24 januar 2008

Wannabe-ghostwriter

Da jeg gikk i 8. klasse hadde vi den obligatoriske stiloppgaven der vi skulle skrive om hvilket yrke vi helst ville ha. Jeg skrev at jeg ville bli journalist. I dag rødmer jeg lett når jeg leser begrunnelsen: jeg så det som en fin anledning til å treffe kjendiser. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ha skrevet ghostwriter i stedet.

Første gang jeg hørte ordet «ghostwriter», likte jeg det umiddelbart. Kanskje fordi det framkalte minner om barndommens spøkelsesfortellinger om hodeløse daudinger og skjelett som kom skranglende opp av gravene sine da klokken slo midnatt.

En ghostwriter er en profesjonell skribent som skriver en bok på vegne av en annen, ofte kjent person. Kjendiser og politikere kan få hjelp av skyggeskribenter når de skal skrive sine selvbiografier, noe som er særlig utbredt i USA.

Det var da jeg fikk Robert Harris’ kriminalroman «Skyggen» i hånden, at jeg kom til å tenke på ghostwriting igjen. Romanen handler om en ghostwriter, eller skyggeskribent, som får muligheten til å skrive memoarene til Storbritannias nylig avgåtte statsminister. Nå går det ikke spesielt bra med dette prosjektet, men romanen er et funn for den som vil få et innblikk i hvordan det kan være å være ghostwriter. Hvor realistisk skildringen er, skal jeg ikke ha sagt noe om, men det var i alle fall tidvis veldig underholdende lesning.

Jeg holder nå på å skolere meg med tanke på en karriere som ghostwriter, og har allerede lest Andrew Crofts «Ghostwriting». Nettbokhandelen Amazon lokker med mange lovende titler, blant annet «Ghostwriting. The Ultimate Guide to Creating av Bestseller» og «Write a Book Without Lifting a Finger».

Etter å ha lest Andrew Crofts bok, vet jeg at det ikke bare er kjendiser som trenger ghostwritere. Alle har nemlig en historie å fortelle, men de trenger hjelp til å fortelle den. Disse historiene kan man ifølge Croft finne hvor som helst, det er bare å begynne å lete. Start med bekjentskapskretsen din, oppfordrer han, og kanskje har du en nabo som har en ekstraordinær livshistorie der det ligger en skjult bestselger.

Jeg har allerede bestemt meg for at heretter skal jeg aldri mer skulke dugnaden. Kanskje har han som alltid skrur radioen på høyeste volum når folk flest går inn for å sove noe han vil fortelle.

5 kommentarer:

Sesselja sa...

Det er spennende og et privilegium å få høre andres historier, men der stanser fascinasjonen med ghostwritere for min del. Jeg kan ikke tenke meg et kjedeligere skriveyrke enn ghostwriter, å skulle bruke time etter time, uke etter uke, måned etter måned på å fortelle noen andres historie.

For min del varer interessen akkurat lenge nok til at jeg rekker å skrive et par tusen ord om saken. Men 100 000 ord.. zzzz. Men yrket passer sikkert for noen med mer tålmodighet enn meg, så lykke til med omskoleringen! :)

Jorid sa...

Sesselja: He-he, sier du det altså... Kan godt hende at jeg har en altfor romantisk oppfatning av ghostwriting, gresset som alltid er grønnere på den andre siden osv.. :-)

Spectatia sa...

Intressant! Min favorittforfatter har jo skrevet en roman som heter nettopp The Ghostwriter, som jeg har blogget bittelittegrann om
her.

Inkan sa...

Det er en fin essay du skrevet her; leser med igenkännande.
Når jeg var ett litet barn trodde jeg att "spökskrivare" var den som skrev historier om spöken!

Men ikke ska du vara spökskrivare - nej -skriv under eget navn og publicere dine tanker og drömmer!

Jorid sa...

Spectatia: Nok en bok å sette på leselisten - man takker for tipset :-)

Inkan: Jeg forstår godt at du trodde en "spökskrivare" (fint ord!) skrev historier om spöken! Og takk for tilliten :-)