31 mars 2008

Englemakerne

Man kunne lett ha beskyldt Jessica Gregson for å ha en litt for godt utviklet fantasi. Hvis det ikke var for at romanen Englemakerne er basert på en sann historie.

Mellom 1914 og 1929 tok en gruppe kvinner i den ungarske landsbyen Nagyrev livet av rundt 300 mennesker. Metode: arsenikk (som ble “utvunnet” av fluepapir). Det begynte med at de fleste mennene i landsbyen ble sendt ut i krigen, mens kvinnene ble “alene hjemme”. For noen var det nok en lettelse å slippe unna voldelige ektemenn, og da det ble anlagt en leir for krigsfanger i byen, var det også duket for romantikk - og dramatikk. Riktig ille ble det da mennene begynte å vende tilbake fra slagmarken og etter hvert forsto hva som var på gang.

En middelaldrende jordmor skal være den som satte det hele i gang, ved å forsyne kvinnene med arsenikk som de kunne forgifte mannfolkene med. Det første offeret skal ha visstnok ha møtt sin skjebne allerede i 1914, og siden gikk det slag i slag. Ikke bare kvittet man seg med brysomme ektemenn, men også barn og svigermødre møtte døden på denne måten.

Det verserer to ulike teorier om hvordan englemakerne til slutt ble avslørt. Den ene går ut på at en av dem ble avslørt da to besøkende i landsbyen ble forsøkt tatt av dage, men overlevde og kunne fortelle om sine mistanker. I den andre versjonen heter det at en medisinerstudent fra nabobyen undersøkte en kropp som hadde drevet i land på elvebredden - og fant store mengder arsenikk i liket.

Uansett hvordan det gikk til, endte det med at 26 kvinner ble stilt for retten. Åtte ble dømt til døden, sju fikk livsvarig fengsel, mens resten fikk fengselsstraff av varierende lengde. Kvinnen som satte det hele i gang, tok imidlertid sitt eget liv. Ved hjelp av arsenikk fra eget forråd.

At det er mye i dette materialet som pirrer en forfatter, er lett å forstå, og Jessica Gregson greier å foredle dette underlige stykke historie til en roman som det er verdt å lese.

Hovedpersonen er Sari Arany. Saris mor døde da Sari ble født, og hun er bare 14 år når hun mister faren sin. Faren kunne helbrede ved hjelp av urter, en kunnskap han formidler videre til datteren. Sari utmerker seg som en gløgg og vitebegjærlig ung jente, men i den avsidesliggende landsbyen er det ingen muligheter til å studere. Hun lærer seg imidlertid både å lese og skrive, og gleden over å lese romanen Jane Eyre er nok den samme som nye lesere stadig opplever. Sari er imidlertid ikke særlig populær i landsbyen; de andre syns hun er underlig og er nærmest litt redd henne.

Etter farens død kommer Sari i lære hos Judit, landsbyens kloke kone og “heks”. Her blir hun “utdannet” til jordmor og sykepleier.

Når mennene blir sendt i krigen, opplever Sari å bli del av et kvinnefellesskap som tidligere har støtt henne fra seg. Men når Saris forlovede dør, angivelig som følge av en magesykdom, mistenker imidlertid de andre kvinnene at det er Sari som har tatt livet av ham. (Noe hun for øvrig kunne ha god grunn til, ettersom han er blitt svært voldelig etter at han kom hjem fra krigen). Det har jo alltid vært noe unaturlig ved Sari, og nå kommer de til henne og ber om hjelp til å ta sine egne ektemenn av dage. Av redsel for rykter, hjelper hun dem. De lover å være lojale. Det er de også, helt til den dagen det kommer to etterforskere til landsbyen.

Englemakerne er blitt en fascinerende og gripende beretning fra en ytterkant både geografisk og i psykologisk henseende. Jessica Gregson leverer også et sterkt portrett av en ung kvinne. Det er ikke vanskelig å få godhet for Sari, selv om denne ekstreme metoden for å fremme kvinnefrigjøring vel strengt tatt ikke kan anbefales.

I alle fall er dette en spennende måte å formidle historie på, og forfatteren klarer også å løsrive seg fra fakta og skape et selvstendig litterært uttrykk som fungerer ypperlig som underholdning.

Englemakerne (The Angel Makers) er debutromanen til Jessica Gregson, som for tiden bor i Glasgow. Romanen er filmet, med Helen Mirren og John Hurt i hovedrollene. Den skal visstnok ha premiere i løpet av året. Romanen er oversatt til norsk av Bodil Engen.

Det fins en artikkel om “englemakerne” i Nagyrev på nettsidene til BBC.

25 mars 2008

Øy-krim

Jeg har vært på øy-hopping. Ikke bokstavelig talt, men i litterær forstand. I løpet av påsken kom jeg meg både til Shetland, Hebridene, Gotland, Öland og Sicilia. Reisefølget var imidlertid litt ymse.

Første stopp var Shetland. Shetlandsøyene er en skotsk øygruppe som består av 117 øyer (17 bebodde) med ca. 23 000 innbyggere. Den største øya er Mainland, med hovedstaden Lerwick. Til disse omgivelsene er det Ann Cleeves har lagt handlingen i sin roman Svart som ravnen.

Her råder idyllen - helt til 16 år gamle Catherine blir funnet kvalt på et jorde. En tilbakestående eldre mann peker seg raskt ut som gjerningsmann. Han var mistenkt også da jentungen Catriona ble sporløst borte for åtte år siden, men ettersom det ikke fantes bevis, gikk han fri. Siden den gang har han vært utstøtt av bygdefolket. Kan det være en sammenheng mellom drapet på Catherine og den forsvunne Catriona? Ekstra utrivelig blir det når man vet at det fins en annen liten jentunge på stedet som også har et navn som begynner på C...

Plotet er spennende og historien er godt skrudd sammen. Ord og gjerninger føyer seg fint inn i hverandre, og det gjør også at leseren får tillit til forfatteren og hennes historie. Ann Cleves velter seg ikke i blodige detaljer og groteske scener, dette er mer av en psykologisk roman.


Like hyggelig var det ikke å komme til Hebridene (et sted jeg for øvrig lenge har ønsket å reise til). Hebridene består av ca. 500 øyer og skjær vest for Skottland. Mindre enn 100 av øyene er bebodde, og til sammen er det ca. 30 000 innbyggere. Fra ca. år 900 til 1266 tilhørte Hebridene Norge.

Dit kom jeg meg ved hjelp av Simon Beckett og hans roman Skrevet i bein. De forkullede restene av et menneske blir funnet i en forlatt hytte på Runa, en forblåst øy ytterst i Hebridene. I en haug av aske ligger noen beinrester og en knust hodeskalle. Men opp av asken stikker en hånd og to uskadde føtter iført joggesko. Rettsmedisiner David Hunter får i oppdrag å undersøke levningene. Han oppdager snart at øya langt fra er noen idyll, for her skjuler det seg mange mørke hemmeligheter. Dessuten blåser det opp til storm og øyboerne mister all forbindelse med fastlandet…

Alt i alt var dette skuffende lesning, blant annet fordi romanen har et plot som virker for oppkonstruert og lite troverdig. Den evigvarende stormen ble også temmelig slitsom i lengden. Når romanen heller ikke er spesielt velskrevet og personene er temmelig stereotype, blir det hele bare masete. Jeg satser heller på å reise til Hebridene ”på ordentlig”.


Desto bedre ble det å komme til Öland. Öland er Sveriges nest største øy. Den ligger i Østersjøen og har ca. 25 000 innbyggere.

Skumringstimen er debutromanen til svenske Johan Theorin, og den første i en planlagt serie på fire bøker. En liten gutt forsvinner sporløst en tåkete sensommerdag på begynnelsen av 1970-tallet. Mer enn tjue år senere får guttens mor en uventet telefon fra sin far. Han har fått en slitt barnesko i posten, og nå vil han at hun skal komme hjem og hjelpe ham med å finne ut hva som skjedde da gutten forsvant. Motvillig vender hun tilbake til barndommens øy.

Skumringstimen er både velskrevet og spennende, den beste av de fem øy-romanene jeg leste. Man tror på personene og kommer dem nært innpå livet, stereotyper og klisjeer er stort sett fraværende. Spenningen holdes oppe til siste slutt og her er ingen lettvinte løsninger. Dette er en historie som berører, og forfatteren klarer å skape et så sterkt bånd mellom meg og personene sine at jeg allerede gleder meg til Johan Theorins neste bok.



Fra Öland er det ikke langt til Gotland, som er Sveriges største øy og har ca. 57.000 innbyggere. Gotland har fra gammelt av vært et viktig handels- og kulturknutepunkt i Østersjø-området og er et populært reisemål. ”Hovedstad” er Visby, og det er hit den svenske forfatteren Mari Jungstedt legger handlingen i sine kriminalromaner om etterforsker Anders Knutas.

I Den döende dandyn blir kunsthandler Egon Wallin funnet drept, opphengt i en av portene i muren som omgir Visby. Dette skjer bare noen timer etter at han har arrangert en vellykket vernissage i galleriet sitt. Siden viser det seg at Wallin var i ferd med å bryte opp og forlate både kona og galleriet for å starte et nytt liv i Stockholm. Like etter blir Nils Dardels berømte maleri ”Den döende dandyn” stjålet fra kunstmuseet Waldermarsudde. Det er tydelig at det har sammenheng med drapet på Wallin, og Knutas og kollegaene hans får plutselig fullt opp å gjøre.

Mari Jungstedt kommer ikke opp på nivå med Johan Theorin, dette er en historie mer på det jevne. Romanen begynte bra, men den dabbet mer og mer av mot slutten. Jeg ble aldri helt revet med, og dermed klarte jeg heller ikke å leve meg inn i verken miljøet eller personene. Kanskje ligner den for mye på andre kriminalromaner som er skåret over samme lest. En generell innvendig som gjelder krimsjangeren, er at skildringene av etterforskernes privatliv ofte er lite engasjerende og virker påklistret.



Sicilia ble siste stopp. Dette er Middelhavets største øy og en region i Italia med 5,1 millioner innbyggere. Regionhovedstaden er Palermo. Selv om italiensk er det offisielle språket, snakker de fleste sicilianerne sin egen dialekt som kalles sicilianu og er et romansk språk.

Andrea Camilleri skriver om commissario Salvo Montalbano, og i tillegg til å være bestselgere i Italia, er romanene hans oversatt til over tjue språk. Jeg leste Terrakottahunden. Et skjulested for illegale våpen og uniformer blir funnet i en fjellgrotte utenfor byen Vigàta. Bak våpenhulen oppdager Montalbano enda en grotte, som er gjenmurt. Den skjuler levningene av to mennesker, tett omslynget. Det dreier seg om en ung mann og en ung kvinne som har vært døde i over femti år. Spørsmålene er mange og de fører commissarioen tilbake til andre verdenskrig.

Denne romanen skilte seg ut fra de andre blant annet ved at den hadde en høy sjarmfaktor. Det er fortellingen mer enn bokens plot som fascinerer. Commissario Montalbano nyter både god mat og gode bøker (han leser blant annet William Faulkner). Camilleris roman har et litt mer intellektuelt tilsnitt enn de andre, og vi får også et innblikk i Sicilias historie. Lett slentrende fortelling med god stemning, får bli merkelappen på Terrakottahunden.

13 mars 2008

Ikke bare for barn

Jeg kan levende forestille meg hvor overlykkelig jeg ville ha blitt hvis jeg hadde fått Brian Selznicks «Oppfinnelsen av Hugo Cabret» mellom hendene da jeg var barn. Heldigvis er det aldri for sent å glede seg over gode barnebøker.

«Historien du nå skal få høre, foregår under takene i Paris, i 1931. I den vil du bli kjent med en gutt som heter Hugo Cabret. En gang for lenge siden oppdaget han en mystisk tegning, og den forandret livet hans for alltid». Slik åpner historien om den foreldreløse Hugo; klokkepasseren og tyven som bor innenfor veggene på en jernbanestasjon.

En foreldreløs gutt, en mekanisk mann og en hemmelighetsfull gammel grinebiter i en leketøybod er noen av ingrediensene i denne fine historien. Stemningen minner om den vi finner i romanene til Charles Dickens.

Faren til Hugo finner en mekanisk mann på loftet i museet der han jobber, en mekanisk mann som blant annet har den egenskapen at han kan skrive. Men en dag er ulykken ute og faren brenner inne i museet. Hugo blir i første omgang overlatt i en lite sjarmerende onkels varetekt, inntil onkelen forsvinner og Hugo blir helt alene. I ruinene etter brannen ligger imidlertid restene av den mekaniske mannen, og Hugo for det for seg at hvis han greier å reparere den, vil den skrive en beskjed som gir svar på alle spørsmålene hans. Heldigvis har han en god hjelper i Isabelle, en jente han er blitt kjent med.

Det er en opplevelse bare å bla i denne boken, som veier godt over kiloet og som er satt sammen av 553 tykke sider. En svært forseggjort utgivelse som ikke bare består av skrift. En stor del av denne fortellingen består av vakre blyanttegninger, slik at man får en følelse av å se film samtidig som man leser. Det er fiffig gjort og gir en ekstra dimensjon til historien. De grå blyanttegningene gir paradoksalt nok farge til fortellingen.

Filmskaperen Georges Melies, som vi møter i denne historien, har levd, men forfatteren har funnet opp personligheten hans, som han selv uttrykker det. Denne boken kan da også leses som en hyllest til filmkunsten.

Fortellingen om Hugo Cabret er verken lettvint eller klisjéfylt, og den er noe helt for seg selv. Det er også en bok med et stort alvor over seg; den handler om både ensomhet og oppfinnsomhet. Det er en sår undertone i fortellingen som blir sittende igjen i leseren også etter at boken har lukket seg.

Da jeg bladde og leste meg gjennom denne boken, opplevde jeg noe av den samme fascinasjonen som da jeg som barn forsvant inn i en god historie og ble tapt for denne verden. Det var virkelighetsflukt samtidig som tankene fikk spinne videre på egen hånd. Det lyste ekstra lenge i leselampen den kvelden jeg ble kjent med Hugo Cabret.

«Oppfinnelsen av Hugo Cabret» inneholder flere parallelle historier, og den har flere lag. Derfor fikk den også mitt voksne leserhjerte til å svulme. Blant ordene og bildene skjuler det seg mange hemmeligheter og en spennende historie.

Boken er oversatt til norsk av Johann Grip og utgitt av Cappelen Damm.

10 mars 2008

Glemt, men god

Magnhild Haalke. De færreste vil nikke gjenkjennende til dette forfatternavnet i dag. Hun debuterte som 50-åring, i 1935, med romanen Allis sønn. En roman som er så moderne i både tema og uttrykk at den like gjerne kunne ha vært skrevet i vår egen tid.

Jeg leste den for første gang på slutten av 80-tallet, og historien om Elling gjorde sterkt inntrykk på meg. Da jeg for et par uker siden fant romanen på Fretex, punget jeg gladelig ut med 30 kroner for å løse billett til et stykke gammel leselykke.

Guttungen Elling har livligere fantasi enn barn flest, og han ser og oppfatter ting annerledes enn andre. Det er imidlertid ingen som ser hva som bor i Elling, ikke moren Alli heller. Han blir ikke oppmuntret til å utvikle sin skaperevne, i stedet prøver moren fortvilet å få ham til å være som andre unger. Men det eneste hun oppnår, er at de kreative kreftene i Elling utvikler seg i farlig retning.

Det er ikke lett å klandre moren for det som skjer, hun er selv utsatt for et stort press der hun bor sammen med svigerforeldrene mens ektemannen er til sjøs. Hun er i praksis alenemor, og dessuten uglesett i det vesle øysamfunnet, innlandsmenneske som hun er. Bygdedyret har gode dager her ute.

Det kjæreste Elling har, er en liten blå notisbok han har fått av læreren. Her kan han dikte og rime og rable uten å måtte stå til ansvar for noen. “Han kan tegne bilder for oss med ord”, sier læreren og forsøker å se det positive i Elling, men ingen på øya blir imponert over den slags.

For en moderne leser er det lett å få sympati med det misforståtte barnet, men det er heller ikke vanskelig å forstå redselen for hva Elling kan finne på når de sterke, destruktive kreftene slippes løs og kommer på avveie.

Dette er omtrent det lengste man kan komme fra en tradisjonell oppvekstroman, Allis sønn har mer slektskap med de greske tragediene. Raskt krøp en følelse av uhygge inn under huden på meg, det dirrer mellom linjene i denne romanen. Forfatteren holder deg i et jerngrep, og det er vanskelig å vikle seg ut av denne teksten før den er ferdig. (Faktisk er det ganske vanskelig etterpå også.)

Magnhild Haalke har en enestående evne til å skrive seg inn i et annerledes barnesinn, og hun sa en gang i et intervju at “Allis sønn er særbarnets tragedie, i videre forstand en kunstnerbegavelses undergang i urette omgivelser”.

Allis sønn ble godt mottatt da den kom ut, og den ble også oversatt til engelsk to år senere. Romanen er ikke lenger i salg, men den fins i bruktbutikker og antikvariater - og på biblioteket.

Magnhild Haalke (1885-1984) var fra Vikna i Nord-Trøndelag, men flyttet senere til Sør-Odal, der hun jobbet som lærer i tillegg til å skrive. Hun skrev en rekke romaner etter debuten, men det er først og fremst Allis sønn som er blitt stående igjen etter henne.

02 mars 2008

Store spørsmål i lite format

Døden slik den opptrer i Wolf Erlbruchs bildebok And, Døden og tulipanen er ikke svartkledd og har ingen ljå mellom hendene. Han drar ikke engang aldri så lite på det ene benet. Han er faktisk ikke det minste skremmende, men mer som en venn å regne.

And har lenge hatt en underlig følelse, det er som om noen sniker seg etter henne.
- Så fint at du har lagt merke til meg, sa Døden.
- Jeg holder meg bare i nærheten av deg, så lenge du lever - for sikkerhets skyld.

And og Døden går til dammen. And vil bade, men Døden må tilstå at bading ikke er noe for ham. Han vil heller klatre i trær. And og Døden leker sammen, men plutselig en dag rusker en kald vind i Ands fjær og hun begynner å skjelve. Hun spør Døden om han kan varme henne litt.

Det er det enkle, nakne uttrykket i denne boken som får den til å virke så sterkt. Det er ingenting å skjule seg bak, her er verken snikk-snakk eller utenomsnakk. Historien er usentimental, men får fram mange følelser i leseren. Illustrasjonene er enkle; figurene er tegnet med fargeblyant på brunt innpakningspapir, skåret ut og limt på hvit bakgrunn.

Wolf Erlbruch er professor i arkitektur ved universitetet i Wuppertal i Tyskland. I et intervju med den danske avisen Politiken sier han at denne boken arbeidet i ham i omkring fem år før han fikk den ferdig. I begynnelsen var teksten mye lengre og langt mer komplisert, og tegningene var også mer komplekse. En stor del av jobben besto i å kutte og forenkle.



Wolf Erlbruch har også laget bildeboken Det store spørsmålet. Her gir blant annet katten, bakeren, bestemor, en sjømann, en stein, en and og mor sine personlige svar på det store spørsmålet: Hvorfor er jeg her på jorda?

Og kanskje er det på sin plass å sitere døden her også: “Du er her for å elske livet.”

Selv om dette er en bildebøker, er det også bøker voksne vil ha utbytte av. Wolf Erlbruch gjør oss alle til filosofer når han inviterer oss inn i sin verden.