28 oktober 2008

Det vil seg ikke

Jeg har en maksgrense på hundre sider. Har jeg ikke blitt fanget i løpet av de hundre første sidene, er det ikke annet å gjøre enn enten å slenge boka i veggen eller å legge den pent tilbake der jeg fant den. Som regel gir jeg meg før jeg kommer så langt, men denne gangen var jeg villig til å anstrenge meg litt ekstra.

Jeg kom til side 90 i Jan Kjærstads nye roman Jeg er brødrene Walker; da kastet jeg inn håndkleet. Jeg kan ikke riktig forklare hva det var som gjorde at jeg ikke fikk grep om denne fortellingen. Det er for så vidt ikke noe i veien verken med språket eller selve historien - bortsett fra at jeg syns det virker ganske jålete med overstrykningene og andre grafiske elementer i tekster. Det er som om noe av selvhøytideligheten hos hovedpersonen har smittet over på selve teksten. Dessuten blir det for uttværende, for…uinteressant.

Det er bare å innse det: Det vil seg visst ikke med Kjærstad og meg. Jeg har forsøkt meg på ham før, men har ikke kommet særlig langt da heller. Det er noen ganger man så gjerne vil være venner med noen, bare for å oppdage at man ikke har så mye felles likevel. Jeg får visst bare slå meg til ro med at Jan Kjærstad ikke kommer til å bli noe mer enn et flyktig bekjentskap.

8 kommentarer:

Tove sa...

Du held ut lenger enn eg plar, ser eg. Eg plar gje bøkene 30-50 sider før eg gjev opp. Men Kjærstad er eg glad i. Denne har eg ikkje lese. Kanskje på haustens leseliste?

Tehme Melck sa...

Jeg synes også du er sjenerøs med dine hundre sider.

Ståle sa...

Jeg gir opp etter 10-20 sider hvis ikke boka fanger meg. Men en sjelden gang sliter jeg meg gjennom hele "spetakkelet" hvis jeg syns jeg "må". Men det begynner å bli noen år siden jeg holdt ut noe slikt....
Enig med Tehme Melck i at du er veeeeldig sjenerøs :-)

Jorid sa...

Ja, jeg er nok egentlig altfor snill :-) Men hundre sider er som sagt maksgrensen og ofte gir jeg meg etter 50 hvis jeg ser at det bærer helt galt av sted. Men så er det noen unntak for bøker som jeg av en eller annen grunn gjerne VIL like - eller bøker "alle" andre syns er helt fantastiske. Da blir jeg så nysgjerrig og tenker at hvis jeg bare fortsetter LITT til, så kommer jeg til å få en aha-opplevelse. Men hvor ofte skjer det...

Anonym sa...

Nyttig omtale. Tenkte kanskje eg skulle prøva på denne, men ser du har hatt same oppleving som eg då eg prøvde meg på Wergeland-bøkene til Kjærstad. Meiner eg gav han 100 sider før eg segna om. Men no skal det nemnast at eg las nokre av JK sine tidlegare bøker med stor glede, særleg hugsar eg Rand.
(Jarle)

Spectatia sa...

Noen må jo sitte i den andre vektskålen også, og i dette tilfellet blir det meg. (Gyng, gyng) Jeg slutter helt enkelt ikke å lese en bok jeg har påbegynt før jeg har lest den ut. (Ja, det stemmer, det hender jeg blir betegnet som sta.)

Og etter å ha lest bokblogger til forbannelse de siste par årene, må jeg innrømme at det var lenge siden jeg ble så nysgjerrig på å lese en bok som jeg ble av denne "slenge boken i veggen"-posten.

Sesselja sa...

70-100 sider er en fin grense. Har forfatteren ikke fanget lesern innen den tid, er sjansen små for at det blir noe særlig til fangst.

Jorid sa...

Jarle: Gi den en sjanse, og se hvor langt du kommer denne gangen :-) Jeg prøvde meg også på Wergeland-bok, men kom ikke så langt da heller...

Spectatia: Imponerende sta, må jeg si! Men tenk alt det bra du går glipp av ved å lese ferdig alle de dårlige bøkene ;-) Spent på om du gyver løs på denne!

Sesselja: Enig. Har det ikke løsnet etter såpass mange sider, er det på tide å bytte bok.