20 april 2008

Anti-nostalgisk østblokkroman

Det er all grunn til å applaudere hver gang det blir utgitt bøker fra tidligere Øst-Europa. Romanformen er godt egnet til å fortelle om kulturer og samfunn som fortsatt virker fjerne og fremmede for mange.

György Dragomán (f. 1973) er det nye stjerneskuddet på den ungarske forfatterhimmelen, og Den hvite kongen er under oversettelse til et tjuetalls språk.

Romanen forteller om 11 år gamle Dsjata, som vokser opp i en totalitær stat på 1980-tallet, et land som ligner på Romania, der forfatteren selv tilbrakte sin barndom. (Han flyttet til Ungarn i 1988). Den hvite kongen er mer en samling fortellinger enn en roman, historier som til sammen gir et bilde av oppvekstårene i et kommunistregime.

Det begynner med at Dsjatas far blir hentet i en grå lastebil, og det går en god stund før gutten forstår at det er sikkerhetspolitiet som har hentet faren for å føre ham til en arbeidsleir. Farens fravær er en evig smerte i guttens liv, men livet går likevel sin vante gang i gata, på skolen og blant kameratene. Med begrenset tilgang til materielle goder, greier de likevel å skape spenning i en ellers ganske monoton og etter våre begreper ulykkelig tilværelse.

Den hvite kongen hører desidert ikke til de historiene som romantiserer livet i den gamle Østblokken, og mens jeg leste denne romanen fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet over at jeg moret meg så stort over den nostalgiske filmen "Goodbye, Lenin". György Dragomán spiller absolutt ikke på slike strenger, i stedet gir han det som høyst sannsynlig er et svært troverdig bilde av livet under kommunistregimet.

Det er noe klaustrofobisk og monotont over historiene i denne boken, og skrivemåten som sådan reflekterer nok tiden og miljøet Dsjata vokste opp i. Konsekvensen er imidlertid at jeg som leser blir utålmodig. Selv om det innimellom er noen pusterom for fantasien, blir det for lite variasjon, for lite bevegelse i teksten til at jeg klarer å holde interessen oppe hele veien. At det dessuten florerer av og/å-feil bidrar heller ikke positivt…

Likevel er dette en bok som gjør inntrykk, fortellingene om Dsjata etterlater ikke leseren uberørt, og slutten er spesielt sterk. Det er tydelig at forfatteren vil noe med Den hvite kongen, og han lykkes i å formidle inntrykk fra en epoke som heldigvis er over.

Ingen kommentarer: