20 november 2008

Keiserlig lektyre

Jørgen Norheims roman Adjutanten skiller seg ut i bokhøsten. Det er ikke hverdagskost at den tyske keiser Wilhelm figurerer i en norsk roman.

Mest av alt handler det imidlertid om keiserens adjutant. (Ifølge Bokmåldsordboka er en adjutant en “offiser som er medhjelper for en høyere offiser eller en fyrstelig person“).

Romanen er skrevet i jeg-form, og adjutanten ser tilbake på sitt liv når han nå mot slutten av 1960-tallet og i en alder av nærmere hundre har tilhold på en svært avsidesliggende fjellgård i Sogn og Fjordane. Adjutantens forhold til Norge skriver seg fra den tiden keiseren la ut på sine “nordlandsturer” med skipet Hohenzollern og den unge medhjelperen var med i reisefølget - som før øvrig besto utelukkende av menn.

Gradvis blir adjutantens historie avdekket. Det skjer gjennom at den nyfikne fruktbonden som er husverten hans begynner å spørre ham ut. Gjennom hele livet har adjutanten skrevet dagbok, og i ensomheten oppe på fjellhylla er det tidtrøyte å bla seg tilbake gjennom livet. Nå er det også på tide å la andre få ta del i historien.

Adjutanten er en sympatisk, om enn litt ujevn roman. Best liker jeg det gåtefulle aspektet ved den. Jeg blir nysgjerrig på denne oldingen som klamrer seg fast på en av de ytterste utpostene i verden. Han som stammet fra en stolt Königsberg-familie og spilte en ikke helt ubetydelig rolle i den tyske militærhistorien.

I Norge er adjutanten en outsider. Ikke nok med at han er tysker, bygdefolket regner ham også for å være en “storing”. Han får imidlertid et nært forhold til den opplyste fruktbonden og hans unge datter Helga. Mot slutten skal det vise seg at det er en viss forbindelse mellom Helga og keiseren - av hvilken karakter skal ikke røpes her.

Romanen handler blant annet om valg og konsekvensene av de valgene man tar der og da. Valg man i utgangspunktet kanskje ikke hadde tenkt skulle bli skjebnesvangre.

Jørgen Norheim har skapt et fint og gripende bilde av en mann som på den ene siden har opplevd mer enn de fleste, men som samtidig har måttet “sone” med å leve i ensomhet. Jeg liker også godt å få inn historie på denne “intravenøse” måten, men nettopp det historiske aspektet syns jeg er det svakeste ved romanen. Det får tidvis karakter av noe oppramsende og stilisert. Det er ikke den samme gløden og intensiteten i disse passasjene, og de føles ikke helt integrert i fortellingen.

Alt i alt var Adjutanten en fin leseopplevelse der forfatteren både får vist fram et menneske og formidlet et lite stykke verdenshistorie.

Dessuten står Jørgen Norheim for en av høstens aller fineste romanåpninger: "Kvifor tenkjer eg alltid på døden når eg ser cruiceskipa sige inn fjorden?

Ingen kommentarer: