25 mai 2008

Unnskyld, Siri Hustvedt

Jeg hadde gledet meg lenge til Siri Hustvedts The Sorrows of an American. Hennes forrige roman, What I Loved (Det jeg elsket) ble en favoritt, og jeg var sikker på at denne nye boken kom til å være enda bedre.

Jeg grep den begjærlig, sjelden har en leser vært mer velvillig innstilt. Romanen har en tydelig link til Norge, noe som bidro til å pirre nysgjerrigheten ytterligere. Jeg leste og leste - og ble ikke grepet. Jeg satte meg bedre til rette i sofaen, ba meg selv om å ta meg sammen og forsøkte å komme i den rette stemningen. Ingenting skjedde, jeg leste uten å føle at ordene angikk meg. Jeg greide ikke å trenge gjennom fortellingen og følte at jeg svømte rundt og rundt i en masse av tekst uten å finne retningen.

Jeg har gått glipp av noe, men jeg vet ikke hva… Egentlig burde jeg lese boken om igjen, for kanskje oppdager jeg storheten da? For det er noe helt spesielt når en forfatter og en bok man har sett spesielt fram til, ikke innfrir. Jeg forsøker å finne diverse unnskyldninger for at jeg ikke likte romanen: jeg leste den på feil sted til feil tid og med feil briller. For jeg vil jo selvsagt ikke klandre forfatteren, jeg tar alt på min egen kappe…

Noen som har vært ute for lignende opplevelser?

Utfordring

Jeg har fått en hyggelig liten utfordring fra Katrine. Den går som følger: Plukk opp nærmeste bok. Slå opp på side 123. Finn fram til den femte setningen og skriv ned de tre neste setningene.

Min høyre arm strekker seg mot nærmeste bokhylle. Den er så full at det allerede er mange stabler oppå hyllen. Øverst i en av stablene ligger Torgrim Eggens Hermanas. Målet er at jeg skal rekke å lese den før jeg reiser til Cuba i juni.

Jeg slår opp på side 123, og de aktuelle setningene er som følger:

"- Pappa sier at hun sang like bra som Billie Holiday. Sangen het My Funny Valentine. Jeg trengte ikke å forstå teksten for å innse at dette var noe av det vakreste jeg hadde hørt."

Noen som har lest Hermanas, forresten?

14 mai 2008

En levende død

“Last night I dreamt I went to Manderley again.” Slik lyder åpningen i det som har gått fra å være en lite påaktet underholdningsroman til å bli en kultklassiker: Dapne du Mauriers Rebecca. Romanen ble utgitt første gang i 1938, og har siden kommet i talløse opplag.

Jeg leste romanen i min pure ungdom, og var derfor spent på hvordan det skulle bli å møte den igjen. Det gikk forbausende bra. Ja, faktisk ble det litt av en besettelse. Rett nok føltes den til tider litt langsom og noe gammelmodig, men jeg var snart oppslukt av livet på Manderley. Det er veldig fascinerende hvordan en heltinne som aldri er personlig til stede likevel dominerer fortellingen så totalt og til og med gir tittel til romanen. I sterk kontrast til den navnløse fortelleren.

Det er ingen tvil om at dette fortsatt er deilig, uhyggelig lesning! Huset, havet, landskapet, historien… det er nok for fantasien å henge seg opp i.


Etter å ha lest romanen, gikk jeg løs på filmatiseringene. Alfred Hitchcocks “Rebecca” fra 1940 med Laurence Olivier i rollen som Maxime de Winter og Joan Fontaine som hans unge, nye kone er absolutt severdig 68 år senere. Hitchcocks versjon avviker litt fra Daphne du Mauriers‘, men ikke mer enn at det lar seg forsvare.

Jeg gikk fra den gamle svart/hvitt-filmen og rett på en tre timer lang fjernsynsdramatisering med Charles Dance og Emilia Fox i de ledende rollene.
Ganske så forskjellig fra den gamle skrekkmesterens verk, men jeg var stadig oppslukt - til tross for at historien begynte å sitte såpass godt at jeg nesten kunne ha meldt meg på til Kvitt eller dobbelt i temaet Rebecca.

Men jeg stoppet ikke der. Jeg hadde nemlig gått til anskaffelse av romanen Daphne av Justine Picardie. Den handler som tittelen tilsier nettopp om Daphne du Maurier. Handlingen er lagt til 1950-tallet, da hun bor på det gamle godset Menabilly i Cornwall. Dette er faktisk stedet som var inspirasjonskilden til Manderley, og som du Maurier etter suksessen med Rebecca fikk muligheten til å leie.

Her sitter hun og skriver på det som skal bli til en biografi om Branwell Brontë, broren til de mer kjente Brontë-søstrene (utgitt under tittelen The Infernal World of Branwell Brontë). Dette er slett ikke så kjedelig som det kan høres ut til, for det er intriger og hemmeligheter så det holder her også. I tillegg er det en parallell historie der handlingen er lagt til vår egen tid, og der Justine Picardie morer seg med å lage en slags moderne utgave av Rebecca. Denne romanen er et litterært puslespill som kanskje appellerer mest til fansen. Jeg satte den til livs i et eneste jafs!

Dessuten vekket den til live igjen interessen for søstrene Brontë. Kanskje er det tid for nok et gjensyn…

12 mai 2008

Afghansk ungdom

Det kan av og til virke som om Khaled Hosseini har fått monopol på skildringer fra Afghanistan. Men det fins gode alternativer, blant annet Suzanne Fisher Staples’ fine ungdomsroman Under the Persimmon Tree, som kommer på norsk i disse dager under tittelen Stjernesamleren.

En av hovedpersonene er den unge afghanske jenta Najmah, hvis navn betyr “stjerne”. (Najmahs far har alltid sagt at stjernene vil ta vare på henne.) Hun befinner seg plutselig helt alene i den (fiktive) afghanske landsbyen Golestan når faren og storebroren blir tvunget inn i Taliban-hæren og et flyangrep koster moren og den nyfødte lillebroren livet.

Elaine, med det muslimske navnet Nusrat, er også alene. Hun er opprinnelig amerikansk og har kommet til Pakistan med sin afghanske legemann, som driver et sykehus i Mazar-i-Sharif i Afghanistan. Mens Nusrat venter på at krigen skal ta slutt og mannen skal vende tilbake, underviser hun flyktningbarn hjemme i sin egen hage i Peshawar, nær den afghanske grensen.

Najmahs og Nusrats skjebner veves etter hvert sammen, og selv om de begge leter etter svar i stjernehimmelen, må de selv finne veien hjem til slutt. Heldigvis er fortellingen i trygge hender hos Suzanna Fisher Staples.

Det er ikke noe sensasjonshungrig over denne romanen, forfatteren ønsker i stedet å gi leserne et “nøytralt” innblikk i virkeligheten slik den fortoner seg for mennesker som er utsatt for ufred. Mennesker som i utgangspunktet er som deg og meg. Suzanna Fisher Staples bruker ikke store ord og fortaper seg ikke i følelser - til tross for at det hadde vært god grunn til å gjøre det. Desto sterkere inntrykk gjør historien, fordi vi forstår at det som skildres faktisk ikke er noe usedvanlig. At barn mister foreldre og søsken er tvert imot noe som hører til den utrygge hverdagen i konfliktområder.

Amerikanske Suzanna Fisher Staples har tidligere jobbet som journalist blant annet i Afghanistan, og har derfor god kunnskap om området og menneskene som bor der. Hun problematiserer og kommer ikke med enkle løsninger, ei heller er hun belærende. Det virker malplassert å snakke om “happy ending” i denne sammenhengen, men Under the Persimmon Tree ender trolig så bra som det er mulig å la den ende.

Mer om forfatteren og denne og andre bøker hun har skrevet, kan leses her.

08 mai 2008

Ikke et helt vanlig møte

Noen bøker vet du med en gang at du kommer til å bli knyttet til. Ikke fordi de er spesielt spennende eller oppsiktsvekkende, men fordi det er noe med stemningen og ordenes opptreden som gjør at det oppstår leselykke. «Det er her vi møtes» av John Berger er en sånn bok.

Den engelske forfatteren John Berger (som er bosatt i en liten fransk landsby) har skrevet en lang rekke bøker, både sakprosa og skjønnlitteratur. Han var nærmere 80 år da han ga ut denne boken, og kanskje er den et slags litterært testament. Det er i alle fall en svært personlig bok, der jeg-personen også lyder navnet John.

Novellene i «Det er her vi møtes» utgjør til sammen en reise gjennom Europa; en reise som starter i Lisboa og ender i en liten polsk landsby i grensetraktene mot Ukraina. Men det er også en reise tilbake i tid. I Lisboa møter John moren som har vært død i 15 år, på et marked i Krakow treffer han Ken, som var den viktigste personen i livet hans fra han var elleve til han ble sytten år. I Islington treffer han igjen en gammel kjæreste som han strever veldig med å huske navnet på. De pleide nemlig å finne på nye navn til hverandre; geografiske navn:

«Du kalte meg mange ting i søvne, sa Audrey, idet hun tok armen min, og det jeg likte beste var Oslo. Oslo! gjentok jeg da vi svingte inn i Upper Street. Måten hodet hennes hvilte på skulderen min på, fortalte meg at hun var død. Du sa det rimet med First Snow, sa hun.»

John treffer igjen noen av de menneskene som sto ham nærmest i livet og som har gjort ham til den han er. Alle er døde, men likevel høyst tilstedeværende. Ja, kanskje kommer John disse personene enda nærmere i døden. Det er en stemning av vemod som går gjennom hele boken, uten at det gjør det til noen utpreget trist bok. Til å være en bok om døden, er den tvert imot svært så vital. Og dertil klok.

Disse novellene blir også en form for reiseskildring, og har du vært i Lisboa eller Krakow, vil du kjenne igjen særegenheter ved disse byene – og sannsynligvis komme til å lengte tilbake. Fortellingene leder også inn på sideveier og stikkveier, og slik oppstår det fortellinger i fortellingene.

John Bergers språk er vakkert, og jeg fryder meg over observasjoner av typen: «Vokalisten var slank og liten som bokstaven i». Eller skildringen av et fotografi av forfatteren Jorge Luis Borges: «Samtidig er ansiktet hans på fotografiet et som er bebodd av mange andre liv. Det er et ansikt fullt av selskap; mange andre menn og kvinner med sine lyster taler gjennom de nesten blinde øynene hans.»

Boken er oversatt av Knut Johansen og utgitt av Gyldendal forlag.