18 november 2008

Godt møte

Graverens datter ble mitt andre møte med den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates. Det første møtet var Svart jente/hvit pike. Jeg likte den godt. Ikke eksepsjonelt godt, men nok til at jeg visste at dette var en forfatter jeg ville vende tilbake til.

Nå bød anledningen seg med den nylig utgitte Graverens datter (oversatt av Tone Formo, utgitt på Pax). Med sine 637 sider er dette bokstavelig talt en stor roman. Men den er stor i overført betydning også. Jeg var ikke mange sider ut i romanen før jeg forsto hvor det bar: Dette var en bok jeg kom til å bli forført av. Historien i seg selv appellerte til meg, og på sitt beste hadde språket også en nesten hypnotisk virkning. Dette gjorde at jeg raskt forsvant inn i fiksjonen. Det litterære universet føltes nesten ubehagelig nærværende, men jeg ville likevel ikke ut av det.

Historien om Rebecca Schwart, senere Hazel Jones, er fortellingen om et menneske på flukt - eller “på farten” som er den mer poetiske vendingen hun selv bruker. Hun ble født i 1936 av tysk-jødiske foreldre som emigrerte til USA for å komme unna nazismen. Faren var matematikklærer i München, men i det nye landet må han nøye seg med å være kirkegårdsgraver. Sammen med den strenge faren, den svakelige moren og de to eldre brødrene bor Rebecca i en gammel og forfallen hytte på gravlunden.

Når Rebecca er 13 år gammel, skjer det noe dypt tragisk i livet hennes. Siden skal hun komme til å oppleve ytterligere motgang. Det fører til at hun etter hvert skaper seg en ny identitet. Hun gjenoppstår som Hazel Jones, og sammen med sønnen er hun stadig på farten inntil hun en dag for sønnens skyld velger å etablere seg.

Sønnen viser seg å være et musikalsk vidunderbarn, og en av de mest gripende scenene i romanen er når sønnen under en viktig konkurranse fremfører Beethovens Appassionata. Dette vekker sterke følelser i moren, og blir nok et bevis på at hun aldri helt lykkes i å kvitte seg med fortiden. Det skal ikke store glipen til før de uønskede tankene slipper gjennom.

Dette er en mollstemt roman, der man ikke kan forvente seg en lykkelig slutt. Så får det være opp til leseren å avgjøre om det er tilfeldigheter eller “et pust fra Gud” som driver handlingen framover.

Noe av det fine med Graverens datter er at det er så mange tråder å nøste i, så mange ulike innfallsvinkler (kvinneportrett, rasisme, vold, klassereise, musikk, hemmeligheter). Dessuten gjør romanen meg nysgjerrig, og den skjerper sansene mine. Graverens datter blir en person som angår meg. Jeg blir intenst opptatt av hennes skjebne, og mitt leserhjerte blør for denne ulykkelige skapningen som viser en så sterk vilje og evne til å overleve. Hovedpersonen forblir delvis et mysterium, og det er noe av kvaliteten ved denne romanen. For hva er det som gjør at noen som opplever forferdelige ting i barndommen overlever, mens andre går til grunne? Rebecca er det vi i dag ville ha kalt et “løvetannbarn”. For øvrig er romanen tilegnet forfatterens egen bestemor, Blanche Morgenstern, den opprinnelige “graverens datter”.

Mitt bekjentskap med Joyce Carol Oates er i ferd med å utvikle seg til et vennskap. Noen som har tips til hvilken bok som bør bli min neste Oates-bok?

4 kommentarer:

Spectatia sa...

Denne har jeg vært inne på å lese, uten at jeg helt har kommet så langt. Men dette var en god og utførlig beskrivelse som får meg til å blir mer nysgjerrig på boken.

Jeg har ett sånt "burde egentlig bli bedre kjent med"-forhold til Joyce Carol Oates. Har bare lest "Solstice", og den var bare sånn passe. Men det er jo så mange som liker henne så godt, så jeg vil gjerne gi henne minst en sjanse til. Kanskje kan det bli denne...

Jorid sa...

Spectatia: Tror absolutt det skal bli denne du gir det i kast med neste gang. Eller kanskje ikke - nå som jeg vet at du aldri legger fra deg en bok før du har lest den ferdig, og denne er jo så lang...

Anonym sa...

Oates er en forfatter man leser på strak arm - slik er det bare. Min favoritt er "Brokeheart blues", boken hun skrev før "Blonde". For et utvalg kortere tekster, men ikke mindre medrivende, prøv "I'll take you there".
Og se "Bokprogrammet spesial" - Hans Olav Brenners betagende Oates-portrett.
2ne

Jorid sa...

2ne: Takk for fine tips :-) Fikk sett Oates-programmet på nett-tv, veldig bra, og det gjorde at jeg fikk enda mer lyst til å lese mer av den damen :-)