt ut spor i teksten som virker som bonus for lesere som liker den slags. Ikke minst er det mange referanser til Jorge Luis Borges, men jeg synes også å merke at Hamsun spøker mellom linjene. Sult, Pan og Mysterier dukket opp bevisstheten mens jeg leste.

Dette er en roman å gruble over, en fortelling med flere lag, kanskje er den til og med bunnløs. Terje Holtet Larsen har laget en slags litterær variant av å leke gjemsel.

31 august 2008

Ikke elsket og savnet

Da jeg fikk Bisettelsen i hånden, var det nesten så jeg tenkte at dette var da slett ingen ny bok. Omslaget har vært brukt i markedsføringen allerede lenge før boken møtte leseren - kanskje i så stor grad at spenningen slett ikke ble så stor da øyeblikket endelig kom.

Mange har ventet med sommerfugler i magen på fortsettelsen av Beatles og Bly, og når forventningene skrus høyt, er fallhøyden også stor. I og med at jeg ikke hører til dem som ropte høyest om Beatles, og jeg ikke engang har lest Bly, var jeg ikke spent. Men likevel: Jeg setter Saabye Christensen høyt, og det skulle bare mangle at jeg ikke gikk til denne romanen med en viss spenning.

Og det er bare å innrømme det: Bisettelsen ble aldri noen besettelse. Det var en aldri så liten prøvelse bare å komme seg gjennom de 200 første sidene; de føltes tidvis forvirrende og tidvis irriterende. Jeg kom aldri helt inn i historien.

Deretter pustet jeg lettet ut, for plutselig kom jeg inn i et univers jeg kjente igjen fra tidligere bøker av samme forfatter. Her var setninger jeg kunne sitte og smatte på, observasjoner som fikk meg til å humre. I det hele og tatt ble jeg i godt lune igjen. Dessverre ble gleden kortvarig, jeg rakk knapt å komme inn i fortellingen før jeg følte at jeg ble slengt ut av den igjen.

På det beste var dette en ujevn roman, på det verste en temmelig kjedelig leseopplevelse. Dessverre, for jeg hadde så gjerne villet det annerledes. Dette er nemlig forfatteren som har gitt meg en av mine aller sterkeste leseopplevelser gjennom Maskeblomstfamilien, og som på det beste har et språk som løfter ordene til himmels.

Men når alt det negative er sagt: Den siste setningen skulle jeg gjerne ha kommet på selv.

13 august 2008

Ingen frøkenfakter

Jeg frydet meg stort mens jeg leste Ingelin Røsslands Englefjes. Her gikk det unna! Det er nesten ikke til å unngå å tenke på Engel Winge som en hypermoderne utgave av Frøken Detektiv. Og som et langt bedre alternativ.

17 år gamle Engel har sommerjobb i lokalavisa på Tysnes og har fått ferten av en god sak. Hyttefolk som bryter bygningsloven like ved et fuglereservat og hindrer fri ferdsel i strandsonen. Engel skyr ingen midler for å skaffe bevis, men det viser seg snart at skjærgården rundt Tysnes skjuler verre ting enn ulovlige hyttenaust.

Det kan nok hende det er i overkant mange skurker i denne historien, og noen ganger går det kanskje vel fort i svingene. Men det var så morsomt å være med på denne ferden at jeg ser gjennom fingrene med den slags småtterier. Dette var topp underholdning, og slike heltinner vil jeg gjerne se flere av.

Noe av det aller fineste med Englefjes er at forfatteren ikke bare fokuserer på den tøffe jenta, men at hun også viser de sårbare sidene ved henne. Det gjør Ingelin Røssland ved å senke tempoet i teksten og ta i bruk et mer poetisk språk. Engels mor er død og faren bor for tiden i Tokyo. Derfor befinner Engel seg hos en eksentrisk mormor, som for øvrig også er en skikkelse man blir glad i.

Ingelin Røssland har et språk det slår gnister av, her kunne både krimdronningene og -kongene ha et og annet å lære.

Dette er første bok i en trilogi, og vi må vente til neste år før vi får oppfølgeren Englejakt.

Som seg hør og bør en moderne heltinne har også Engel egne nettsider: engelwinge.no

10 august 2008

Hva er det med vampyrer?

Nylig ble Breaking Dawn, fjerde og siste bok i Twilight-serien til Stephenie Meyer lansert i USA. I løpet av lanseringsdagen ble det ifølge avisa USA Today solgt 1,3 millioner eksemplarer av boken. Det totale opplaget er på 3,7 millioner.

Bøkene handler om tenåringsjenta Bella som forelsker seg i Edward, som altså viser seg å være vampyr. De tre første bøkene i serien har solgt totalt 7,5 millioner eksemplarer i USA og er oversatt til en rekke språk. Selv om det først og fremst er tenåringsjenter som renner ned bokhandelen for å få tak i disse bøkene, skal også mange godt voksne kvinner ha tapt sitt hjerte til denne helt spesielle kjærlighetshistorien.

Med åpent sinn tok jeg derfor fatt på den første boken i serien, Evighetens kyss (den kom på norsk i 2006). Og hva fant jeg? En ganske langtekkelig og seig historie som jeg ikke helt forstår hvorfor er blitt så uhorvelig populær. I og med at det handler om vampyrer, hadde jeg forventet meg noe som var mer skummelt enn dette.

Rett nok tar spenningen seg opp mot slutten av den nesten 500 sider tykke romanen, men til syvende og sist var dette en temmelig blodfattig historie. Bok nummer to kommer på norsk i høst, og har tittelen Under en ny måne. Kanskje må jeg lese den også. Jeg vil nemlig så gjerne vite hva det er med disse bøkene. Noen som vet svaret?

03 august 2008

Fornøyelige fortellinger fra ei øy

Sunnmøringen Ronnie M.A.G. Larsen er kanskje mest kjent fra popbandet The Margarets, men saken er at mannen har et godt grep om tastaturet også. Det viser han i debutboka Offa. Forteljingar frå ei øy. Øya det dreier seg om er Giske utenfor Ålesund - før og etter at bruforbindelsen er en realitet.

For en som selv er oppvokst på ei øy og har vært avhengig av ferja for å komme seg litt lenger ut i verden, er det mange bonuspoeng å hente i disse 22 historiene. Men jeg tror både Ferje-Petter, Taxi-Arne, Sladre-Guri og Fitte-Per appellerer til flere enn ferjefolket.

Dette er delvis en bok man humrer seg gjennom, men det som gjør at jeg fester meg ved den, er at harselasen i tillegg har et alvor i seg. Noen av fortellingene har et sluttpoeng som får fram klumpen i halsen.

Boka er passe uærbødig - uten at det blir pinlig. Det er også variasjon nok i tekstene til at de ikke blir stående i stampe. Her er mange artige karakterer og forfatteren tar ting på kornet, uten at det føles utleverende. Ronnie Larsen skriver godt og er en god observatør.

Mens øyfolket etter all sannsynlighet rister på hodet over å ha blitt omsatt til kunst på denne måten. Til tross for at de nok er sprekkeferdige av stolthet.

30 juli 2008

Sommerlektyren oppsummert

Årets ferielesning har vært preget av at turen gikk til Cuba, men en ukes regnvær i Nordland sørget for at det også ble tid til andre temaer.

Dette er Cuba - alt annet er løgn av Vegard Bye og Dag Hoel fortjener skamros, og bør være obligatorisk lesning for alle som har planer om å besøke Castros øy. De to forfatterne tar for seg Cubas historie og kultur, formidlet både gjennom fakta og gjennom fortellinger om mennesker de har møtt. Innsiktsfullt og langt fra kjedelig, og dessuten godt skrevet.





Hermanas av Torgrim Eggen tar for seg Cuba, og særlig Havanna, i tiden etter revolusjon. En krevende oppgave som jeg syns Eggen kommer godt fra. Vi følger hovedpersonen Raúl, som er poet, og hans forhold til de to vakre tvillingsøstrene Juana og Miranda.

Det jeg festet meg mest ved, var hvor godt og troverdig (det virket i alle fall sånn) han greide å skildre samfunnet og levekårene, og hvordan politikken påvirket enkeltmennesket. Eggen viste seg som en sikker forteller som greide å holde på leseren til siste slutt.


En helt annen type roman med handling fra Cuba er Kubanske drømmer av Cristina Garcia, som er født i Havanna, men vokste opp i New York. Dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge.

Bestemor Celia del Pino, utstyrt med kikkert og iført sitt beste husforkle og perleøredobber, sitter i kurvhusken og vokter Cubas nordkyst. Hun har sverget troskap til revolusjonen og El líder, mens en av døtrene befinner seg i eksil i USA og den andre søker tilflukt i den gamle afrikanske religionen som fortsatt preger Cuba. Det er et helt spesielt forhold mellom bestemoren og barnebarnet Pilar som befinner seg i Miami - selv om de ikke møtes igjen før helt til slutt i boka.

Romanen er skrevet i et vakkert og poetisk språk, og det var en fortelling som både berørte og engasjerte meg. Det er innslag av magi i Kubanske drømmer, uten at dette på noen som helst måte skal puttes i båsen magisk realisme. Det er også en dose befriende humor i romanen.


Cecilia Samartins roman Broken Paradise har akkurat den samme tematikken som Kubanske drømmer. Her er det to kusiner som blir skilt av revolusjonen idet den ene blir igjen på Cuba, mens den andre emigrerer til USA. Dessverre greier ikke forfatteren å løfte stoffet opp på et litterært fengende nivå. Det blir for stereotypt og for mange klisjeer, og ingenting for leseren å strekke seg etter. Samartin er kanskje mest kjent for romanen Senor Peregrino - som jeg syns lider av de samme svakhetene.



Etter den tredje boken med det samme temaet, begynte kanskje kvoten å bli oppbrukt. I alle fall ble ikke Loving Che av Ana Menendez noe godt møte. Her handler det om en ung kvinne som bor i Miami og som reiser til Cuba på jakt etter fortiden og morens merkelige drømmer om Che Guevara. Den største innsigelsen er at det rett og slett var kjedelig lesning; historien i seg selv fenget meg ikke og språket utmerket seg heller ikke på noe vis. Les heller Ana Menendez’ fine novellesamling På Cuba var jeg schäfer.


Ellers leste jeg:

Sara Gruen: Vann til elefantene. En temmelig lettvint og ikke spesielt original historie som ikke levde opp til all den positive forhåndsomtalen.

Lloyd Jones: Mister Pip. En sjarmbombe av en roman som får hjertet til en bokorm til å slå kollbøtte.

Tom Rob Smith: Barn 44. Spennende med en thriller lagt til Sovjet-tiden, men det ble litt for mange omveier til målet, og litterært sett er det ikke noe storverk.

Barbara Voors: Isløsning. Her ble det for mye fokus på følelser og for liten framdrift og driv i teksten.

Vikas Swarup: Gutten som hadde svar på alt. Enkel og ganske sjarmerende, men oppkunstruert historie fra India der alt går forbausende lett opp til slutt.

Sheridan Hay: The Secret of Lost Things. Med handlingen lagt til en stor bruktbokhandel i New York burde alt ligge til rette for en god leseopplevelse, men dessverre holdt ikke intrigen mål og hovedpersonen ble for utydelig.

Maria Ernestam: Busters öron. Tok til tider nesten pusten fra meg fordi forfatteren hele tiden greide å overraske og overrumple meg ved å porsjonere overraskelsene helt fram til siste slutt. Et spennende nytt svensk bekjentskap.

Gabriel Garcia Marquez: Beretningen om et varslet mord. Kort, konsist og besettende - til tross for at man allerede på side 1 vet hva som skal komme til å skje. Og midt i det tragiske er det også fornøyelig.

Nadine Gordimer: Julis folk. Interessant tematikk fra Sør-Afrika, men fortellingen manglet den nødvendige nerve og intensitet for at den skulle fenge meg.

Doris Lessing: Sommeren før mørket. Et skuffende første møte med en nobelprisvinner. Den føltes utgått på dato, og i stedet for å skape engasjement, endte det med at jeg bare ble irritert…

29 juli 2008

Cuba: et sted for uoppfylte drømmer og herreløse hunder


- Det er vakkert her, men det er et fengsel, sukker den unge jenta på håndverksmarkedet i Havanna. - Moren min bor i USA, og jeg har ikke sett henne på seks år, forteller hun videre. Jeg kjøper en ring til et par pesos, og håper jenta får oppleve friheten før det er for sent.

For det er kanskje det jeg har tenkt aller mest på etter turen til Cuba: Hvordan det kommunistiske systemet ikke fungerer, hvordan "the triumph of the revolution" (et uttrykk som gikk igjen i løpet av turen) slett ikke er noen triumf for alle kubanerne. Det innrømmer selv vår ellers så lojale guide i løsmunnede øyeblikk. For her på kanskje verdens vakreste og frodigste øy venter man ofte forgjeves på bussen, på rasjoneringskortet er det svært begrenset hva man får kjøpe av både mat og andre husholdningsartikler, og strøm og vann forsvinner med ujevne mellomrom.


Resultatet er at det har vokst fram en parallelløkonomi som er mer kapitalistisk enn det vi er vant med i den vestlige del av verden. Ved hjelp av konvertible pesos (som er turistenes valuta) åpner det seg en bedre verden for de kubanerne som greier å få tilgang til den. Et fotogent ansikt i bytte for en penn eller en konvertibel peso, en skrøne i bytte mot to kilo tørrmelk til familiens baby. Systemet som skulle sørge for at alle hadde lik tilgang på godene virker ikke like godt lenger.


Godt da, at kubanerne har musikken og dansen, fargene og frodigheten som ingen kan ta ifra dem. "Guantanamera" surrer og går i bakhodet fortsatt, og i dusjen gnåler jeg på “Hasta siempre”, sangen om commandante Che Guevera. Den mest minnerike framførelsen var det denne damen i Cienfuegos som sto for. Og jammen var det ikke noen sminketips å hente også.

Når man møter de sørgmodige øynene til Che Guevara (og ettersom han er å se overalt, er det vanskelig å unngå) gjør hjertet et lite byks. Forelskelsen har nok for øvrig ligget latent siden jeg så filmen Motorsykkeldagbøkene, som handler om tiden før han ble kubansk revolusjonshelt.

Når det er så få portretter å se av Fidel Castro, henger det sammen med at det ikke er noen tradisjon for å lage monumenter og plakater som viser nålevende helters kontrafei. Derimot er det ingen manko på politiske slagord langs gater og veier.



I Trinidad er det som om tiden har stått stille lenge, lenge. Helt til det dukker opp en tidsindikator fra vår egen tid, som flimringen fra en tv-skjerm for eksempel. Eller rosa crox-sko. Og så opplever man plutselig noe, en liten detalj, som minner en på at folk er seg selv lik, enten man er i Norge eller på Cuba.


De mange gamle forfalne bygningene i Havanna og andre byer vitner om forgangen storhet. Både gamlebyen i Havanna og det historiske sentrum i Trinidad er på Unescos liste over verdens kulturarv og er godt bevart. Mange av de andre bygningene er imidlertid så falleferdige at det nærmer seg det totale forfall. Melankolikeren i meg hadde gode dager i Havanna.

På Cuba dominerer hundene, mens kattene er beskjedne og fåmælte. Noen eksemplarer av arten finner man likevel. Denne var heldig og hadde tilhold hos et kunstnerektepar i Camaguey. Den var blind, men så likevel ut til å ha et godt liv…

Liv som før ble levd langt borte er plutselig kommet nær, og en tur til Cuba gir mye å gruble over. Cuba er fascinerende og slett ikke til å bli klok på. Heldigvis!