02 februar 2008

Sterke ord

Jeg tror ikke det finnes én enkelt setning i en roman som har gjort sterkere inntrykk på meg enn den siste setningen i miniromanen «Forsoningen» av Fred Uhlman.

«Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.» Slik åpner fortellingen om vennskapet mellom de to 16 år gamle guttene Hans Schwarz og Konradin von Hohenfels i Stuttgart. Den ene sønn av en jødisk lege, den andre grevesønn. Begge er de outsidere på hver sin kant, og søker tilflukt i hverandre.

«Forsoningen» er en gripende historie om et vennskap mellom to unge gutter, og om hvordan destruktive krefter i tiden og nedarvede fordommer river ned det som møysommelig ble bygd opp og skulle ha utviklet seg videre. Det er lett å kjenne seg igjen i følelsene til de to 16-åringene: Hvordan Hans forsøker å gjøre seg bemerket for at Konradin skal se ham, og redselen for ikke å være bra nok når han endelig finner en venn han er villig til å gå i døden for.

Vennskapet mellom Hans og Konradin vokser frem parallelt med fremveksten av nazismen. Konradins mor hater jødene, og hennes beundring for Adolf Hitler smitter etter hvert over på sønnen. Men Konradin kan ikke tenke seg at konsekvensene for Hans og andre av jødisk herkomst skal bli så fatale. Det paradoksale er at Hans og foreldrene hans ikke først og fremst ser på seg selv som jøder: «Vi var først og fremst schwabere, dernest tyskere og sist jøder.»

Faren til Hans håper i det lengste at nazismen bare er en forbigående sykdom, for han kan ikke forstå at landsmenn av Goethe og Beethoven kan falle for slikt vrøvl. Men når det går opp for ham at så ikke er tilfelle, sender han sønnen til slektninger i Amerika, mens han velger en annen løsning for seg selv og ektefellen...

Det er skrevet bindsterke verk og laget mange mil med film om andre verdenskrig, om Hitler og jødeforfølgelsene. Men noen ganger er det de enkleste uttrykkene som gjør sterkest inntrykk. Fred Uhlman griper ikke til de store ordene for å skildre det forferdelige, men greier like fullt å skape en stemning av uhygge som ikke slipper taket. Teksten rommer dessuten en stor dybde som ikke gir seg til kjenne før helt mot slutten.

Det er Hans som er bokens forteller, og han ser tilbake på det som hendte for tretti år siden. Det som lokker frem historien, er et brev han får med en oppfordring om å gi penger til et minnesmerke over medelever som falt i andre verdenskrig. Med brevet følger en liten bok full av navn. Hans begynner å lese, men hopper over bokstaven H...

«Forsoningen» er en bok som gjør vondt. Som om noen sparker en ball rett i magen på deg. Hardt. Men til tross for det triste temaet, formidler Fred Uhlman også et håp og gir oss en tro på menneskets evne til å gjøre det gode når alt kommer til alt.

Fred Uhlman (som selv var jøde) var først og fremst maler, og «Forsoningen» er hans eneste bidrag til romankunsten. Han ble født i Stuttgart i 1901 og døde i London i 1985. Han ga ut «Reunion» på eget forlag i 1960. Seksten år senere kom den ut på et stort engelsk forlag og har siden blitt oversatt til flere språk. Den kom på norsk første gang i 1977, oversatt av Aase Gjerdrum. Arneberg forlag har gitt ut boken på nytt, i pocketutgave.

(Lov meg én ting: Ikke fall for fristelsen til å ta en titt på den siste siden!)

5 kommentarer:

Tove sa...

Boka er jo så kort at det ville vore snodig å kikke bakerst. Ein kjem jo likevel dit ganske fort... (Men no kikker eg jo aldri på sistesida når eg les.) God bok! Eg har også nett lese henne.

leselama sa...

Jeg stoler på deg, denne har jeg bestilt og skal lese. ;-) Den kan jo dessuten inngå i mitt "tyske prosjekt" - der jeg titter litt nærmere på tysk litteratur.
Men aller mest er jeg spent på denne setningen du snakker om... og jeg skal gudhjelpemeg IKKE falle for fristelsen til å titte på siste side. ;-)

Jorid sa...

Tove: Ja, du har et godt poeng der.. Så artig at du også likte den :-)

Leselama: Åh, nå håper jeg du kommer til å like den, ellers føler jeg nesten at jeg har lurt deg ;-)

leselama sa...

Ingen er lurt. ;-) Jeg elsket den!

Jorid sa...

Leselama: Så bra, nå ble jeg glad!