28 januar 2008

Dysfunksjonelle svenske menn

Jeg har nettopp lest to svenske romaner som nylig er kommet på norsk: Mannen under trappen av Marie Hermansson og Akk, menneske av Staffan Malmberg. Det var ikke før jeg hadde lest ut begge bøkene, at det slo meg at de handlet om menn som har mistet grepet om tilværelsen.

I Mannen under trappen møter vi Fredrik. Han har en sikker jobb, er gift med kunstneren Paula og har to barn. De har nettopp flyttet inn i drømmehuset; gammelt og ærverdig og i fredelige omgivelser. Den rene og skjære idyll med andre ord - helt til det dukker opp en liten, uflidd mann som gjør hevd på kottet under trappen. Samtidig som mannen begynner å vise seg, går det gradvis dårligere med Fredrik. Han får ikke gjort det han skal på jobben og det går mer og mer i ball for ham privat også.

Som leser blir man litt i stuss over denne vesle skapningen under trappen: fins han eller er han et fantasifoster? Og hvis han bare fins i fantasien til Fredrik, hvordan kan det da ha seg at det er flere andre som mener å ha sett ham? Det får man lese boken for å finne ut.

Jeg likte i grunnen denne boken bedre ETTER at jeg hadde lest den enn mens jeg leste den. Den er en lek med fantasi og virkelighet, og som sådan en ganske sjarmerende leseopplevelse - om enn ikke skjellsettende.

Akk, menneske av Staffan Malmberg er en liten flis av en roman med undertittelen En liten roman om hjernen, den ulykkelige kjærligheten og Jarl Alfredius. (Jarl Alfredius er en kjent svensk tv-reporter.) Etter at kjæresten forlot ham, er Markus kommet helt ut av lage og stenger seg inne i sitt eget hode - og i den 23 kvadratmeter store leiligheten i Mörby utenfor Stockholm. Ambisjonen hans de to siste årene har vært at han skal se på tv fra lenestolen, sånn at han på den måten kan komme opp og røre på seg, men som oftest ser han på fra sengen.

Heldigvis (?) har Markus en mormor som vet å ordne opp, og hun sender Markus til en psykolog han aldri klarer å finne ut om heter Åke eller Arne. Psykologen gir Markus “lekse“ til hver gang, noe som setter Markus på mange harde prøver. Så spørs det da, om han klarer å karre seg oppover på den globale funksjonsvurderingsskalaen. Den går fra 1 til 100 og ifølge psykologen er Markus sånn omtrent 52. Forfatteren er for øvrig selv psykolog, og dette er hans debutroman.

Akk, menneske er ikke en bok som setter dype spor i leseren, men den er en velformulert melankolsk-humoristisk stemningsrapport fra vårt kjære naboland. Man blir litt varm om hjertet og får lyst til å strekke ut en hjelpende hånd til den stakkars Markus…

Er Den Svenske Mannen i krise…?

27 januar 2008

Kongelig leseglede

Den britiske forfatteren Alan Bennett må ha hatt det veldig morsomt mens han skrev den vesle romanen The Uncommon Reader. I alle fall er det en ren fornøyelse å lese om hvordan dronning Elizabeth blir fullstendig oppslukt av lesningens gleder.

Det er et rent slumpetreff som gjør at Dronningens appetitt på bøker vekkes. En dag hun er ute og lufter hundene, som har en lei tendens til å bjeffe på alt og alle, kommer hun forbi bokbussen, som har stoppested like ved Buckingham Palace. Hun går inn i bussen for å be om unnskyldning for at hundene har oppført seg dårlig, men føler seg samtidig forpliktet til å låne en bok når hun først er der. Dermed er det gjort.

Dronningen kan ikke lenger klare seg uten bøker, noe som fører til at hun heretter bare halvhjertet går inn for å gjennomføre sine kongelige plikter. Dronningen beveger seg raskt fra den mer lettbente underholdningslitteraturen og over til klassikere og mer krevende lektyre. Blant forfattere Dronningen fordyper seg i, finner vi Ian McEwan, A.S. Byatt, Alice Munro, Kazuo Ishiguro, Virginia Woolf, Sylvia Plath og søstrene Brontë. Men ikke Harry Potter; Dronningen liker ikke fantasy: “One is saving that for a rainy day”.

Idet boken åpner er den franske presidenten på besøk på Windsor, og han har selvsagt Dronningen til bords. Dronningen har akkurat stiftet bekjentskap med den kontroversielle franske forfatteren Jean Genet, og hun kan nesten ikke vente med å høre presidentens mening om ham:

“I’ve been longing to ask you about the writer Jean Genet.”
“Ah“, said the president. “Oui”.
“Homosexual and jailbird, was he nevertheless as bad as he was painted? Or, more to the point”, and she took up her soup spoon, “was he as good”?
Unbriefed on the subjekt of the glabrous playwright and novelist, the president looked wildly about for his minister of culture. But she was being addressed by the Archbishop of Canterbury.
“Jean Genet“, said the Queen again, helpfully.
“Vous le connaissez?”
“Bien sûr“, said the president.
“Il m’intéresse”, said the Queen.
“Vraiment?” The president put down his spoon. It was going to be a long evening.

Dette er en lykkepille av en bok - skrevet med velkjent britisk snert.
Og bare det å komme på ideen…

24 januar 2008

Wannabe-ghostwriter

Da jeg gikk i 8. klasse hadde vi den obligatoriske stiloppgaven der vi skulle skrive om hvilket yrke vi helst ville ha. Jeg skrev at jeg ville bli journalist. I dag rødmer jeg lett når jeg leser begrunnelsen: jeg så det som en fin anledning til å treffe kjendiser. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg ha skrevet ghostwriter i stedet.

Første gang jeg hørte ordet «ghostwriter», likte jeg det umiddelbart. Kanskje fordi det framkalte minner om barndommens spøkelsesfortellinger om hodeløse daudinger og skjelett som kom skranglende opp av gravene sine da klokken slo midnatt.

En ghostwriter er en profesjonell skribent som skriver en bok på vegne av en annen, ofte kjent person. Kjendiser og politikere kan få hjelp av skyggeskribenter når de skal skrive sine selvbiografier, noe som er særlig utbredt i USA.

Det var da jeg fikk Robert Harris’ kriminalroman «Skyggen» i hånden, at jeg kom til å tenke på ghostwriting igjen. Romanen handler om en ghostwriter, eller skyggeskribent, som får muligheten til å skrive memoarene til Storbritannias nylig avgåtte statsminister. Nå går det ikke spesielt bra med dette prosjektet, men romanen er et funn for den som vil få et innblikk i hvordan det kan være å være ghostwriter. Hvor realistisk skildringen er, skal jeg ikke ha sagt noe om, men det var i alle fall tidvis veldig underholdende lesning.

Jeg holder nå på å skolere meg med tanke på en karriere som ghostwriter, og har allerede lest Andrew Crofts «Ghostwriting». Nettbokhandelen Amazon lokker med mange lovende titler, blant annet «Ghostwriting. The Ultimate Guide to Creating av Bestseller» og «Write a Book Without Lifting a Finger».

Etter å ha lest Andrew Crofts bok, vet jeg at det ikke bare er kjendiser som trenger ghostwritere. Alle har nemlig en historie å fortelle, men de trenger hjelp til å fortelle den. Disse historiene kan man ifølge Croft finne hvor som helst, det er bare å begynne å lete. Start med bekjentskapskretsen din, oppfordrer han, og kanskje har du en nabo som har en ekstraordinær livshistorie der det ligger en skjult bestselger.

Jeg har allerede bestemt meg for at heretter skal jeg aldri mer skulke dugnaden. Kanskje har han som alltid skrur radioen på høyeste volum når folk flest går inn for å sove noe han vil fortelle.

19 januar 2008

Bak jernteppet

Som barn grublet jeg over ordet “jernteppe”. Det var et ord som tilhørte voksenspråket og jeg ble aldri riktig klok på hva som skjulte seg bak dette mystiske, ganske skumle ordet. På barns vis så jeg for meg et konkret teppe av jern, og skulle gjerne ha visst hva det var som gjemte seg der på den andre siden. I ettertid tenker jeg at det uansett ikke er mulig å forstå livet bak jernteppet for en som ikke selv har opplevd det.

Mens jeg gikk på gymnaset fikk jeg to brevvenninner fra Tsjekkoslovakia, Nadia og Helena. Det var alltid spennende når det dukket opp brev med frimerker fra “Ceskoslovensko”, men sant å si tenkte jeg ikke så mye på at de befant seg bak jernteppet. De var unge jenter som jeg selv kunne kjenne meg igjen i, deres liv var tilsynelatende ikke så forskjellig fra mitt. Fra tid til annen var det likevel innslag som viste at vi tilhørte to ulike verdener. For eksempel beskrivelsene av hvordan 1. mai ble behørig feiret, med store parader og opptredener, og Nadias reise til Bratislava for å delta på pionerleir.

Selv fikk jeg anledning til å se ungpionerene på nært hold under en studietur til Praha mot slutten av 1980-tallet. I tillegg til å besøke museer og ærverdige bibliotek, var vi på obligatorisk besøk hos en gruppe barnepionerer, ikledd sine uniformer med de klassiske halstørklærne. Jeg husker spente ansikter som kikket nysgjerrig på disse fremmede menneskene som kom for å se på dem. Det var en merkelig opplevelse, og jeg undrer hva de tenkte om oss.

Praha var en vakker by, men den var kledd i grått. Besøket gjorde sterkt inntrykk, og kanskje var det her min senere dragning mot de gamle østblokklandene begynte. Jeg møtte en stolt by som måtte gjemme sitt egentlige jeg. Da jeg kom tilbake til Praha mange år senere, hadde noen fargelagt byen og menneskene smilte.

Noen har villet romantisere livet bak jernteppet, man hadde mat og arbeid og et sted å bo. I dag må noen kanskje kjempe hardere for å klare seg og mange faller utenfor det moderne samfunnet.

Peter Sis (f. 1949) gjør ingen forsøk på å idyllisere i sin nydelige bildebok The Wall. Growing Up Behind the Iron Curtain. Gjennom illustrasjoner, tekst og utdrag fra en dagbok, viser Sis hvordan det var å vokse opp bak jernteppet, i Praha. Han skildrer et skrekkregime med sensur og avlytting. Det var obligatorisk å være med i pionerbevegelsen, barn ble oppmuntret til å angi sine egne foreldre, brev ble åpnet, det var forbudt å lytte til vestlige radiosendinger, det var mangel på det meste og ofte lange køer utenfor butikkene.

Det var dårlige kår for kunstnere, og under et besøk i USA i 1984 bestemte Peter Sis seg for ikke å vende tilbake til sitt hjemland. Han var lei av å bli fortalt hva han skulle tenke, gjøre og tegne. Siden har han blitt boende i USA, men den 9. november 1989 gikk Peter Sis’ store drøm i oppfyllelse: Muren falt.

Illustrasjonen er hentet fra boken.
Mer om Peter Sis kan leses på nettsiden hans: www.petersis.com
(og dette ble visst en lang omvei for å fortelle om en bok…)


16 januar 2008

Forloren skjønnhet

Kjartan Fløgstad gir næring til melankolien i boken «Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi». Samtidig blir jeg overraskende nok interessert i gruvedrift.

Den russiske gruvebyen Pyramiden var en av de største bosetningene på Svalbard. I 1990 bor det 715 menn, 228 kvinner og 71 barn her. Seks år senere er innbyggertallet redusert til 590. Så sent som våren 1997 blir hotellet og svømmehallen pusset opp, men 1. april 1998 stanser gruvedriften og samme høst blir Pyramiden tømt for folk. 10 000 bøker står igjen i biblioteket.

Når Kjartan Fløgstad vandrer rundt i byen nesten ti år senere har vandaler vært på ferde, men Lenins samlede verk i tjue bind har fått stå i fred. En rosa plastbil uten sjåfør ligger på gulvet i barnehagen, side om side med en grønn modell med en rødkledd bamse i førersetet. Pasientjournaler buntet sammen og slengt i en krok på sykehuset.

Kjartan Fløgstad åpner dører inn til en verden som bokstavelig talt er stengt for de fleste av oss, en verden som i sin stormaktstid hadde importert gress fra Russland og spesialdesignede pingvin-søppelbøtter. Et mausoleum over en forgangen tid; slik beskriver forfatteren stedet slik det nå framstår.

Fløgstad låner meg brillene sine og jeg ser lenger enn til Pyramiden, blikket vandrer videre til gruvebyer både i Norge og i andre deler av verden. For Fløgstad lar ikke nostalgien løpe av med meg, han setter den russiske gruvebyen inn i en større sammeheng. Han tar meg med på en underjordisk reise, med avstikkere til både litteratur og folklore. Han viser hvordan gruvemetaforer og allegorier om de underjordiske går som en malmåre gjennom folketro og nasjonallitteratur, blant annet i vårt eget land.

Men aller mest er dette en bok som pirrer fantasien min. Jeg begynner å dikte liv inn i den forlatte spøkelsesbyen oppe under Nordpolen, og får god hjelp av fotografiene til Siri Hermansen som er gjengitt i boka. Bildene er et utvalg fra kunstprosjektet Bipolar Horizon, som ble vist første gang på Stenersen Kunstmuseum i Oslo i 2006. Fotografiene gjør sitt til at dette har blitt en så god og spennende bok.

Fløgstads møte med Pyramiden får meg dessuten til å tenke tilbake på mitt eget møte med en annen russisk gruveby langt mot nord: Nikel, noen få kilomter fra norskegrensen. Denne byen er langt fra avfolket, men det sorte laget av støv gjorde at det var som å befinne seg i en annen, nesten underjordisk, verden.

Det er ikke minst Kjartan Fløgstads språk som holder meg fanget, for innimellom sakprosaen, tar poesien over. I og med at dette ikke er en spenningsroman, tillater jeg meg å sitere fra det siste avsnittet: «Dagen gråna. Oppe i marsjhøgd såg vi ikkje bakken lenger, men vi kunne sjå ein rosa eld ulma i skylaget under oss, lik ein brann som var tend langt oppe i himmelen ein stad, og spreidde seg nedover, men aldri fata heilt og tok fyr, slik at elden kunne spreia seg og varmen nå jorda vi alle var på veg tilbake til.»

Se også Bokprogrammet fra 15. januar, der programleder Hans Olav Brenner tar med seg Kjartan Fløgstad til Pyramiden. Det er vel verdt å se!

15 januar 2008

Mitt vintereventyr

Det fins en by jeg stadig vender tilbake til. Det vil si: egentlig er det to byer, en som fins i fantasien og en som tilhører virkeligheten. Noen ganger møtes de to, og det oppstår øyeblikk av noe som ligner på lykke.
Noe av det første blikket fester seg på når jeg kommer til Riga, er det store frihetsmonumentet midt i sentrum. “Tevzemei un brivibai“. “For fedreland og frihet“. Monumentet ble reist i 1935 og fikk etter hvert status som nasjonalhelligdom. I dag står soldater vakt for Milda, mor Latvia, som troner høyt der oppe. Mange kommer hit med blomster - og takker for friheten som omsider kom til landet. I sovjettiden risikerte man å bli deportert til Sibir hvis man dristet seg til å legge blomster her. I min slekt fantes det en gammel dame som het Milda. Slik ble det knyttet et ekstra, usynlig bånd mellom meg og denne byen som jeg snuste forsiktig på for mange år siden.
Denne jenta må jeg bortom og slå av en prat med hver gang jeg er i Riga. Jeg forestiller meg at hun er Riga selv, som stråler mot verden etter frigjøringen fra Sovjet i 1991. Dessuten deler vi noen hemmeligheter, hun og jeg.
Riga er en by som kler snø, derfor er det ikke så rart at disse kjempesnømennene gliser bredt. Det blir noe magisk over byen når snøen legger seg, og jeg ser for meg at det ligger mystiske historier gjemt under det hvite; fortellinger som venter på å bli gravd ut. Om våren og sommeren er Riga grønn og struttende, og det er helsebot i å sitte på en benk i en av de mange parkene, med en stor, raslende trekrone som et beskyttende tak.
Å la føttene møte brosteinen i gamlebyen i Riga er en reise i seg selv, gjennom kultur og historie. Mange av bygningene er vakkert pusset opp, og Riga har klart overgangen fra gammel til ny tid uten å miste sin selvrespekt. De første gangene jeg var her, var det smått med kafeer, nå kan man nyte sin latte med utsikt mot livet der ute hvor mennesker hutrer forbi.
Dette er selvsagt drømmehuset for en katteelsker… Her er den ene av de to kattene på toppen av det som rett og slett bare kalles “kattehuset”. Det sies at den velstående kjøpmannen som eide bygningen, kom på kant med byens mektigste menn som holdt til i Den store gildehallen midt imot. Han ble sur fordi han ikke fikk bli med i det gode selskap av rikinger, og i protest fikk han kattene på tårnene snudd slik at de vendte rumpa mot gildehallen…
Hvis jeg vant i lotto… Jeg tar meg også alltid en sving bortom Albert-gaten for å se på de mange vakre husene i jugendstil. Lenge sto det “for sale” på en stor plakat i det buede vinduet. Og jeg gikk der og drømte meg bort og tenkte på hvor fint det skulle bli å sitte der ved vinduet, la tankene fare og skrive ned vakre ord med fyllepenn på håndlagd papir. Men denne gangen var salgsplakaten borte…