16 januar 2008

Forloren skjønnhet

Kjartan Fløgstad gir næring til melankolien i boken «Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi». Samtidig blir jeg overraskende nok interessert i gruvedrift.

Den russiske gruvebyen Pyramiden var en av de største bosetningene på Svalbard. I 1990 bor det 715 menn, 228 kvinner og 71 barn her. Seks år senere er innbyggertallet redusert til 590. Så sent som våren 1997 blir hotellet og svømmehallen pusset opp, men 1. april 1998 stanser gruvedriften og samme høst blir Pyramiden tømt for folk. 10 000 bøker står igjen i biblioteket.

Når Kjartan Fløgstad vandrer rundt i byen nesten ti år senere har vandaler vært på ferde, men Lenins samlede verk i tjue bind har fått stå i fred. En rosa plastbil uten sjåfør ligger på gulvet i barnehagen, side om side med en grønn modell med en rødkledd bamse i førersetet. Pasientjournaler buntet sammen og slengt i en krok på sykehuset.

Kjartan Fløgstad åpner dører inn til en verden som bokstavelig talt er stengt for de fleste av oss, en verden som i sin stormaktstid hadde importert gress fra Russland og spesialdesignede pingvin-søppelbøtter. Et mausoleum over en forgangen tid; slik beskriver forfatteren stedet slik det nå framstår.

Fløgstad låner meg brillene sine og jeg ser lenger enn til Pyramiden, blikket vandrer videre til gruvebyer både i Norge og i andre deler av verden. For Fløgstad lar ikke nostalgien løpe av med meg, han setter den russiske gruvebyen inn i en større sammeheng. Han tar meg med på en underjordisk reise, med avstikkere til både litteratur og folklore. Han viser hvordan gruvemetaforer og allegorier om de underjordiske går som en malmåre gjennom folketro og nasjonallitteratur, blant annet i vårt eget land.

Men aller mest er dette en bok som pirrer fantasien min. Jeg begynner å dikte liv inn i den forlatte spøkelsesbyen oppe under Nordpolen, og får god hjelp av fotografiene til Siri Hermansen som er gjengitt i boka. Bildene er et utvalg fra kunstprosjektet Bipolar Horizon, som ble vist første gang på Stenersen Kunstmuseum i Oslo i 2006. Fotografiene gjør sitt til at dette har blitt en så god og spennende bok.

Fløgstads møte med Pyramiden får meg dessuten til å tenke tilbake på mitt eget møte med en annen russisk gruveby langt mot nord: Nikel, noen få kilomter fra norskegrensen. Denne byen er langt fra avfolket, men det sorte laget av støv gjorde at det var som å befinne seg i en annen, nesten underjordisk, verden.

Det er ikke minst Kjartan Fløgstads språk som holder meg fanget, for innimellom sakprosaen, tar poesien over. I og med at dette ikke er en spenningsroman, tillater jeg meg å sitere fra det siste avsnittet: «Dagen gråna. Oppe i marsjhøgd såg vi ikkje bakken lenger, men vi kunne sjå ein rosa eld ulma i skylaget under oss, lik ein brann som var tend langt oppe i himmelen ein stad, og spreidde seg nedover, men aldri fata heilt og tok fyr, slik at elden kunne spreia seg og varmen nå jorda vi alle var på veg tilbake til.»

Se også Bokprogrammet fra 15. januar, der programleder Hans Olav Brenner tar med seg Kjartan Fløgstad til Pyramiden. Det er vel verdt å se!

8 kommentarer:

Katrine K sa...

Du gir meg lyst til å lese denne, -og lyst til å reise til Riga. Jeg syns det er kjempebra du har begynt å skrive her igjen, savnet deg!

Jorid sa...

Katrine: Det var hyggelig å høre, og det er jo alltid stas å være savnet :-)

leselama sa...

Utrolig hva man kan bli interessert i om det er dyktig formidlet. Nå fikk DU meg interessert i denne boka! ;-) Gruvedrift du, tenk det.

Jorid sa...

Leselama: He-he, ja det er de rareste ting man kan begynne å fatte interesse for etter å ha lest en god bok :-)

leselama sa...

Nå har jeg endelig fått sett det programmet. Fascinerende!

Og apropos gruvedrift: nå skal jo Sør-Varanger settes i drift igjen også. Kanskje lager de et program der med Cecilie Enger og "Himmelstormeren"? Hadde vært no'. ;-)
(Merker jeg plutselig var veldig "gruvete" her...)

Jorid sa...

Leselama: He-he, ja nå er det like før vi går under jorden ;-)
Jeg syns program med Cecilie Enger og Ellisif Wessel var en strålend ide!

Cassandra Mortmain sa...

Forloren er et fint ord. Godt å se det i bruk. :)

Jorid sa...

Cassandra: Ja, det er et godt ord, la oss hegne om det :-)