Ikke elsket og savnet

Da jeg fikk Bisettelsen i hånden, var det nesten så jeg tenkte at dette var da slett ingen ny bok. Omslaget har vært brukt i markedsføringen allerede lenge før boken møtte leseren - kanskje i så stor grad at spenningen slett ikke ble så stor da øyeblikket endelig kom.

Mange har ventet med sommerfugler i magen på fortsettelsen av Beatles og Bly, og når forventningene skrus høyt, er fallhøyden også stor. I og med at jeg ikke hører til dem som ropte høyest om Beatles, og jeg ikke engang har lest Bly, var jeg ikke så spent. Men likevel: Jeg setter Saabye Christensen høyt, og det skulle bare mangle at jeg ikke gikk til denne romanen med en viss spenning.

Og det er bare å innrømme det: Bisettelsen ble aldri noen besettelse. Det var en aldri så liten prøvelse bare å komme seg gjennom de 200 første sidene; de føltes tidvis forvirrende og tidvis irriterende. Jeg kom aldri helt inn i historien.

Deretter pustet jeg lettet ut, for plutselig kom jeg inn i et univers jeg kjente igjen fra tidligere bøker av samme forfatter. Her var setninger jeg kunne sitte og smatte på, observasjoner som fikk meg til å humre. I det hele og tatt ble jeg i godt lune igjen. Dessverre ble gleden kortvarig, jeg rakk knapt å komme inn i fortellingen før jeg følte at jeg ble slengt ut av den igjen.

På det beste var dette en ujevn roman, på det verste en temmelig kjedelig leseopplevelse. Dessverre, for jeg hadde så gjerne villet det annerledes. Dette er nemlig forfatteren som har gitt meg en av mine aller sterkeste leseopplevelser gjennom Maskeblomstfamilien, og som på det beste har et språk som løfter ordene til himmels.

Men når alt det negative er sagt: Den siste setningen skulle jeg gjerne ha kommet på selv.

Ingen frøkenfakter

Jeg frydet meg stort mens jeg leste Ingelin Røsslands Englefjes. Her gikk det unna! Det er nesten ikke til å unngå å tenke på Engel Winge som en hypermoderne utgave av Frøken Detektiv. Og som et langt bedre alternativ.

17 år gamle Engel har sommerjobb i lokalavisa på Tysnes og har fått ferten av en god sak. Hyttefolk som bryter bygningsloven like ved et fuglereservat og hindrer fri ferdsel i strandsonen. Engel skyr ingen midler for å skaffe bevis, men det viser seg snart at skjærgården rundt Tysnes skjuler verre ting enn ulovlige hyttenaust.

Det kan nok hende det er i overkant mange skurker i denne historien, og noen ganger går det kanskje vel fort i svingene. Men det var så morsomt å være med på denne ferden at jeg ser gjennom fingrene med den slags småtterier. Dette var topp underholdning, og slike heltinner vil jeg gjerne se flere av.

Noe av det aller fineste med Englefjes er at forfatteren ikke bare fokuserer på den tøffe jenta, men at hun også viser de sårbare sidene ved henne. Det gjør Ingelin Røssland ved å senke tempoet i teksten og ta i bruk et mer poetisk språk. Engels mor er død og faren bor for tiden i Tokyo. Derfor befinner Engel seg hos en eksentrisk mormor, som for øvrig også er en skikkelse man blir glad i.

Ingelin Røssland har et språk det slår gnister av, her kunne både krimdronningene og -kongene ha et og annet å lære.

Dette er første bok i en trilogi, og vi må vente til neste år før vi får oppfølgeren Englejakt.

Som seg hør og bør en moderne heltinne har også Engel egne nettsider: engelwinge.no

Hva er det med vampyrer?

Nylig ble Breaking Dawn, fjerde og siste bok i Twilight-serien til Stephenie Meyer lansert i USA. I løpet av lanseringsdagen ble det ifølge avisa USA Today solgt 1,3 millioner eksemplarer av boken. Det totale opplaget er på 3,7 millioner.

Bøkene handler om tenåringsjenta Bella som forelsker seg i Edward, som altså viser seg å være vampyr. De tre første bøkene i serien har solgt totalt 7,5 millioner eksemplarer i USA og er oversatt til en rekke språk. Selv om det først og fremst er tenåringsjenter som renner ned bokhandelen for å få tak i disse bøkene, skal også mange godt voksne kvinner ha tapt sitt hjerte til denne helt spesielle kjærlighetshistorien.

Med åpent sinn tok jeg derfor fatt på den første boken i serien, Evighetens kyss (den kom på norsk i 2006). Og hva fant jeg? En ganske langtekkelig og seig historie som jeg ikke helt forstår hvorfor er blitt så uhorvelig populær. I og med at det handler om vampyrer, hadde jeg forventet meg noe som var mer skummelt enn dette.

Rett nok tar spenningen seg opp mot slutten av den nesten 500 sider tykke romanen, men til syvende og sist var dette en temmelig blodfattig historie. Bok nummer to kommer på norsk i høst, og har tittelen Under en ny måne. Kanskje må jeg lese den også. Jeg vil nemlig så gjerne vite hva det er med disse bøkene. Noen som vet svaret?

Fornøyelige fortellinger fra ei øy

Sunnmøringen Ronnie M.A.G. Larsen er kanskje mest kjent fra popbandet The Margarets, men saken er at mannen har et godt grep om tastaturet også. Det viser han i debutboka Offa. Forteljingar frå ei øy. Øya det dreier seg om er Giske utenfor Ålesund - før og etter at bruforbindelsen er en realitet.

For en som selv er oppvokst på ei øy og har vært avhengig av ferja for å komme seg litt lenger ut i verden, er det mange bonuspoeng å hente i disse 22 historiene. Men jeg tror både Ferje-Petter, Taxi-Arne, Sladre-Guri og Fitte-Per appellerer til flere enn ferjefolket.

Dette er delvis en bok man humrer seg gjennom, men det som gjør at jeg fester meg ved den, er at harselasen i tillegg har et alvor i seg. Noen av fortellingene har et sluttpoeng som får fram klumpen i halsen.

Boka er passe uærbødig - uten at det blir pinlig. Det er også variasjon nok i tekstene til at de ikke blir stående i stampe. Her er mange artige karakterer og forfatteren tar ting på kornet, uten at det føles utleverende. Ronnie Larsen skriver godt og er en god observatør.

Mens øyfolket etter all sannsynlighet rister på hodet over å ha blitt omsatt til kunst på denne måten. Til tross for at de nok er sprekkeferdige av stolthet.