26 februar 2008

Fra sønn til mor

Kan livet til en kurdisk kvinne som er analfabet framstå som like spennende som det til en statsmann eller hyllet kunstner. Uten tvil, for i de rette hender kan et ganske alminnelig menneskes liv løftes til litteratur. Det er det Mustafa Can gjør i boken om sin mor: Tett inntil dagene.

Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Hun ga liv til 15 barn; sju av dem døde. På 1970-tallet utvandret hun sammen med mann og barn til Sverige, med drømmen om et bedre liv i bagasjen. I januar 2005 døde hun, og boken er et resultat av sønnens ønske om å finne ut hvem moren var. For til tross for at hun alltid var til stede og så det som sin oppgave i livet å ta seg av familien, var hun på mange måter en fremmed. Hva var det hun så der hun dag etter dag satt ved kjøkkenbordet og lot blikket vandre ut av vinduet?

Tett inntil dagene gjør sterkt inntrykk både som dokumentasjon og som personlig beretning. Langt sterkere enn tall og tørre fakta ville ha vært i stand til. Mustafa Can er en profilert journalist og programleder i Sverige, og at han har et stort skrivetalent, beviser han her. Boken ble en umiddelbar suksess da den kom ut i Sverige i fjor, og nå er den nylig kommet på norsk, oversatt av Johann Grip.

Mustafa Can har gjort en klassereise som er mer omfattende enn det som er vanlig for de av oss som har klassereist innenfor vårt eget land. Da jeg leste denne historien, slo det meg at det snarere var snakk om en tidsreise enn en geografisk reise. Kontrasten er stor mellom en mor som er analfabet og en sønn som er bokorm og som skal komme til å beherske det skriftlige språket bedre enn de fleste innfødte svensker. Forfatteren trekker selv paralleller mellom hans families historie og Vilhelm Mobergs Utvandrarna. Jeg tenker også på den norske forfatteren Ole Edvart Rølvaag og hans I de dage, som handler om nordmenn som utvandrer til Amerika.

“Utvandreren går seg vill i det forrige livet sitt, som om det ikke er opplevd, som om utvandreren egentlig er blitt født i det fremmede landet som voksen.”

Det er når moren ligger for døden at Mustafa starter sitt bli-kjent-prosjekt, et prosjekt som fortsetter også etter morens død ved at han snakker med slektninger hjemme i landsbyen i Kurdistan, der moren blir begravd. På den måten får vi både bakgrunnen for utvandringen og Mustafas egne minner fra barndom og ungdom. Om hvordan han skammer seg over at moren ikke er som mødrene til klassekameratene, over hennes manglende svenskkunnskaper og dårlige uttale av de ordene hun lærer seg (hun kaller blant annet "kokeplate" for "kukplate"), over at han må gå med de billigste skoene fordi pengene skal deles med fattige slektninger hjemme i Kurdistan. Men mest av alt er det en kjærlighetserklæring.

“Stillheten mellom oss vokste; kunnskapen min klarte aldri å strekke den nyvunne stemmen sin til mors uvitende stumhet.”

Boken blir aldri sentimental, til det er den altfor ærlig. Her er ingen pynting på virkeligheten, blant annet skildres morens sykdomsforløp på en svært direkte måte. Mustafa Can har dessuten et språk som løfter historien, det er litterært og nærmer seg noen steder det poetiske. Ved hjelp av dette språket har Mustafa Can klart å gjøre et menneske synlig som ellers ville ha forblitt i et uopplyst mørke.

“Selv om leppene hennes beveger seg, hører jeg bare stillhet. Jeg strekker meg etter henne nok en gang, men hånden min famler i mørke.”

4 kommentarer:

Ståle sa...

Takk for tipset. Dette hørtes ut som en sterk og interessant historie. Du skriver godt selv, og pirrer interessen.

Jorid sa...

Ståle: Værsågod! Og takk :-)

Siri sa...

Veldig god omtale, jordid. Takk for den.

Jeg så Can på Grosvold-programmet for en tid tilbake, og jeg ble helt overveldet over hvor usedvanlig godt språk han hadde. Så dette lover virkelig godt. Jeg tror jeg har lyst til å kjøpe denne når jeg skal til Sverige-landet om ikke lenge.

Jorid sa...

Siri: Takk for hyggelig tilbakemelding :-)