30 juli 2008

Sommerlektyren oppsummert

Årets ferielesning har vært preget av at turen gikk til Cuba, men en ukes regnvær i Nordland sørget for at det også ble tid til andre temaer.

Dette er Cuba - alt annet er løgn av Vegard Bye og Dag Hoel fortjener skamros, og bør være obligatorisk lesning for alle som har planer om å besøke Castros øy. De to forfatterne tar for seg Cubas historie og kultur, formidlet både gjennom fakta og gjennom fortellinger om mennesker de har møtt. Innsiktsfullt og langt fra kjedelig, og dessuten godt skrevet.





Hermanas av Torgrim Eggen tar for seg Cuba, og særlig Havanna, i tiden etter revolusjon. En krevende oppgave som jeg syns Eggen kommer godt fra. Vi følger hovedpersonen Raúl, som er poet, og hans forhold til de to vakre tvillingsøstrene Juana og Miranda.

Det jeg festet meg mest ved, var hvor godt og troverdig (det virket i alle fall sånn) han greide å skildre samfunnet og levekårene, og hvordan politikken påvirket enkeltmennesket. Eggen viste seg som en sikker forteller som greide å holde på leseren til siste slutt.


En helt annen type roman med handling fra Cuba er Kubanske drømmer av Cristina Garcia, som er født i Havanna, men vokste opp i New York. Dette er noe av det nydeligste jeg har lest på lenge.

Bestemor Celia del Pino, utstyrt med kikkert og iført sitt beste husforkle og perleøredobber, sitter i kurvhusken og vokter Cubas nordkyst. Hun har sverget troskap til revolusjonen og El líder, mens en av døtrene befinner seg i eksil i USA og den andre søker tilflukt i den gamle afrikanske religionen som fortsatt preger Cuba. Det er et helt spesielt forhold mellom bestemoren og barnebarnet Pilar som befinner seg i Miami - selv om de ikke møtes igjen før helt til slutt i boka.

Romanen er skrevet i et vakkert og poetisk språk, og det var en fortelling som både berørte og engasjerte meg. Det er innslag av magi i Kubanske drømmer, uten at dette på noen som helst måte skal puttes i båsen magisk realisme. Det er også en dose befriende humor i romanen.


Cecilia Samartins roman Broken Paradise har akkurat den samme tematikken som Kubanske drømmer. Her er det to kusiner som blir skilt av revolusjonen idet den ene blir igjen på Cuba, mens den andre emigrerer til USA. Dessverre greier ikke forfatteren å løfte stoffet opp på et litterært fengende nivå. Det blir for stereotypt og for mange klisjeer, og ingenting for leseren å strekke seg etter. Samartin er kanskje mest kjent for romanen Senor Peregrino - som jeg syns lider av de samme svakhetene.



Etter den tredje boken med det samme temaet, begynte kanskje kvoten å bli oppbrukt. I alle fall ble ikke Loving Che av Ana Menendez noe godt møte. Her handler det om en ung kvinne som bor i Miami og som reiser til Cuba på jakt etter fortiden og morens merkelige drømmer om Che Guevara. Den største innsigelsen er at det rett og slett var kjedelig lesning; historien i seg selv fenget meg ikke og språket utmerket seg heller ikke på noe vis. Les heller Ana Menendez’ fine novellesamling På Cuba var jeg schäfer.


Ellers leste jeg:

Sara Gruen: Vann til elefantene. En temmelig lettvint og ikke spesielt original historie som ikke levde opp til all den positive forhåndsomtalen.

Lloyd Jones: Mister Pip. En sjarmbombe av en roman som får hjertet til en bokorm til å slå kollbøtte.

Tom Rob Smith: Barn 44. Spennende med en thriller lagt til Sovjet-tiden, men det ble litt for mange omveier til målet, og litterært sett er det ikke noe storverk.

Barbara Voors: Isløsning. Her ble det for mye fokus på følelser og for liten framdrift og driv i teksten.

Vikas Swarup: Gutten som hadde svar på alt. Enkel og ganske sjarmerende, men oppkunstruert historie fra India der alt går forbausende lett opp til slutt.

Sheridan Hay: The Secret of Lost Things. Med handlingen lagt til en stor bruktbokhandel i New York burde alt ligge til rette for en god leseopplevelse, men dessverre holdt ikke intrigen mål og hovedpersonen ble for utydelig.

Maria Ernestam: Busters öron. Tok til tider nesten pusten fra meg fordi forfatteren hele tiden greide å overraske og overrumple meg ved å porsjonere overraskelsene helt fram til siste slutt. Et spennende nytt svensk bekjentskap.

Gabriel Garcia Marquez: Beretningen om et varslet mord. Kort, konsist og besettende - til tross for at man allerede på side 1 vet hva som skal komme til å skje. Og midt i det tragiske er det også fornøyelig.

Nadine Gordimer: Julis folk. Interessant tematikk fra Sør-Afrika, men fortellingen manglet den nødvendige nerve og intensitet for at den skulle fenge meg.

Doris Lessing: Sommeren før mørket. Et skuffende første møte med en nobelprisvinner. Den føltes utgått på dato, og i stedet for å skape engasjement, endte det med at jeg bare ble irritert…

29 juli 2008

Cuba: et sted for uoppfylte drømmer og herreløse hunder


- Det er vakkert her, men det er et fengsel, sukker den unge jenta på håndverksmarkedet i Havanna. - Moren min bor i USA, og jeg har ikke sett henne på seks år, forteller hun videre. Jeg kjøper en ring til et par pesos, og håper jenta får oppleve friheten før det er for sent.

For det er kanskje det jeg har tenkt aller mest på etter turen til Cuba: Hvordan det kommunistiske systemet ikke fungerer, hvordan "the triumph of the revolution" (et uttrykk som gikk igjen i løpet av turen) slett ikke er noen triumf for alle kubanerne. Det innrømmer selv vår ellers så lojale guide i løsmunnede øyeblikk. For her på kanskje verdens vakreste og frodigste øy venter man ofte forgjeves på bussen, på rasjoneringskortet er det svært begrenset hva man får kjøpe av både mat og andre husholdningsartikler, og strøm og vann forsvinner med ujevne mellomrom.


Resultatet er at det har vokst fram en parallelløkonomi som er mer kapitalistisk enn det vi er vant med i den vestlige del av verden. Ved hjelp av konvertible pesos (som er turistenes valuta) åpner det seg en bedre verden for de kubanerne som greier å få tilgang til den. Et fotogent ansikt i bytte for en penn eller en konvertibel peso, en skrøne i bytte mot to kilo tørrmelk til familiens baby. Systemet som skulle sørge for at alle hadde lik tilgang på godene virker ikke like godt lenger.


Godt da, at kubanerne har musikken og dansen, fargene og frodigheten som ingen kan ta ifra dem. "Guantanamera" surrer og går i bakhodet fortsatt, og i dusjen gnåler jeg på “Hasta siempre”, sangen om commandante Che Guevera. Den mest minnerike framførelsen var det denne damen i Cienfuegos som sto for. Og jammen var det ikke noen sminketips å hente også.

Når man møter de sørgmodige øynene til Che Guevara (og ettersom han er å se overalt, er det vanskelig å unngå) gjør hjertet et lite byks. Forelskelsen har nok for øvrig ligget latent siden jeg så filmen Motorsykkeldagbøkene, som handler om tiden før han ble kubansk revolusjonshelt.

Når det er så få portretter å se av Fidel Castro, henger det sammen med at det ikke er noen tradisjon for å lage monumenter og plakater som viser nålevende helters kontrafei. Derimot er det ingen manko på politiske slagord langs gater og veier.



I Trinidad er det som om tiden har stått stille lenge, lenge. Helt til det dukker opp en tidsindikator fra vår egen tid, som flimringen fra en tv-skjerm for eksempel. Eller rosa crox-sko. Og så opplever man plutselig noe, en liten detalj, som minner en på at folk er seg selv lik, enten man er i Norge eller på Cuba.


De mange gamle forfalne bygningene i Havanna og andre byer vitner om forgangen storhet. Både gamlebyen i Havanna og det historiske sentrum i Trinidad er på Unescos liste over verdens kulturarv og er godt bevart. Mange av de andre bygningene er imidlertid så falleferdige at det nærmer seg det totale forfall. Melankolikeren i meg hadde gode dager i Havanna.

På Cuba dominerer hundene, mens kattene er beskjedne og fåmælte. Noen eksemplarer av arten finner man likevel. Denne var heldig og hadde tilhold hos et kunstnerektepar i Camaguey. Den var blind, men så likevel ut til å ha et godt liv…

Liv som før ble levd langt borte er plutselig kommet nær, og en tur til Cuba gir mye å gruble over. Cuba er fascinerende og slett ikke til å bli klok på. Heldigvis!