25 september 2008

Debutroman litt utenom det vanlige

Debutant Odd Sivertsen (f. 1947) har skrevet en oppvekstroman, men den er ikke av det tradisjonelle slaget. I alle fall er det første gang jeg leser en roman der handlingen er lagt til et læstadiansk miljø.

Med havet i hånden (en av høstens vakreste boktitler?) gir et godt innblikk i en del av den norske og nordnorske historien jeg vil tro er ukjent for mange. Med sitt innhold blir boken nesten et eksotisk innslag i den nye norske litteraturen, og Odd Sivertsen ble et spennende bekjentskap.

Læstadianismen er preget av tanker om synd og fordømmelse, men forfatteren er likevel opptatt av å få fram et nyansert bilde. Odd Sivertsen er selv oppvokst i et læstadiansk hjem, men forlot siden dette strenge miljøet. Det er mange selvbiografiske trekk i romanen, kanskje er det derfor den virker så ærlig og ekte.

Hovedperson er unggutten Hans, og han er splittet mellom det norske og det samiske. Romanen tar dermed også opp problematikken rundt undertrykkingen av samene. På denne måten blir det en roman som favner bredt. Likevel blir ikke det “politiske” stående i veien for fortellingen.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var skildringen av den sinnssyke broren til Hans. Her skriver Odd Sivertsen seg rett inn i hjertet mitt, og han har et språk som er sterkt og varsomt på samme tid. Forfatteren er også billedkunstner, kanskje preger det måten hans å skrive på. Romanen har mange fine språklige bilder, og jeg syns forfatteren har gjort en hederlig innsats i sin formidling av et stoff ikke så mange andre har sett mulighetene i.

I og med at forfatteren også er billedkunstner, har han selv stått for illustrasjonen til omslaget på boka.

22 september 2008

På gli

Jeg har tidligere uttalt meg temmelig negativt om Stephenie Meyer og hennes roman Evighetens kyss, som handler om tenåringsjenta Bella som forelsker seg i den kjekke vampyren Edward.

Amerikanske Stephenie Meyer har fått en svært stor leserskare, og ikke bare blant tenåringsjenter. Vampyrfeberen har også rammet godt voksne damer. Jeg var oppsatt på å finne ut hva dette var med disse bøkene.

Nå har jeg lest bok nummer to, som nylig er kommet på norsk: Under en ny måne (oversatt av Vibeke Saugestad). Og her begynner det faktisk å skje ting, det spisser seg til og tempoet øker. Ikke minst takket være at Bellas bestekompis Jacob (som selvsagt er forelsket i henne) viser seg å være varulv. Det sier seg selv at her ligger det an til rivalisering…

Under en ny måne er langt mer av en pageturner enn den første boka i serien, og jeg tok meg selv i å bite negler flere ganger mens jeg leste. Faktisk gikk jeg tidlig hjem fra Bokfest i Operaen for å lese videre. Det spørs bare om jeg ikke må gå til anskaffelse av bok nr. 3 i serien: Eclipse. Tror ikke jeg har tid til å vente på oversettelsen…

14 september 2008

Sterk svensk ungdomsbok

Svenskene har en rekke dyktige mannlige barne- og ungdomsbokforfattere; det er nok å nevne navn som Peter Pohl, Mats Wahl, Per Nilsson og Magnus Nordin. Mikael Engström føyer seg fint inn i denne rekken med romanen Isdragen. Dette er den første romanen hans som er oversatt til norsk.

Mik og storebror Tony bor i Solna utenfor Stockholm (der forfatteren selv er oppvokst). De har for en stor del måttet ta vare på seg selv etter at moren døde og faren ikke klarer å styre sitt alkoholinntak. Barnevernet griper inn - og det er da problemene for alvor begynner. Mik blir sendt til et utrivelig fosterhjem, mens han selv heller vil være hos sin tante i Nord-Sverige. Det ender med at han rømmer dit, til den vesle bygda med de mange særegne karakterene. Men barnevernet følger etter…

Opptakten til romanen kan jo få varsellampene til å blinke hos de av oss som er vokst opp med Ung i dag-serien og andre sosialrealistiske historier fra virkeligheten, men Engström tar historien videre og utvikler den til å bli en sterk og god leseopplevelse både for unge og eldre lesere. Og: det fins humor her også, heldigvis.

Særlig siste del av romanen er sterk lesning. Her blir leseren sugd inn i historien og det er umulig å legge fra seg boken før spenningen utløses. Det er ganske høyt tempo i denne romanen, men det er likevel rom for refleksjoner. Mikael Engström tar leseren på alvor og vil noe mer enn bare å underholde.

Forfatterens kjærlighet til Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte er også tydelig. Fantasien er en av Miks gode hjelpere og den blir også en mental redningsplanke når det stormer som verst.

(Boken hadde imidlertid fortjent en bedre korrekturleser…)

10 september 2008

Gammel dansk

Jeg har en mistanke om at forfatteren Martin Andersen Nexø (1869-1954) har gått mer eller mindre i glemmeboken - også i hjemlandet Danmark. Et søk i en nettbokhandel ga i alle fall et temmelig magert resultat.

Martin Andersen Nexøs to hovedverk er Pelle Erobreren (4 bind 1906-10) og Ditte Menneskebarn (1917-21). Ditte Menneskebarn ble utgitt av Den Norske Bokklubben i 1975, mens Pelle Erobreren kom i samme klubb i 1981. Det er trolig det siste vi har sett til Nexø i Norge. Titlene på disse bøkene har alltid appellert til meg, men jeg har aldri kommet meg så langt at jeg har fått lest dem - til tross for at de har stått i bokhylla.

Derimot har jeg sett Bille Augusts filmatisering av Pelle Erobreren fra 1987, med Max von Sydow og Pelle Hvenegaard i de to sentrale rollene. Denne filmen vant Oscar for beste utenlandske film. Da jeg nylig så den om igjen, gjorde den stadig sterkt inntrykk. Ikke minst er det forholdet mellom Pelle og den tilårskomne faren som bærer filmen, men den har også gode miljøskildringer og gir et sterkt bilde av de sosiale forskjellene på begynnelsen av 1900-tallet.


Filmen Ditte Menneskebarn ble min for 25 danske kroner i en dvd-butikk i Århus. Den er fra 1946, men opplevdes som forbausende moderne i sitt filmspråk. Den vakte da også oppsikt utenfor landets grenser. Tove Maës gjør en fantastisk innsats i rollen som Ditte, og akkurat som i Pelle Erobreren er det de menneskelige relasjonene som løfter filmen. Ditte er “uekte” barn, og vokser delvis opp hos sin kjære mormor. Begge filmene er også sterke barndomsskildringer fra fattige miljøer.

Noen ganger kan det være greit å “jukse” litt og se filmen i stedet for å lese boka - i alle fall når resultatet er så vellykket som i disse tilfellene.

07 september 2008

Fra uvirkeligheten

Jeg leste Home is where you die, sier Mr. Saunders av Terje Holtet Larsen allerede før sommeren, men kom meg ikke til å skrive om den. Begrunnelsen var at jeg aldri kunne greie å yte romanen full rettferdighet. På den annen side: Det er en roman som fortjener å bli omtalt.

Noe av det første som faller meg inn, er at dette er en utypisk norsk roman. Den har noe universelt over seg. Jeg-personen lider av uvirkelighet, en lidelse han oppdaget i en av fortellingene til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges. Jeg-personen har alt han eier i en skulderveske i en oppbevaringsboks, og har lenge hatt det med å forsvinne. Når han er tilbake i Oslo, oppsøker han Fretex for å kjøpe billige merkeklær, og han bor på upersonlige leilighetshoteller. Han prøver å bygge et liv, men ikke sitt eget.

“Tror du på et liv etter dette, sier Mr. Saunders. Nei, sier jeg. Er du sikker? Naturligvis er jeg sikker, sier jeg, hva skulle ellers være meningen med å dø?”

Dette sitatet oppsummerer på mange måter denne romanen. Selv om det ikke er noen munter tematikk, blir det feil å si at dette en trist bok. Den er snarere gjennomgående tragisk på en intellektuell måte.

Gjennom flere av intervjuene forfatteren har gitt, har det skint gjennom at det er mye av Terje Holtet Larsen i denne romanen. Vanligvis er jeg forbeholden når forfattere skriver seg selv inn i fiksjonen, men i dette tilfellet syns jeg faktisk det gjør boken enda mer spennende - og modigere.

Å lide av uvirkelighet er et uttrykk som trigger nysgjerrigheten, det får meg til å reflektere. Forfatteren får meg virkelig til å gruble, og tidvis også til å snu opp med på gamle forestillinger og vedtatte leveregler. På den ene siden virker det livet jeg-personen lever forlokkende fordi jeg kan se det som en mulighet til å slippe unna dagliglivets forpliktelser og de nokså trange rammene de fleste av oss lever innenfor. På den annen side får det meg til å bli enda mer glad i denne flekken på jorden som jeg føler er min (byen, gata, leiligheten).

Det er mange hint i denne romanen om at døden er en befrielse, og vi skjønner at døden virker forlokkende også på jeg-personen. Det antydes at han har planlagt å gå ut av tiden. Om så skjer, blir opp til den enkelte leser å finne ut av.

Dette er også en svært vakker bok, takket være et språk som nesten smelter på tungen. Det er også noen vare fortellinger, minnesmerker fra jeg-personens barndom som kunne ha nærmet seg det sentimentale hvis de hadde havnet i en annen forfatters hender. Terje Holtet Larsen skriver om vesentlige ting ved det å være menneske, og han er en litterær og svært stilsikker forfatter.

Her er det mye å boltre seg i for den som er på jakt etter intertekstualitet, forfatteren har lagt ut spor i teksten som virker som bonus for lesere som liker den slags. Ikke minst er det mange referanser til Jorge Luis Borges, men jeg synes også å merke at Hamsun spøker mellom linjene. Sult, Pan og Mysterier dukket opp bevisstheten mens jeg leste.

Dette er en roman å gruble over, en fortelling med flere lag, kanskje er den til og med bunnløs. Terje Holtet Larsen har laget en slags litterær variant av å leke gjemsel.