25 mars 2008

Øy-krim

Jeg har vært på øy-hopping. Ikke bokstavelig talt, men i litterær forstand. I løpet av påsken kom jeg meg både til Shetland, Hebridene, Gotland, Öland og Sicilia. Reisefølget var imidlertid litt ymse.

Første stopp var Shetland. Shetlandsøyene er en skotsk øygruppe som består av 117 øyer (17 bebodde) med ca. 23 000 innbyggere. Den største øya er Mainland, med hovedstaden Lerwick. Til disse omgivelsene er det Ann Cleeves har lagt handlingen i sin roman Svart som ravnen.

Her råder idyllen - helt til 16 år gamle Catherine blir funnet kvalt på et jorde. En tilbakestående eldre mann peker seg raskt ut som gjerningsmann. Han var mistenkt også da jentungen Catriona ble sporløst borte for åtte år siden, men ettersom det ikke fantes bevis, gikk han fri. Siden den gang har han vært utstøtt av bygdefolket. Kan det være en sammenheng mellom drapet på Catherine og den forsvunne Catriona? Ekstra utrivelig blir det når man vet at det fins en annen liten jentunge på stedet som også har et navn som begynner på C...

Plotet er spennende og historien er godt skrudd sammen. Ord og gjerninger føyer seg fint inn i hverandre, og det gjør også at leseren får tillit til forfatteren og hennes historie. Ann Cleves velter seg ikke i blodige detaljer og groteske scener, dette er mer av en psykologisk roman.


Like hyggelig var det ikke å komme til Hebridene (et sted jeg for øvrig lenge har ønsket å reise til). Hebridene består av ca. 500 øyer og skjær vest for Skottland. Mindre enn 100 av øyene er bebodde, og til sammen er det ca. 30 000 innbyggere. Fra ca. år 900 til 1266 tilhørte Hebridene Norge.

Dit kom jeg meg ved hjelp av Simon Beckett og hans roman Skrevet i bein. De forkullede restene av et menneske blir funnet i en forlatt hytte på Runa, en forblåst øy ytterst i Hebridene. I en haug av aske ligger noen beinrester og en knust hodeskalle. Men opp av asken stikker en hånd og to uskadde føtter iført joggesko. Rettsmedisiner David Hunter får i oppdrag å undersøke levningene. Han oppdager snart at øya langt fra er noen idyll, for her skjuler det seg mange mørke hemmeligheter. Dessuten blåser det opp til storm og øyboerne mister all forbindelse med fastlandet…

Alt i alt var dette skuffende lesning, blant annet fordi romanen har et plot som virker for oppkonstruert og lite troverdig. Den evigvarende stormen ble også temmelig slitsom i lengden. Når romanen heller ikke er spesielt velskrevet og personene er temmelig stereotype, blir det hele bare masete. Jeg satser heller på å reise til Hebridene ”på ordentlig”.


Desto bedre ble det å komme til Öland. Öland er Sveriges nest største øy. Den ligger i Østersjøen og har ca. 25 000 innbyggere.

Skumringstimen er debutromanen til svenske Johan Theorin, og den første i en planlagt serie på fire bøker. En liten gutt forsvinner sporløst en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Mer enn tjue år senere får guttens mor en uventet telefon fra sin far. Han har fått en slitt barnesko i posten, og nå vil han at hun skal komme hjem og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy.

Skumringstimen er både velskrevet og spennende, den beste av de fem øy-romanene jeg leste. Man tror på personene og kommer dem nært innpå livet, stereotyper og klisjeer er stort sett fraværende. Spenningen holdes oppe til siste slutt og her er ingen lettvinte løsninger. Dette er en historie som berører, og forfatteren klarer å skape et så sterkt bånd mellom meg og personene sine at jeg allerede gleder meg til Johan Theorins neste bok.



Fra Öland er det ikke langt til Gotland, som er Sveriges største øy og har ca. 57.000 innbyggere. Gotland har fra gammelt av vært et viktig handels- og kulturknutepunkt i Østersjø-området og er et populært reisemål. ”Hovedstad” er Visby, og det er hit den svenske forfatteren Mari Jungstedt legger handlingen i sine kriminalromaner om etterforsker Anders Knutas.

I Den döende dandyn blir kunsthandler Egon Wallin funnet drept, opphengt i en av portene i muren som omgir Visby. Dette skjer bare noen timer etter at han har arrangert en vellykket vernissage i galleriet sitt. Siden viser det seg at Wallin var i ferd med å bryte opp og forlate både kona og galleriet for å starte et nytt liv i Stockholm. Like etter blir Nils Dardels berømte maleri ”Den döende dandyn” stjålet fra kunstmuseet Waldermarsudde. Det er tydelig at det har sammenheng med drapet på Wallin, og Knutas og kollegaene hans får plutselig fullt opp å gjøre.

Mari Jungstedt kommer ikke opp på nivå med Johan Theorin, dette er en historie mer på det jevne. Romanen begynte bra, men den dabbet mer og mer av mot slutten. Jeg ble aldri helt revet med, og dermed klarte jeg heller ikke å leve meg inn i verken miljøet eller personene. Kanskje ligner den for mye på andre kriminalromaner som er skåret over samme lest. En generell innvendig som gjelder krimsjangeren, er at skildringene av etterforskernes privatliv ofte er lite engasjerende og virker påklistret.



Sicilia ble siste stopp. Dette er Middelhavets største øy og en region i Italia med 5,1 millioner innbyggere. Regionhovedstaden er Palermo. Selv om italiensk er det offisielle språket, snakker de fleste sicilianerne sin egen dialekt som kalles sicilianu og er et romansk språk.

Andrea Camilleri skriver om commissario Salvo Montalbano, og i tillegg til å være bestselgere i Italia, er romanene hans oversatt til over tjue språk. Jeg leste Terrakottahunden. Et skjulested for illegale våpen og uniformer blir funnet i en fjellgrotte utenfor byen Vigàta. Bak våpenhulen oppdager Montalbano enda en grotte, som er gjenmurt. Den skjuler levningene av to mennesker, tett omslynget. Det dreier seg om en ung mann og en ung kvinne som har vært døde i over femti år. Spørsmålene er mange og de fører commissarioen tilbake til andre verdenskrig.

Denne romanen skilte seg ut fra de andre blant annet ved at den hadde en høy sjarmfaktor. Det er fortellingen mer enn bokens plot som fascinerer. Commissario Montalbano nyter både god mat og gode bøker (han leser blant annet William Faulkner). Camilleris roman har et litt mer intellektuelt tilsnitt enn de andre, og vi får også et innblikk i Sicilias historie. Lett slentrende fortelling med god stemning, får bli merkelappen på Terrakottahunden.

Ingen kommentarer: