03 desember 2008

Ikke nedstøvet



Arkivarens fortelling av Travis Holland er en finstemt og fascinerende fortelling om sovjetmenneskets levekår.

Moskva 1939. I det fryktede Lubjanka-fengselet sitter arkivaren Pavel som har mistet sin stilling som litteraturlærer. Han rydder i tekster skrevet av de politiske fangene. Ved en tilfeldighet oppdager han en tekst skrevet av en av hans favorittforfattere, Isaak Babel (1894-1941).

Pavels oppgave er å sørge for at tekstene blir registrert og deretter makulert. Pavel bestemmer seg imidlertid for å redde noen av Babels tekster for ettertiden - til tross for at han utsetter seg selv for stor fare ved å gjøre det. Han smugler tekstene med seg hjem og gjemmer dem i kjellerboden. Denne sekvensen er noe av det mest rørende i hele romanen.

Den amerikanske debutanten Travis Holland har selv bodd i Moskva. Fortellingen hans føles svært troverdig, noe som tyder på at forfatteren også kan sin historie. I tillegg har han evnen til både innlevelse og til å gjengi hendelser i ord på en slik måte at de fester seg i leserens minne.

Travis Holland skildrer det klaustrofobiske i sovjetmenneskets tilværelse på en overbevisende måte. Når jeg føler at jeg kan stole på forfatteren, er det kanskje fordi han bekrefter bildene jeg har i hodet av hvordan sovjetregimet måtte fortone seg. Sovjetunionen har alltid fascinert meg. Ikke på den måten at jeg har funnet ideologien tiltalende, men jeg har vært nysgjerrig på hvordan det var å leve under så ekstreme forhold.

Travis Holland skriver godt, og jeg tror både på personene og miljøet. Jeg levde meg inn i Pavels historie og fikk en godhet både for ham og fortellingen. Jeg kjente nesten kulden på kroppen og så for meg alle nyansene av grått. Hvordan holdt folk ut å bli kneblet både fysisk og mentalt på denne måten? Men like viktig å påpeke er det at det også fantes en form for begrenset lykke innenfor regimet. Hvis ikke, ville folk ha gått til grunne.

Arkivarens fortelling er også en hyllest til litteraturen. Litteraturen kan inspirere og gjøre folk modige. Litteraturen menneskeliggjør et menneskefiendtlig regime. Den gjør en forskjell.

Travis Holland var et oppløftende nytt bekjentskap. Som leser føler jeg at jeg har fått muligheten til å slippe inn i et helt spesielt univers, og dermed fått innblikk i en historisk epoke som aldri slutter å fascinere meg. Forfatteren skriver med stor sikkerhet og i et vakkert språk som er godt ivaretatt av oversetterne Hege Mehren og Isak Rogde.

Arkivarens fortelling er en bok som lett blir borte i all støyen fra de store i bokhøsten. Jeg syns for øvrig også at det norske omslaget er temmelig lite inspirerende. Jeg valgte denne romanen på tross av omslaget, ikke på grunn av det. Særlig syns jeg fontene på omslaget er ille.

Derimot virket baksideteksten forlokkende: “På en forfatterkongress i 1934 sa den virkelige Isaak Babel at han var i ferd med å mestre en helt ny litterær sjanger: stillheten."

Jeg hadde ikke noe forhold til Isaak Babel fra før, men nå ble min nysgjerrighet vekket. Bok er allerede bestilt hos Capris

5 kommentarer:

Aina sa...

Som arkivar (riktignok i depot, dvs at eg ikkje jobbar med å arkivere, men å ivareta historiske kjelder og ikkje minst bruke dei) får eg jo sjølvsagt lyst til å lese denne boka. Og så er eg sjølvsagt spent på korleis arbeidet som arkivar blir framstilt, om det er truverdig eller ikkje - sett frå min ståstad, som kjenner fagfeltet.

Elles synest eg omslaget var ok, men einig i at fonten var ulekker. I tillegg synest eg det er synd at ordet Arkivaren blir delt med bindestrek. Det tyder på venstrehandsarbeid frå formgjevaren si side.

Jorid sa...

Aina: Spennende med ulike innfallsvinkler til lesingen. En roman som kan virke troverdig for en person som ikke kjenner fagfeltet som skildres, kan jo bli helt "uleselig" for en som kjenner det. Spent på hva du kommer til å synes om arkivaren i denne romanen hvis du leser den :-)

Ja, det er i grunnen fonten som ødelegger hele omslaget. Bildet formidler egentlig godt det som historien handler om. Men kanskje litt forutsigbart. I det hele tatt: dette med omslag og formgiving er en spennende del av bokverdenen!

Spectatia sa...

Åh, så kjekt, her får man lov til å være skikkelig nerdete. Selv henger jeg meg nemlig opp i at linjeavstanden mellom de to øverste linjene er mindre enn resten. Forklaringen er antageligvis at den andre linjen bare har små/korte bokstaver (heter disse noe spesielt, tro?), men det er jo en dårlig grunn, da.

Tehme Melck sa...

Pussig hvordan folk har hengt seg opp i utseendet på denne boka. Jeg syntes selve boka virket så fascinerende, så i dag lånte jeg den på biblioteket.

Jorid sa...

Spectatia: Ingenting er som en skikkelig boknerd ;-)

Tehme Melck: Spent på å høre hva du syns om den!