28 oktober 2008

Det vil seg ikke

Jeg har en maksgrense på hundre sider. Har jeg ikke blitt fanget i løpet av de hundre første sidene, er det ikke annet å gjøre enn enten å slenge boka i veggen eller å legge den pent tilbake der jeg fant den. Som regel gir jeg meg før jeg kommer så langt, men denne gangen var jeg villig til å anstrenge meg litt ekstra.

Jeg kom til side 90 i Jan Kjærstads nye roman Jeg er brødrene Walker; da kastet jeg inn håndkleet. Jeg kan ikke riktig forklare hva det var som gjorde at jeg ikke fikk grep om denne fortellingen. Det er for så vidt ikke noe i veien verken med språket eller selve historien - bortsett fra at jeg syns det virker ganske jålete med overstrykningene og andre grafiske elementer i tekster. Det er som om noe av selvhøytideligheten hos hovedpersonen har smittet over på selve teksten. Dessuten blir det for uttværende, for…uinteressant.

Det er bare å innse det: Det vil seg visst ikke med Kjærstad og meg. Jeg har forsøkt meg på ham før, men har ikke kommet særlig langt da heller. Det er noen ganger man så gjerne vil være venner med noen, bare for å oppdage at man ikke har så mye felles likevel. Jeg får visst bare slå meg til ro med at Jan Kjærstad ikke kommer til å bli noe mer enn et flyktig bekjentskap.

26 oktober 2008

Bibelhistorier med ny vri

To av høstens barnebøker tar tak i fortellinger fra Bibelen, som de spinner videre på og lager helt nye historier ut av. I begge bøkene løses dette på en befriende god måte, og med mye humor (og man ler ikke av, men med).

Den ene er Ulrich Hub og Jörg Mühles Ved Arken klokka åtte (oversatt av Ragnar Hovland og utgitt av Mangschou forlag). Når pingviner får spørsmål om hvem Gud er, vet de aldri helt hva de skal svare. Antagelig er han stor og svært mektig, men usynlig. Kan man da være sikker på at han fins? Mens tre pingviner nesten begynner å slåss om dette spørsmålet, begynner det år regne kraftig: Det er syndfloden… Heldigvis har dua gitt dem billetter til Noas Ark. Det er bare ett problem: De fikk bare to billetter.

Sjarmfaktoren er svært høy i denne moderne versjonen av Noas Ark! Man blir glad i møte med denne boka, men den er samtidig mer enn bare moro. Ved Arken klokka åtte er også en varm og tankevekkende fortelling, der det er mye å glede seg over også for en voksen leser. Forfatter og illustratør tar for seg kjent stoff og makter å modernisere det og aktualisere det på en fortreffelig måte. Dette er en sånn bok man blir veldig glad for at man tilfeldigvis har kommet over.

Den andre er Engelbert H og den siste sjansen av den populære danske forfatteren Kim Fupz Aakeson. Boken er oversatt av Markus Midré og gitt ut i Damms Leseløve-serie.

Gud er lei. Lei av all elendigheten nede på jorden. Han har rett og slett fått nok. Gud tilkaller engelen Engelbert H., som får sju dager (og en ny mobiltelefon) på seg til å til å ordne opp og gjøre slutt på krig og bråk. Ellers vil Gud sørge for at hele sulamitten går under.

Det går ikke særlig bra med Engelbert nede på jorden. Allerede første dagen blir han overfalt av to pøbler som stjeler mobiltelefonen hans. Han blir banket opp av rasende bilister når han forsøker å stanse forurensningen, og ingen vil høre på ham når han stiller seg opp på rådhusplassen og roper opp om jordens undergang. Heldigvis møter han en underlig jente som heter Bessie. Og kanskje kan eggerøre og bacon bidra til å redde verden…

Til tross for at fortellingen er begrenset av et format der teksten skal være enkel, greier forfatteren å forme en tekst som føles vid innenfor de gitte rammene, og beviser dermed at det er mulig å få til mye innenfor et lite format. Verre er det vel at merkelappen “Leseløve” kan bidra til at noen lesere skygger unna og på den måten går glipp av en humørpille.

Samtidig er dette, på samme måte som Ved arken klokka åtte, en tankevekkende tekst som også har noe å gi en voksen leser. Illustrasjonene til Per Dybvig er med på å gjøre dette til en positiv leseopplevelse.

23 oktober 2008

Magasin for bokelskere

Fire ganger i året dumper det en hyggelig overraskelse ned i postkassen min: det engelske bokbladet Books Quarterly, som utgis av bokhandelkjeden Waterstone's.

Med en slik kommersiell utgiver kan det innvendes at dette ikke er et forum med fokus på kritiske artikler. Det får så være. For en leser som er ute etter lett tilgjengelig informasjon om engelsk litteratur, fungerer bladet utmerket med sin blanding av forfatterintervjuer, artikler og anmeldelser av en rekke bøker innenfor ulike sjangere. Hundre sider med boksnadder fire ganger i året er slett ikke å forakte.

Om ikke lenge kommer det også en nettutgave, der mange av artiklene og alle anmeldelsene vil bli lagt ut: www.wbqonline.com.

22 oktober 2008

Poes poetiske spøkelser

“Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore -
While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping,
As of some one gently rapping, rapping at my chamber door.
‘T is some visiter, I muttered, tapping at my chamber door -
Only this and notting more."

Slik åpner Edgar Allan Poes kanskje mest kjente dikt, “The Raven“.

Jeg nærmer meg slutten av Nikolaj Frobenius’ fine roman om Poe. En bivirkning av romanlesingen er at jeg føler trang til å stifte nærmere bekjentskap med denne skrekkens mester, og i dag måtte jeg ned i kjellerboden og grave fram en gammel Penguin-klassiker: The Fall of the House of Usher and Other Writings. Tiden er inne for å repetere historier som "The Tell-Tale Heart" og "The Murders in the Rue Morgue".

I Jeg skal vise dere frykten tar Frobenius utgangspunkt i flere av Poes mest kjente tekster når han skal meisle ut sin egen fortelling. Dermed får leseren også inspirasjon til å bli kjent med originalen.

20 oktober 2008

Herlig høstvær

“Det er haust. Det ruskar ute med regn og kalde vind. Småfuglen flyg mot rute og vil gjerne inn”, heter det i Arne Garborgs Haugtussa. I kveld ruskar det i hovedstaden også. Deilig vær å være inne i - og perfekt lesevær. Tekoppen er fylt med “Selmas sagoblandning“, innkjøpt under en tur til Mårbacka tidligere i år.

Og mellom hendene: den nye romanen til Nikolaj Frobenius, en forfatter jeg setter høyt. Jeg skal vise dere frykten handler om den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poe, mest kjent for sin skrekklitteratur. Riktig en fortelling å fortape seg i en mørk høstkveld med regnet piskende mot ruten.

Og aldri har det vel passet bedre å bo ved siden av en gravlund av fin gammel årgang…

19 oktober 2008

Klokt om krig

Dragen, slangen og mandarintreet av Annette Herzog er en stillferdig liten barnebok på 60 små sider. Likevel kan det hende den gjør like sterkt inntrykk som bindsterke skildringer av krigers gru og elendighet.

Teksten er skåret til benet, og handlingen har ingen tids- og stedsangivelser. Det handler om en liten jente som heter Nora, og vi får vite at en rasende drage har fart over byen hennes. Krigens herjinger har jevnet byen med jorda, og den vesle jenta har søkt tilflukt i en hule. Ingen andre overlevende er å se, og Nora stogger sulten (som beskrives som en slange i magen) ved å spise mandariner og drikke regnvann. I tillegg tar hun opp næring gjennom drømmene om en annen virkelighet, drømmer som handler om en mor og en far og en lillesøster. Slik holder hun seg mentalt i live. Redselen har gjort Nora stemmeløs.

Nora har imidlertid én venn; en stor, svart hund som plutselig dukker opp. Vennskapet - og avhengighetsforholdet - som utvikler seg mellom den vesle jenta og den firbente skapningen er noe av det mest rørende i denne fortellingen.

Slutten skal ikke røpes her, men en dag blir stillheten i den raserte byen brutt av en dyp brumming fra biler som nærmer seg. Akkurat slik hadde krigen kommet også: med drønnende biler, støv og støy.

Forfatterens bruk av poesi og språklige bilder er med på å løfte denne historien opp til et allment nivå. Det handler ikke om én bestemt krig, men boken viser med vemod og varsomhet hva slags innvirkning krig kan ha på et barnesinn. På den måten blir Dragen, slangen og mandarintreet nærmest som en fabel eller et eventyr å regne, og slik blir boken også evig aktuell.

Annette Herzog (f. 1960) er opprinnelig fra det tidligere DDR, men har bodd i Danmark siden 1991. Boken er oversatt av Kjell Olaf Jensen og utgitt av barnebokforlaget Mangshou i Bergen. Den tyske originaltittelen er Einer, der bleibt, og jeg syns den norske tittelen blir temmelig traust i sammenligning. Boken har fine illustrasjoner av Justyna Nyka.

14 oktober 2008

Intenst uhyggelig

Carina Rydbergs Den som vässar vargars tänder var en nesten klaustrofobisk leseopplevelse.

Det begynner med at en ung jente blir funnet lemlestet og drept i strandkanten i en svensk småby. Man forstår raskt at tvillingene Jannis og Sonya har noe med dette å gjøre. De kom flyttende hit for et par år siden, driver stedets kafé og lever ellers et svært tilbaketrukket liv.

Fra første stund skjønner vi at det er noe helt spesielt med Jannis og Sonya, og gradvis blir den dyster historie avdekket, der både overgrep og andre forbrytelser inngår. I Jannis og Sonyas barndom opplevdes hverdagslige ting som eksotiske.

Sonya er veldig spesiell, blir betegnet som mindre pen, var et mobbeoffer og har ingen venner. Jannis er den pene av dem, men også han blir sett på som en særing. Sonya gjør de grusomste ting, men er ikke i stand til å føle sorg: «Sorgen var henne främmande. Kraften hadde ätit upp den.» Sonya hører en stemme, og denne Rösten blir et vern mot det grusomme. Den blir hennes redning, samtidig som den blir hennes undergang fordi det er den som styrer handlingene hennes. Sonya har stor makt over broren; han gjør som han får beskjed om. Helt til en dag...

I denne romanen handler det om ondskap og hvordan menneskene preges av det de opplever i barndommen. Fortløpende faller brikkene på plass, og vi forstår mer og mer av hvorfor søsknene har blitt som de er blitt. Alt lar seg imidlertid ikke forklare ved hjelp av en vond barndom. Her handler det også om de destruktive kreftene i mennesket.

Stemningen i romanen er helt spesiell, tidvis nesten på grensen mellom virkelig og uvirkelig. De gradvise avsløringene gjør at leseren ikke helt vet hva hun skal tro og hvem hun skal tro på. Det er ingenting som skurrer i teksten, den er godt gjennomført både når det gjelder handling og form.

Det er som en klo som holder meg fast og strammer grepet etter hvert som romanen nærmer seg avslutningen. Det er umulig å rive seg løs fra dette uhyggelige universet, og man puster lettet ut og senker skuldrene når romanen er slutt.

Den som vässar vargars tänder er en dybdepsykologisk studie i ondskap, formidlet med en intensitet det skal godt gjøres å overgå. Carina Rydberg tør å gå inn i en mørk materie og kommer ut igjen med en lysende og dypt rystende historie.

09 oktober 2008

Julaften hele året

Nettbokhandelen Capris har gjort livet til en norsk leser med hang til svensk rikere - og fattigere økonomisk sett på grunn av sine billige svenske bøker. Med ujevne (men ganske hyppige) mellomrom klikker jeg på “Til kassen”, for så en stund etterpå å trekke kølapp på postkontoret på St. Hanshaugen.

Min nyeste bokpakke består av fire engelske og åtte svenske titler - de fleste valgt ut fra anbefalinger jeg har funnet på nettet.

David Benioff: City of Thieves
Romanen har handling fra beleiringen av Leningrad. Denne boka har jeg hørt mye bra om, og ettersom jeg har en viss dragning mot Russland, tenkte jeg det var et godt valg. Romanen kommer for øvrig på norsk neste år.

Latin American Writers at Work
Dette er en samling intervjuer med noen av de mest fremstående latinamerikanske forfatterne. Her er intervjuer med blant andre Jorge Luis Borges, Pablo Neruda, Octavio Paz og Mario Vargas Llosa.

Lori Smith: A Walk With Jane Austen
Dette er helt klart ikke stor litteratur… Jeg håper bare den ikke er så dårlig at den ikke også er underholdende. En bok for de mørke høstkvelder. Og jeg falt for omslaget.

Inger Edelfeldt: Skuggorna i spegeln
Her kaster jeg meg på vampyrtrenden… Inger Edelfeldt har skrevet en rekke bøker, men jeg tror bare en eneste én er oversatt til norsk (Nattbarn). Og om den ikke skulle falle i smak, så har jeg bare tapt 32 kroner.

Åsa Linderborg: Mig äger ingen
Denne har fått mye oppmerksomhet i Sverige, og den er nylig oversatt til norsk. Vi skal lese den i leseforeningen jeg er med i.

Selma Lagerlöf: Charlotte Löwensköld
Mitt hjerte banker for Selma, og etter at jeg besøkte Mårbacka er forholdet styrket. Kanskje får jeg med meg teaterversjonen når jeg skal på førjulstur til Stockholm.

Christine Falkenland: Öde og Trasdockan
Christina Falkenland har fått svært gode kritikker for sin nyeste roman, Vintertädgården. Det gjorde meg nysgjerrig på forfatteren, og da passet det bra med disse to korte romanene - som ikke akkurat ser ut til å være feel good-bøker.

Carina Rydberg: Djävulsformeln
Rydbergs roman Den som vässar vargars tänder var en særdeles sterk leseopplevelse. Denne romanen er nok helt annerledes, for her skriver hun visstnok om sitt eget turbulente liv. Den som leser, får se.

Sandra Kalniete: Med högklackade skor i Sibiriens snö
Forfatterens foreldre ble deportert fra Latvia til Sibir, og dette er deres historie. Sandra Kalniete var på bokmessen i Göteborg og fortalte om boken. Jeg leser for øvrig alt jeg kommer over om Latvia.

Marjaneh Bakhtiari: Kalla det vad fan du vill
Om en familie som kommer til Sverige fra Iran, og hvordan de takler kulturforskjellene. Jeg går i tanker om å reise til Iran, så derfor…

Stephen King: On Writing
Jeg har aldri lest en King-roman (bare sett filmen “Ondskapens hotell“), men denne boken om å skrive har jeg hørt mye bra om. Jeg syns det er spennende å lese om forfatteres skriveprosesser, og komme bak teksten.

05 oktober 2008

Historier om hus

Jeg hadde utmerket reisefølge på toget på vei hjem fra Göteborg (“stillevogn“ er forresten en fantastisk oppfinnelse): Svenska ödehus, med tekst av Sven Olov Karlsson og fotografier av Philip Pereira dos Reis. På strekningen Göteborg - Oslo befinner det seg helt sikkert mange forlatte hus som hadde fortjent sin egen bok, og Svenska ödehus fungerer ypperlig som inspirasjon for den som vil gå på husjakt i den fjerne eller nære fortid.

Gjennom ti kapitler blir vi kjent med ti hus som er oppgitt av eierne sine og bare står og forfaller. Husene befinner seg i ulike deler av Sverige, og samtidig som boken forteller historien til de enkelte husene, blir dette også en reise gjennom ulike deler av historien.

I forordet heter det blant annet: “En del hus var omsorgsfullt tillbommade i väntan på något som aldrig kom. Andra stod övergivna vind för våg, nermalda i tidens kvarnar. Inget rum var det andra likt. Men överallt fann vi spår av glädje och sorg, av godhet och ondska, ärr från kampen mot ödet.”

Det er et bredt spekter av hus vi får bli med inn i: en husmannsplass, en skole, en butikk, en en gang så staselig villa, et kapell. Alle har de sine helt spesielle historier å fortelle, gjennom de menneskene som en gang bodde der. En del av historiene gjør spesielt sterkt inntrykk, som den om Hultahuset.

Gjennom intervjuer, egne iakttakelser og ikke minst fotografiene blir dette historiebok og eventyrbok i ett. Dette er en skattkiste av en bok som jeg kommer til å ta fram og bla i med jevne mellomrom. For ingenting kan som gamle hus få fart på fantasien.

01 oktober 2008

Fin fra innerst til ytterst

Det første jeg la merke til ved Siri M. Kvammes bok var omslaget. Jeg fikk umiddelbart lyst til å ta på det. Elisabeth Vold Bjone har laget et av bokhøstens aller vakreste omslag. Deretter var det tittelen som fanget interessen: Vinterhjerte. Jeg likte motsetningen som lå i ordet.

Baksideteksten fortalte meg at Vinterhjerte er en roman om å miste noen, for så å miste seg selv. Videre at det også er en erotisk roman, en roman om å se og bli sett: “Liv og Endre bur på ei vintervakker øy i Nord-Noreg med dei to barna sine. Ein dag rygger Endre over dotter deira og livet vert aldri det same. Liv kan ikkje tilgje Endre og flyktar inn i eit erotisk forhold til mannens bestekamerat, Egil. Liv si søster, Lea, bur i etasjen over og ser alt. Ho nyttar høvet til å kome nærmare Endre.”

Baksideteksten yter ikke boka rettferdighet, for det er ikke den ytre handlingen som gjør denne romanen til et lite stykke kunst. Det er Siri M. Kvammes forunderlige evne til å finne ord, formulere setninger og komponere en tekst som er så finslipt at jeg ser for meg en forfatter som bokstavelig talt sitter og filer og gnikker på hvert eneste ord. Det er en rytme i språket som kommer til sin fulle rett ved høytlesning.

Det er et stort og vanskelig tema Siri M. Kvamme tar opp i denne romanen, og hun behandler det med den største respekt og stor troverdighet. Sorgen personene opplever er av et slag det er vanskelig å finne ord for. Språket fungerer på et tidspunkt ikke lenger som kommunikasjonsmiddel, derfor tyr Liv til et annet, fysisk språk.

Forfatteren skildrer fortvilelsen og desperasjonen på en så overbevisende måte at jeg som leser nesten blir ordløs.