26 februar 2008

Fra sønn til mor

Kan livet til en kurdisk kvinne som er analfabet framstå som like spennende som det til en statsmann eller hyllet kunstner. Uten tvil, for i de rette hender kan et ganske alminnelig menneskes liv løftes til litteratur. Det er det Mustafa Can gjør i boken om sin mor: Tett inntil dagene.

Güllü Can ble født i Kurdistan rundt 1930. Hun ga liv til 15 barn; sju av dem døde. På 1970-tallet utvandret hun sammen med mann og barn til Sverige, med drømmen om et bedre liv i bagasjen. I januar 2005 døde hun, og boken er et resultat av sønnens ønske om å finne ut hvem moren var. For til tross for at hun alltid var til stede og så det som sin oppgave i livet å ta seg av familien, var hun på mange måter en fremmed. Hva var det hun så der hun dag etter dag satt ved kjøkkenbordet og lot blikket vandre ut av vinduet?

Tett inntil dagene gjør sterkt inntrykk både som dokumentasjon og som personlig beretning. Langt sterkere enn tall og tørre fakta ville ha vært i stand til. Mustafa Can er en profilert journalist og programleder i Sverige, og at han har et stort skrivetalent, beviser han her. Boken ble en umiddelbar suksess da den kom ut i Sverige i fjor, og nå er den nylig kommet på norsk, oversatt av Johann Grip.

Mustafa Can har gjort en klassereise som er mer omfattende enn det som er vanlig for de av oss som har klassereist innenfor vårt eget land. Da jeg leste denne historien, slo det meg at det snarere var snakk om en tidsreise enn en geografisk reise. Kontrasten er stor mellom en mor som er analfabet og en sønn som er bokorm og som skal komme til å beherske det skriftlige språket bedre enn de fleste innfødte svensker. Forfatteren trekker selv paralleller mellom hans families historie og Vilhelm Mobergs Utvandrarna. Jeg tenker også på den norske forfatteren Ole Edvart Rølvaag og hans I de dage, som handler om nordmenn som utvandrer til Amerika.

“Utvandreren går seg vill i det forrige livet sitt, som om det ikke er opplevd, som om utvandreren egentlig er blitt født i det fremmede landet som voksen.”

Det er når moren ligger for døden at Mustafa starter sitt bli-kjent-prosjekt, et prosjekt som fortsetter også etter morens død ved at han snakker med slektninger hjemme i landsbyen i Kurdistan, der moren blir begravd. På den måten får vi både bakgrunnen for utvandringen og Mustafas egne minner fra barndom og ungdom. Om hvordan han skammer seg over at moren ikke er som mødrene til klassekameratene, over hennes manglende svenskkunnskaper og dårlige uttale av de ordene hun lærer seg (hun kaller blant annet "kokeplate" for "kukplate"), over at han må gå med de billigste skoene fordi pengene skal deles med fattige slektninger hjemme i Kurdistan. Men mest av alt er det en kjærlighetserklæring.

“Stillheten mellom oss vokste; kunnskapen min klarte aldri å strekke den nyvunne stemmen sin til mors uvitende stumhet.”

Boken blir aldri sentimental, til det er den altfor ærlig. Her er ingen pynting på virkeligheten, blant annet skildres morens sykdomsforløp på en svært direkte måte. Mustafa Can har dessuten et språk som løfter historien, det er litterært og nærmer seg noen steder det poetiske. Ved hjelp av dette språket har Mustafa Can klart å gjøre et menneske synlig som ellers ville ha forblitt i et uopplyst mørke.

“Selv om leppene hennes beveger seg, hører jeg bare stillhet. Jeg strekker meg etter henne nok en gang, men hånden min famler i mørke.”

20 februar 2008

Det du ikke visste at katten din trengte

Gud velsigne en god fantasi, pleide min gamle historielærer på gymnaset å si når vi hadde lest dårlig på leksene og kom med svar som var i overkant kreative.

Det er heller ikke noe å si på fantasien til de som har funnet opp dette nye “må-ha-produktet” for katter: kittywigs. For hvem hadde vel tenkt på at disse pelskledde skapningene også kan ha behov for å pynte seg med lånte fjær fra tid til annen?

Og fins det ikke et behov, så kan man jo skape et - i alle fall i Amerika.
Parykkene kommer i fargene rosa, blond, sølvgrå og blå, så her skulle det altså være noe for en hver katt.

Men NB! De må bare brukes med veiledning fra og under tilsyn av mennesker.

Og prisen? Kun 50 dollar.

11 februar 2008

For den travle leser

Er du kanskje en av dem som aldri kom så langt som til å lese «Da Vinci-koden»? Eller skulle du gjerne ha lest Stieg Larsson – ikke fordi du har spesielt lyst, men fordi «alle» snakker om bøkene hans?

Nå er hjelpen kommet. Den svenske illustratøren og tegneserieskaperen Henrik Lange har nemlig laget ultrakorte versjoner av nye og gamle klassikere: «80 romaner för dig som har bråttom» (Kartago forlag).

Han har én side, fire ruter, til disposisjon for hver roman. Henrik Lange har blant annet tatt for seg «Odysseen», Kafkas «Prosessen», Dostojevskijs «Forbrytelse og straff», Hamsuns «Sult», Lisa Marklunds «Asyl», Arto Paasilinnas «Kollektivt selvmord» og Yann Martels «Historien om Pi». Illustrasjonen på omslaget er fra tolkningen av Bulgakovs «Mesteren og Margarita».

Og til slutt en liten «advarsel»: Det kan hende man får lyst til å finne fram originalen etter å ha lest Langes kortversjon...

02 februar 2008

Sterke ord

Jeg tror ikke det finnes én enkelt setning i en roman som har gjort sterkere inntrykk på meg enn den siste setningen i miniromanen «Forsoningen» av Fred Uhlman.

«Han kom inn i mitt liv i februar 1932 og forlot det aldri siden.» Slik åpner fortellingen om vennskapet mellom de to 16 år gamle guttene Hans Schwarz og Konradin von Hohenfels i Stuttgart. Den ene sønn av en jødisk lege, den andre grevesønn. Begge er de outsidere på hver sin kant, og søker tilflukt i hverandre.

«Forsoningen» er en gripende historie om et vennskap mellom to unge gutter, og om hvordan destruktive krefter i tiden og nedarvede fordommer river ned det som møysommelig ble bygd opp og skulle ha utviklet seg videre. Det er lett å kjenne seg igjen i følelsene til de to 16-åringene: Hvordan Hans forsøker å gjøre seg bemerket for at Konradin skal se ham, og redselen for ikke å være bra nok når han endelig finner en venn han er villig til å gå i døden for.

Vennskapet mellom Hans og Konradin vokser frem parallelt med fremveksten av nazismen. Konradins mor hater jødene, og hennes beundring for Adolf Hitler smitter etter hvert over på sønnen. Men Konradin kan ikke tenke seg at konsekvensene for Hans og andre av jødisk herkomst skal bli så fatale. Det paradoksale er at Hans og foreldrene hans ikke først og fremst ser på seg selv som jøder: «Vi var først og fremst schwabere, dernest tyskere og sist jøder.»

Faren til Hans håper i det lengste at nazismen bare er en forbigående sykdom, for han kan ikke forstå at landsmenn av Goethe og Beethoven kan falle for slikt vrøvl. Men når det går opp for ham at så ikke er tilfelle, sender han sønnen til slektninger i Amerika, mens han velger en annen løsning for seg selv og ektefellen...

Det er skrevet bindsterke verk og laget mange mil med film om andre verdenskrig, om Hitler og jødeforfølgelsene. Men noen ganger er det de enkleste uttrykkene som gjør sterkest inntrykk. Fred Uhlman griper ikke til de store ordene for å skildre det forferdelige, men greier like fullt å skape en stemning av uhygge som ikke slipper taket. Teksten rommer dessuten en stor dybde som ikke gir seg til kjenne før helt mot slutten.

Det er Hans som er bokens forteller, og han ser tilbake på det som hendte for tretti år siden. Det som lokker frem historien, er et brev han får med en oppfordring om å gi penger til et minnesmerke over medelever som falt i andre verdenskrig. Med brevet følger en liten bok full av navn. Hans begynner å lese, men hopper over bokstaven H...

«Forsoningen» er en bok som gjør vondt. Som om noen sparker en ball rett i magen på deg. Hardt. Men til tross for det triste temaet, formidler Fred Uhlman også et håp og gir oss en tro på menneskets evne til å gjøre det gode når alt kommer til alt.

Fred Uhlman (som selv var jøde) var først og fremst maler, og «Forsoningen» er hans eneste bidrag til romankunsten. Han ble født i Stuttgart i 1901 og døde i London i 1985. Han ga ut «Reunion» på eget forlag i 1960. Seksten år senere kom den ut på et stort engelsk forlag og har siden blitt oversatt til flere språk. Den kom på norsk første gang i 1977, oversatt av Aase Gjerdrum. Arneberg forlag har gitt ut boken på nytt, i pocketutgave.

(Lov meg én ting: Ikke fall for fristelsen til å ta en titt på den siste siden!)