08 mai 2008

Ikke et helt vanlig møte

Noen bøker vet du med en gang at du kommer til å bli knyttet til. Ikke fordi de er spesielt spennende eller oppsiktsvekkende, men fordi det er noe med stemningen og ordenes opptreden som gjør at det oppstår leselykke. «Det er her vi møtes» av John Berger er en sånn bok.

Den engelske forfatteren John Berger (som er bosatt i en liten fransk landsby) har skrevet en lang rekke bøker, både sakprosa og skjønnlitteratur. Han var nærmere 80 år da han ga ut denne boken, og kanskje er den et slags litterært testament. Det er i alle fall en svært personlig bok, der jeg-personen også lyder navnet John.

Novellene i «Det er her vi møtes» utgjør til sammen en reise gjennom Europa; en reise som starter i Lisboa og ender i en liten polsk landsby i grensetraktene mot Ukraina. Men det er også en reise tilbake i tid. I Lisboa møter John moren som har vært død i 15 år, på et marked i Krakow treffer han Ken, som var den viktigste personen i livet hans fra han var elleve til han ble sytten år. I Islington treffer han igjen en gammel kjæreste som han strever veldig med å huske navnet på. De pleide nemlig å finne på nye navn til hverandre; geografiske navn:

«Du kalte meg mange ting i søvne, sa Audrey, idet hun tok armen min, og det jeg likte beste var Oslo. Oslo! gjentok jeg da vi svingte inn i Upper Street. Måten hodet hennes hvilte på skulderen min på, fortalte meg at hun var død. Du sa det rimet med First Snow, sa hun.»

John treffer igjen noen av de menneskene som sto ham nærmest i livet og som har gjort ham til den han er. Alle er døde, men likevel høyst tilstedeværende. Ja, kanskje kommer John disse personene enda nærmere i døden. Det er en stemning av vemod som går gjennom hele boken, uten at det gjør det til noen utpreget trist bok. Til å være en bok om døden, er den tvert imot svært så vital. Og dertil klok.

Disse novellene blir også en form for reiseskildring, og har du vært i Lisboa eller Krakow, vil du kjenne igjen særegenheter ved disse byene – og sannsynligvis komme til å lengte tilbake. Fortellingene leder også inn på sideveier og stikkveier, og slik oppstår det fortellinger i fortellingene.

John Bergers språk er vakkert, og jeg fryder meg over observasjoner av typen: «Vokalisten var slank og liten som bokstaven i». Eller skildringen av et fotografi av forfatteren Jorge Luis Borges: «Samtidig er ansiktet hans på fotografiet et som er bebodd av mange andre liv. Det er et ansikt fullt av selskap; mange andre menn og kvinner med sine lyster taler gjennom de nesten blinde øynene hans.»

Boken er oversatt av Knut Johansen og utgitt av Gyldendal forlag.

2 kommentarer:

leselama sa...

«Vokalisten var slank og liten som bokstaven i». He, he. Det var dagens lille smil. For et bilde! For en formulering! Veldig stas.

Jorid sa...

Leselama: Ja, jeg syns det var en usedvanlig god observasjon forfatteren hadde gjort der. En sånn setning man kan leve lenge på :-)