11 november 2008

En nagende uro

Gøhril Gabrielsens roman Svimlende muligheter, ingen frykt handler om to middelaldrende søstre som bor sammen i barndomshjemmet et sted ute i den nordnorske ødemarken. (Forfatteren er selv fra Finnmark).

Jeg-fortelleren ble som barn lam fra livet og ned, og helt siden foreldrene døde, er det søsteren Ragna som har tatt hånd om henne. Forholdet dem imellom er ikke akkurat preget av tradisjonell søskenkjærlighet, og bedre blir det ikke når Johan kommer flyttende til nabogården. Det utvikler seg et forhold mellom Ragna og Johan, noe som gjør at søsterforholdet blir satt på en enda hardere prøve. Dette er som en litterær miniversjon av Big Brother.

Stemningen er fortettet og forfatteren har stram regi. Uhyggen vokser underveis i lesningen, parallelt med at jeg trekker fortellerens troverdighet i tvil. Er virkelig Ragna så fryktelig som den navnløse søsteren vil ha det til? Visst kommer hun med grove ukvemsord og er brutal, men er ikke den delvis lamme søsteren like ondskapsfull og utspekulert? Og har ikke Ragna forsaket det meste i sitt eget liv ved å pleie søsteren?

Som leser blir jeg nødt til å reflektere over dette og forsøke å gjøre meg opp min egen mening. Det er det som gjør Gøhril Gabrielsens tekst så spennende. Det gjærer og eser mellom linjene.

Som leser utsettes jeg for et ubehag samtidig som jeg blir forført av forfatterens språkkunst. Det føles som om alle ord og setninger er nøye tilhogd. Ingen overflødige ord har fått anledning til å kile seg fast i denne fortellingen. Svimlende muligheter, ingen frykt blir dermed både et fortettet psykologisk drama og en helstøpt roman.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen, og det liker jeg, for det hører til sjeldenhetene at en boktittel får meg til å tolke og gruble.

Dette er Gøhril Gabrielsens andre bok etter debutromanen Unevnelige hendelser, som kom i 2006.

2 kommentarer:

Lille søster sa...

Har du lest debuten også? (Jeg har ikke lest noe av henne)

Jorid sa...

Lille søster: Har ikke lest debutromanen, men blir nysgjerrig på den etter å ha lest denne. Ut fra omtalen av den blir jeg imidlertid litt "skremt", for den virker så veldig tragisk.