30 april 2008

Oppskrytt

Det er ganske interessant å observere hvordan enkelte bøker blir hauset opp, til tross for at de - og det er min personlige oppfatning - er temmelig ordinære og burde ha veket plassen til fordel for bedre bøker.

Først var det Havets katedral av spanske Ildefonso Falcones. Etter min mening en seig og temmelig kjedelig tykksak. Like fullt er folk over seg av begeistring. Dagbladets anmelder konstaterer at dette er stor underholdning, til tross for at hun i den samme anmeldelsen slår fast at “rent språklig er boka helt død”…

Så kom Ladies av svenske Mara Lee. Nye ovasjoner. Jeg forstår ikke helt hva som er verken fascinerende, provoserende, nyskapende eller dristig med Ladies. Er den ikke ganske ordinær? Kan oppmerksomheten ha sammenheng med at en såkalt “seriøs” forfatter (Mara Lee har tidligere gitt ut to lyrikksamlinger) beveger seg over i underholdningslitteraturens domene? Finner kritikerne noe nytt her fordi de ikke har lest underholdningslitteratur før?

Jeg synes ikke Ladies er noen dårlig bok. Den er velskrevet, det er driv i den og Mara Lee skriver seg godt inn i den tiden vi lever i. Men det er det mange andre som også gjør. Jeg kan ikke se at denne boken er så veldig unik, og derfor er det desto mer interessant hvordan alle har trykket den så til de grader til sitt bryst, først i Sverige og siden her hjemme.

Forlaget har vært opptatt av å fortelle at dette ikke er såkalt chic litt (en betegnelse som blir brukt litt nedsettende om mer lettvint lektyre myntet på kvinnelige lesere). Jeg beklager, men jeg kan ikke se at denne romanen hever seg vesentlig over det beste innen den sjangeren.

Ladies er rost opp i skyene, men denne leser mistet dessverre aldri bakkekontakten.

29 april 2008

Fra innsiden av en utkant

I Faïza Guènes Kiffe kiffe i morgen blir vi kjent med Doria som er femten år og bor i en forstad til Paris. Moren er analfabet og periodevis uten jobb. Faren er reist tilbake til Marokko for å gifte seg med en yngre kvinne - og få den sønnen han hele tiden har ønsket seg.

Doria og moren klarer seg, takket være sosialstøtte, noen “almisser” og en god dose pågangsmot. Skolen er ikke 15-åringens høyest prioriterte syssel, men det løsner litt da hun begynner på frisørlinjen (stikk i strid med hva hun selv hadde trodd da hun så alle de blonde bitchene som gikk der). Vi møter også Nabil, som Doria først synes er usedvanlig teit og har altfor store ører, og doppusheren Hamoudi som siterer dikt av Rimbaud.

Dette er et lett slentrende, men ikke uhøytidelig portrett av en ung jente med innvandrerbakgrunn. Romanen byr på en innside-skildring fra et miljø som i den siste tiden har vært gjenstand for flere avisreportasjer enn skjønnlitterære skildringer. Det er ingen dyptpløyende analyse eller politisk roman, men den gir et innblikk i en ung jentes tilværelse. Med vekt på det som er spesielt for det miljøet hun vokser opp i, men også med fokus på hva som gjør henne til en ganske vanlig tenåring med hverdagens sorger og gleder. Og ikke minst: dagdrømmer.

Jeg liker Doria. Hun er rappkjeftet, hun er akkurat passe tøff og hun har mot og styrke til å komme seg fram til tross for at de sosiale forholdene er temmelig håpløse. Kanskje er denne romanen vel så mye en ungdomsroman som en roman for voksne, men hadde den blitt plassert i ungdomsbok-båsen, ville vel knapt noen ha lagt merke til den…

Denne romanen forandrer kanskje ikke ditt syn på verden, men du kan bruke den som et litterært kikkhull, der du får et glimt inn i en verden som er litt annerledes enn den du til vanlig oppholder deg i.

Faïza Guène (f. 1985) har vokst opp i Frankrike med foreldre fra Algerie. Hun studerer sosiologi og arbeider med film. Kiffe kiffe i morgen er hennes første bok, som hun skrev som 19-åring. Romanen er oversatt til 25 språk og solgte i mer enn 200.000 eksemplarer i Frankrike. Den er oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

28 april 2008

Heltinne som er lett å like

Ottoline er et nytt bekjentskap i barnelitteraturen. Hun er skapt av den engelske forfatteren og illustratøren Chris Riddell, og foreløpig er to bøker oversatt til norsk: Ottoline og kattemysteriet og Ottoline og skolespøkelset.

Ottoline bor i tjuefjerde etasje i en bygning som bare blir kalt Pepperkvernen - fordi den ser ut akkurat som en pepperkvern. Her holder hun hus sammen med herr Monsen, som er liten og hårete og kommer fra en myr i Finland (i originalversjonen stammer han fra en myr i Norge…). Ottolines foreldre reiser jorden rundt og samler på interessante ting. Ottoline har dessuten to samlinger som bare er hennes: enkeltskosamlingen og postkortsamlingen som inneholder kort fra alle de merkelige stedene foreldrene besøker.

Det er særlig illustrasjonene som gjør disse bøkene til en så oppkvikkende leseopplevelse. Illustrasjonene er forseggjorte, og Chris Riddell låner fra tegneseriesjangeren, samtidig som her er elementer av scrapbook. Tegningene er i svart-hvitt, men i hver bok er det brukt en tilleggsfarge - henholdsvis rødt og blått i de bøkene som nå er gitt ut på norsk.

Chris Riddell har skapt sitt eget sprelske univers som det er morsomt å oppholde seg i også for voksne. Som alle gode barnebokkunstnere, greier han nemlig å lure inn noen godbiter for de av oss som er over vår første barndom.

Det er også mulig å dra på virtuelt besøk til Chris Riddell.

20 april 2008

Anti-nostalgisk østblokkroman

Det er all grunn til å applaudere hver gang det blir utgitt bøker fra tidligere Øst-Europa. Romanformen er godt egnet til å fortelle om kulturer og samfunn som fortsatt virker fjerne og fremmede for mange.

György Dragomán (f. 1973) er det nye stjerneskuddet på den ungarske forfatterhimmelen, og Den hvite kongen er under oversettelse til et tjuetalls språk.

Romanen forteller om 11 år gamle Dsjata, som vokser opp i en totalitær stat på 1980-tallet, et land som ligner på Romania, der forfatteren selv tilbrakte sin barndom. (Han flyttet til Ungarn i 1988). Den hvite kongen er mer en samling fortellinger enn en roman, historier som til sammen gir et bilde av oppvekstårene i et kommunistregime.

Det begynner med at Dsjatas far blir hentet i en grå lastebil, og det går en god stund før gutten forstår at det er sikkerhetspolitiet som har hentet faren for å føre ham til en arbeidsleir. Farens fravær er en evig smerte i guttens liv, men livet går likevel sin vante gang i gata, på skolen og blant kameratene. Med begrenset tilgang til materielle goder, greier de likevel å skape spenning i en ellers ganske monoton og etter våre begreper ulykkelig tilværelse.

Den hvite kongen hører desidert ikke til de historiene som romantiserer livet i den gamle Østblokken, og mens jeg leste denne romanen fikk jeg nesten litt dårlig samvittighet over at jeg moret meg så stort over den nostalgiske filmen "Goodbye, Lenin". György Dragomán spiller absolutt ikke på slike strenger, i stedet gir han det som høyst sannsynlig er et svært troverdig bilde av livet under kommunistregimet.

Det er noe klaustrofobisk og monotont over historiene i denne boken, og skrivemåten som sådan reflekterer nok tiden og miljøet Dsjata vokste opp i. Konsekvensen er imidlertid at jeg som leser blir utålmodig. Selv om det innimellom er noen pusterom for fantasien, blir det for lite variasjon, for lite bevegelse i teksten til at jeg klarer å holde interessen oppe hele veien. At det dessuten florerer av og/å-feil bidrar heller ikke positivt…

Likevel er dette en bok som gjør inntrykk, fortellingene om Dsjata etterlater ikke leseren uberørt, og slutten er spesielt sterk. Det er tydelig at forfatteren vil noe med Den hvite kongen, og han lykkes i å formidle inntrykk fra en epoke som heldigvis er over.

18 april 2008

Våren er blå

Slik tenker jeg meg det: Det var innsamlingsaksjon i himmelen, og hele overskuddet av blåfarge ble sendt ned til jorden. Det hjalp godt, men var ikke nok. Også havet måtte strekke ut en hjelpende hånd. En storm sørget for å vaske løs alle gamle rester av blått og fraktet det hit. Slik ble himmel og hav satt i bevegelse for å gi liv til scillaene i den blå bakken min i år også.

Scillaene på Vår Frelsers gravlund er det sikreste vårtegnet, og denne blomstringen hører til de store små hendelsene i livet mitt. Mer dyrebar for hver vår som går.

10 april 2008

Dikt i april


April er «National Poetry Month» i USA, og i den forbindelse er det opprettet et nettsted som inneholder korte filmer med diktopplesninger. Her kan man blant annet nyte denne fine lille tegnefilmversjonen av Emily Dickinsons dikt «I Started Early».


«I started Early»

I started Early—Took my Dog—
And visited the Sea—
The Mermaids in the Basement
Came out to look at me—

And Frigates—in the Upper Floor
Extended Hempen Hands—
Presuming Me to be a Mouse—
Aground—upon the Sands—

But no Man moved Me—till the Tide
Went past my simple Shoe—
And past my Apron—and my Belt—
And past my Bodice—too—

And made as He would eat me up—
As wholly as a Dew
Upon a Dandelion's Sleeve—
And then—I started—too—

And He—He followed—close behind—
I felt his Silver Heel
Upon my Ankle—Then my Shoes
Would overflow with Pearl—

Until We met the Solid Town—
No Man He seemed to know—
And bowing—with a Might look—
At me—The Sea withdrew—

08 april 2008

En drøm av en bok

Jeg ble mektig begeistret for og ikke rent lite imponert over Sara Stridsbergs Drömfakulteten, fjorårets vinner av Nordisk råds litteraturpris. Noen bøker slipper deg videre med en gang du har lest dem, mens andre insisterer på at du skal bli værende en stund til. Drømfakulteten tilhører den siste kategorien.

Romanen handler om Valerie Solnas (1936-88), mest kjent for å ha skutt Andy Warhol i 1968. Kunstneren overlevde, men skal ha hatt både fysiske og psykiske men etter skyteepisoden resten av livet.

Solanas var også en feministisk forfatter, og skrev blant annet SCUM-manifestet, som er et oppgjør med mannssamfunnet. SCUM står for øvrig for Society for Cutting Up Men. Valeries liv var langt fra noen solskinnshistorie; hun ble seksuelt misbrukt av faren, ble hjemløs i en alder av 15 år, og narkotikamisbruk og prostitusjon var naturlige ingredienser i livet hennes. Men hun var også lynende intelligent.

Romanen beveger seg mellom flere ulike tidsplan, fra slutten av 1950-tallet og fram til april 1988, da Valerie Solanas dør på et hospits i San Francisco. Komposisjonen med de ulike tidsplanene liker jeg godt, det skaper variasjon og setter hendelsene i perspektiv. Samtidig blir det en reise gjennom det moderne Amerikas historie.

Formen veksler gjennom hele romanen, blant annet er det mange innslag av dialog mellom Valerie og de ulike andre personene som opptrer i romanen. Dette gjør at teksten aldri kjører seg fast i ett spor, og hendelsene blir også sett fra flere synsvinkler. Sara Stridsberg har dessuten et aldeles nydelig språk, og det var nok til syvende og sist det som imponerte meg aller mest. Det er poetisk, suggererende og sterkt og kan nytes i lange drag. “Dina hjärtslag arbetar som kyrkklocka på Manhattan”, heter det for eksempel i en skildring av Valerie i amfetaminrus.

I et intervju med den svenske avisen Aftonbladet karakteriserer Sara Stridsberg Drömfakulteten som en litterær fantasi. Å skrive en roman basert på en person som har levd, og det for ikke altfor lenge siden, er en utfordrende øvelse. Mange vil nok også si at det er problematisk å blande levd liv med oppdiktet liv. I de tilfellene der forfatterne lykkes med sitt prosjekt, synes jeg det er en spennende sjanger. Selv er jeg ikke spesielt begeistret for biografier, men liker derimot “hybrider” av denne typen.

Jeg syns Sara Stridsberg har klart å få fram alle sidene av Valerie; de såre, de sinte, de skarpsynte, de saftige. Hun skriver seg inn i Valerie og viser leserne hvilken sammensatt person denne eksentriske damen var. Valerie blir en person som angår meg til tross for at hun er fjernt fra de fleste lesernes liv, og jeg blir imponert over forfatterens evne til innlevelse. Jeg tror Sara Stridsberg har behandlet de historiske fakta nennsomt; at hun dikter sin egen historie, men samtidig unngår å omskrive virkeligheten.

Videre i intervjuet med Aftonbladet sier Sara Stridsberg for øvrig:
- Jag har svårt för verkligheten. Finns inget tråkigare. Att skriva är som att gå på bio - dygnet runt.

Romanen kommer på norsk i løpet av våren, og Sara Stridsberg kommer på norgesbesøk og blir å høre på Litteraturhuset 8. mai,

07 april 2008

Gapperne fra Fripp

Hva en gapper er? En gapper er som en borre, bare større. Omtrent som en tennisball.

Det som først og fremst kjennetegner gapperne, er at de elsker geiter. Når en gapper kommer nær en geit, setter den i et skingrende gledeshyl som gjør det umulig for geita å sove, og den blir mager og slutter å gi melk.

I bygder som lever av å selge geitemelk - slik som i Fripp - må man for enhver pris holde gapperne borte fra geitene.

Fripp består av tre vindskeive rønner ved havet, og i hver rønne bor det en familie: romoene, rongsene og Kapabla og faren hennes.

Det er ungenes jobb å børste gapperne av geitene, putte dem i sekker og hive dem i havet. Vanligvis deler gapperne seg opp i tre grupper som så tar for seg hver sin hage, men en natt bestemmer de seg for å rette all skyts mot geitene i Kapablas hage. Dermed er det duket for store utfordringer for den vesle jenta.
De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp er skrevet av George Saunders og illustrert av Lane Smith. Dette er egentlig en barnebok, men den appellerer også i høy grad til voksne lesere. De fantastiske illustrasjonene gjør dette til en liten kunstbok som det er fint å bare bla i etter at man har lest ferdig historien.

Den amerikanske forfatteren George Saunders har skrevet flere bøker for voksne (på norsk fins romanen Lykkeland), men dette er hans eneste barnebok. Lane Smith har illustrert en rekke bøker, og har to ganger vunnet New York Times’ pris for beste illustrerte bok.

De utrolig utrettelige gapperne fra Fripp fins også i nynorsk versjon.

03 april 2008

Bildekunst

Jeg vet ikke hvor stor sannsynligheten er for at jeg noen gang kommer til å reise til Transdniester, Abkhazia eller Nagorno-Karabakh, men fotograf Jonas Bendiksens bok Satellites er en reise i seg selv.

Boken er delt inn i seks deler som hver tar for seg en “utpost” i det tidligere Sovjetunionen. Jonas Bendiksen skriver en innledning til hver av delene, der han beskriver situasjonen i området og sier litt om hvordan han tok seg fram (noe som ikke alltid var like enkelt - en utenlandsk fotograf vekker gjerne oppsikt).

Ut over det, får bildene lov til å snakke for seg selv. Og dette er bilder som forteller sterke historier. Det merkes også at fotografen har respekt for motivene sine, han turer ikke fram og ivrer ikke etter å få fram et så sensasjonspreget uttrykk som mulig - selv om det er mye armod og elendighet der han har ferdes.


Noe av det som fascinerer meg mest med fotografiene til Jonas Bendiksen, er komposisjonen og måten han utnytter lyset på. I tillegg til poesien i hvert bilde. Og spenningen. Det er noe i alle bildene som pirrer nysgjerrigheten, og hvert bilde forteller en historie. Historier det kanskje ikke hadde vært mulig å fange i språket, men som lysmesteren lokker fram. Jeg får lyst til å gå inn i bildene, samtidig som jeg er sjeleglad for at jeg står på utsiden.

Satellites har allerede rukket å bli en av mine favorittfotobøker.

Jonas Bendiksen (f. 1977) begynte sin fotografkarriere allerede som 20-åring, da han reiste til Vladivostok. De neste årene hadde han base i Russland, og derfra reiste han rundt.

Nå er han en av de anerkjente Magnum-fotografene og leverer bilder til bl.a. Newsweek og National Geographic.