14 mai 2008

En levende død

“Last night I dreamt I went to Manderley again.” Slik lyder åpningen i det som har gått fra å være en lite påaktet underholdningsroman til å bli en kultklassiker: Dapne du Mauriers Rebecca. Romanen ble utgitt første gang i 1938, og har siden kommet i talløse opplag.

Jeg leste romanen i min pure ungdom, og var derfor spent på hvordan det skulle bli å møte den igjen. Det gikk forbausende bra. Ja, faktisk ble det litt av en besettelse. Rett nok føltes den til tider litt langsom og noe gammelmodig, men jeg var snart oppslukt av livet på Manderley. Det er veldig fascinerende hvordan en heltinne som aldri er personlig til stede likevel dominerer fortellingen så totalt og til og med gir tittel til romanen. I sterk kontrast til den navnløse fortelleren.

Det er ingen tvil om at dette fortsatt er deilig, uhyggelig lesning! Huset, havet, landskapet, historien… det er nok for fantasien å henge seg opp i.


Etter å ha lest romanen, gikk jeg løs på filmatiseringene. Alfred Hitchcocks “Rebecca” fra 1940 med Laurence Olivier i rollen som Maxime de Winter og Joan Fontaine som hans unge, nye kone er absolutt severdig 68 år senere. Hitchcocks versjon avviker litt fra Daphne du Mauriers‘, men ikke mer enn at det lar seg forsvare.

Jeg gikk fra den gamle svart/hvitt-filmen og rett på en tre timer lang fjernsynsdramatisering med Charles Dance og Emilia Fox i de ledende rollene.
Ganske så forskjellig fra den gamle skrekkmesterens verk, men jeg var stadig oppslukt - til tross for at historien begynte å sitte såpass godt at jeg nesten kunne ha meldt meg på til Kvitt eller dobbelt i temaet Rebecca.

Men jeg stoppet ikke der. Jeg hadde nemlig gått til anskaffelse av romanen Daphne av Justine Picardie. Den handler som tittelen tilsier nettopp om Daphne du Maurier. Handlingen er lagt til 1950-tallet, da hun bor på det gamle godset Menabilly i Cornwall. Dette er faktisk stedet som var inspirasjonskilden til Manderley, og som du Maurier etter suksessen med Rebecca fikk muligheten til å leie.

Her sitter hun og skriver på det som skal bli til en biografi om Branwell Brontë, broren til de mer kjente Brontë-søstrene (utgitt under tittelen The Infernal World of Branwell Brontë). Dette er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til, for det er intriger og hemmeligheter så det holder her også. I tillegg er det en parallell historie der handlingen er lagt til vår egen tid, og der Justine Picardie morer seg med å lage en slags moderne utgave av Rebecca. Denne romanen er et litterært puslespill som kanskje appellerer mest til fansen. Jeg satte den til livs i et eneste jafs!

Dessuten vekket den til live igjen interessen for søstrene Brontë. Kanskje er det tid for nok et gjensyn…

3 kommentarer:

Cassandra Mortmain sa...

Kjekt å høre det er flere som liker "Rebecca". Det er nok en av mine favoritter (og egentlig den eneste av du Mauriers bøker som er særlig lesverdig). Jeg leste "Rebecca" (og de andre) i Cornwall, noe som virkelig gjorde at Manderley kom til live for meg.

Har du lest "Rebecca's Tale" av Sally Beauman? Det er en slags prequel til historien. Jeg var skeptisk, siden jeg likte "Rebecca" så godt, men den er ikke så ille. Bare et tips, siden du er inne i en liten Rebecca/Daphne-orgie om dagen. ;-)

Katrine K sa...

Psst! Du har blitt tagget!

Jorid sa...

Cassandra: Det må jo ha vært helt spesielt å lese Rebecca i Cornwall! Har ikke lest de andre bøkene hennes, men jeg husker at Vertshuset Jamaica gikk på tv for mange, mange år siden.
Jeg har tenkt på den Sally Beauman-boken, men vært litt avventende.. Nå tror jeg kanskje jeg skal våge meg på den likevel :-)

Katrine: Åh, jeg iler!