19 januar 2008

Bak jernteppet

Som barn grublet jeg over ordet “jernteppe”. Det var et ord som tilhørte voksenspråket og jeg ble aldri riktig klok på hva som skjulte seg bak dette mystiske, ganske skumle ordet. På barns vis så jeg for meg et konkret teppe av jern, og skulle gjerne ha visst hva det var som gjemte seg der på den andre siden. I ettertid tenker jeg at det uansett ikke er mulig å forstå livet bak jernteppet for en som ikke selv har opplevd det.

Mens jeg gikk på gymnaset fikk jeg to brevvenninner fra Tsjekkoslovakia, Nadia og Helena. Det var alltid spennende når det dukket opp brev med frimerker fra “Ceskoslovensko”, men sant å si tenkte jeg ikke så mye på at de befant seg bak jernteppet. De var unge jenter som jeg selv kunne kjenne meg igjen i, deres liv var tilsynelatende ikke så forskjellig fra mitt. Fra tid til annen var det likevel innslag som viste at vi tilhørte to ulike verdener. For eksempel beskrivelsene av hvordan 1. mai ble behørig feiret, med store parader og opptredener, og Nadias reise til Bratislava for å delta på pionerleir.

Selv fikk jeg anledning til å se ungpionerene på nært hold under en studietur til Praha mot slutten av 1980-tallet. I tillegg til å besøke museer og ærverdige bibliotek, var vi på obligatorisk besøk hos en gruppe barnepionerer, ikledd sine uniformer med de klassiske halstørklærne. Jeg husker spente ansikter som kikket nysgjerrig på disse fremmede menneskene som kom for å se på dem. Det var en merkelig opplevelse, og jeg undrer hva de tenkte om oss.

Praha var en vakker by, men den var kledd i grått. Besøket gjorde sterkt inntrykk, og kanskje var det her min senere dragning mot de gamle østblokklandene begynte. Jeg møtte en stolt by som måtte gjemme sitt egentlige jeg. Da jeg kom tilbake til Praha mange år senere, hadde noen fargelagt byen og menneskene smilte.

Noen har villet romantisere livet bak jernteppet, man hadde mat og arbeid og et sted å bo. I dag må noen kanskje kjempe hardere for å klare seg og mange faller utenfor det moderne samfunnet.

Peter Sis (f. 1949) gjør ingen forsøk på å idyllisere i sin nydelige bildebok The Wall. Growing Up Behind the Iron Curtain. Gjennom illustrasjoner, tekst og utdrag fra en dagbok, viser Sis hvordan det var å vokse opp bak jernteppet, i Praha. Han skildrer et skrekkregime med sensur og avlytting. Det var obligatorisk å være med i pionerbevegelsen, barn ble oppmuntret til å angi sine egne foreldre, brev ble åpnet, det var forbudt å lytte til vestlige radiosendinger, det var mangel på det meste og ofte lange køer utenfor butikkene.

Det var dårlige kår for kunstnere, og under et besøk i USA i 1984 bestemte Peter Sis seg for ikke å vende tilbake til sitt hjemland. Han var lei av å bli fortalt hva han skulle tenke, gjøre og tegne. Siden har han blitt boende i USA, men den 9. november 1989 gikk Peter Sis’ store drøm i oppfyllelse: Muren falt.

Illustrasjonen er hentet fra boken.
Mer om Peter Sis kan leses på nettsiden hans: www.petersis.com
(og dette ble visst en lang omvei for å fortelle om en bok…)


4 kommentarer:

Mdm Bricolleur sa...

den boken er hermed skrevet opp på ønskelisten :)

Jorid sa...

Det er en veldig fin bok, som jeg tror du kommer til å like :-)

Siri sa...

Oj. Denne boken har jeg lyst til å lese. Takk for tipset!

Jorid sa...

Siri: Bare hyggelig :-)