13 mars 2008

Ikke bare for barn

Jeg kan levende forestille meg hvor overlykkelig jeg ville ha blitt hvis jeg hadde fått Brian Selznicks «Oppfinnelsen av Hugo Cabret» mellom hendene da jeg var barn. Heldigvis er det aldri for sent å glede seg over gode barnebøker.

«Historien du nå skal få høre, foregår under takene i Paris, i 1931. I den vil du bli kjent med en gutt som heter Hugo Cabret. En gang for lenge siden oppdaget han en mystisk tegning, og den forandret livet hans for alltid». Slik åpner historien om den foreldreløse Hugo; klokkepasseren og tyven som bor innenfor veggene på en jernbanestasjon.

En foreldreløs gutt, en mekanisk mann og en hemmelighetsfull gammel grinebiter i en leketøybod er noen av ingrediensene i denne fine historien. Stemningen minner om den vi finner i romanene til Charles Dickens.

Faren til Hugo finner en mekanisk mann på loftet i museet der han jobber, en mekanisk mann som blant annet har den egenskapen at han kan skrive. Men en dag er ulykken ute og faren brenner inne i museet. Hugo blir i første omgang overlatt i en lite sjarmerende onkels varetekt, inntil onkelen forsvinner og Hugo blir helt alene. I ruinene etter brannen ligger imidlertid restene av den mekaniske mannen, og Hugo for det for seg at hvis han greier å reparere den, vil den skrive en beskjed som gir svar på alle spørsmålene hans. Heldigvis har han en god hjelper i Isabelle, en jente han er blitt kjent med.

Det er en opplevelse bare å bla i denne boken, som veier godt over kiloet og som er satt sammen av 553 tykke sider. En svært forseggjort utgivelse som ikke bare består av skrift. En stor del av denne fortellingen består av vakre blyanttegninger, slik at man får en følelse av å se film samtidig som man leser. Det er fiffig gjort og gir en ekstra dimensjon til historien. De grå blyanttegningene gir paradoksalt nok farge til fortellingen.

Filmskaperen Georges Melies, som vi møter i denne historien, har levd, men forfatteren har funnet opp personligheten hans, som han selv uttrykker det. Denne boken kan da også leses som en hyllest til filmkunsten.

Fortellingen om Hugo Cabret er verken lettvint eller klisjéfylt, og den er noe helt for seg selv. Det er også en bok med et stort alvor over seg; den handler om både ensomhet og oppfinnsomhet. Det er en sår undertone i fortellingen som blir sittende igjen i leseren også etter at boken har lukket seg.

Da jeg bladde og leste meg gjennom denne boken, opplevde jeg noe av den samme fascinasjonen som da jeg som barn forsvant inn i en god historie og ble tapt for denne verden. Det var virkelighetsflukt samtidig som tankene fikk spinne videre på egen hånd. Det lyste ekstra lenge i leselampen den kvelden jeg ble kjent med Hugo Cabret.

«Oppfinnelsen av Hugo Cabret» inneholder flere parallelle historier, og den har flere lag. Derfor fikk den også mitt voksne leserhjerte til å svulme. Blant ordene og bildene skjuler det seg mange hemmeligheter og en spennende historie.

Boken er oversatt til norsk av Johann Grip og utgitt av Cappelen Damm.

3 kommentarer:

Mdm Bricolleur sa...

Gode barnebøker kan være så fantastisk bra! De beste er jeg sikker på er laget for voksne parallellt. Både historie og tegninger. Bildet du har i dette innlegget ser ut til å illustrere historien på en god måte, men har også en helt fantastisk teknikk som vi litt voksnere kan fasineres av. De minner meg litt om illustrasjonene i en verson av Charles Dickens "A christmas carol" som mine foreldre har.
(Og vil man ha flere flotte og illustrative tegninger kan jeg anbefale bøkene om Serafin.)

swedette sa...

Good to be back at your site!

Jorid sa...

Mdm B: Takk for fin kommentar. Og jeg tipper det er den samme Dickens-boken som jeg har, jeg elsker de illustrasjonene :-)

Swedette: Good to have you back :-)Blir det Norge-semester i år?