25 november 2008

Retro fra radio

Som barn var jeg avhengig av å være i nærheten av en radio da Lørdagsbarnetimen gikk på lufta. Særlig elsket jeg hørespillene. Lykkeligvis er mange av de klassiske hørespillene fra NRK Radioteatret nå å få på cd. De tåler definitivt et gjenhør.

Pollyanna, for eksempel, som er basert på Eleanor H. Porters roman fra 1913. Visst er det både forutsigbart og sentimentalt, men her er det snakk om et stykke herlig virkelighetsflukt!

Den foreldreløse Pollyanna må flytte til sin velstående, men strenge tante Polly. Pollyanna har hatt mye motgang i sitt unge liv, men hun overlever mentalt ved å leke “være-glad-leken”. Den går ut på alltid å se positivt på situasjonen, uansett hvor håpløs den kan virke. Pollyanna har et vinnende vesen og sjarmerer de fleste, kanskje med unntak av den tilsynelatende iskalde tanten…

Et større alvor er det i God natt, mister Tom, som er basert på en roman av Michelle Magorian. Det er en rørende historie, men den hever seg over det sentimentale.

I dagene før krigsutbruddet i 1939 blir London-barn evakuert ut på landsbygda. Den foreldreløse åtteåringen Will havner hos den gamle einstøingen Thomas Oakley. Will er en stille og kuet gutt, som både er fysisk og psykisk mishandlet. Hos Mr. Tom møter han for første gang i livet vennlighet. Den lykkelige tilværelsen tar imidlertid slutt den dagen moren hans forlanger at han skal komme hjem. Tiden går og Mr. Tom får ingen livstegn fra Will. Til slutt begir han seg til London for å lete etter gutten.

Det er lett å tro at God natt, mister Tom er en gammel klassiker, men romanen hørespillet er basert på ble skrevet så sent som i 1981.

God regi og dyktige skuespillere gjør sitt til å bevare disse gode historiene for ettertiden.

20 november 2008

Keiserlig lektyre

Jørgen Norheims roman Adjutanten skiller seg ut i bokhøsten. Det er ikke hverdagskost at den tyske keiser Wilhelm figurerer i en norsk roman.

Mest av alt handler det imidlertid om keiserens adjutant. (Ifølge Bokmåldsordboka er en adjutant en “offiser som er medhjelper for en høyere offiser eller en fyrstelig person“).

Romanen er skrevet i jeg-form, og adjutanten ser tilbake på sitt liv når han nå mot slutten av 1960-tallet og i en alder av nærmere hundre har tilhold på en svært avsidesliggende fjellgård i Sogn og Fjordane. Adjutantens forhold til Norge skriver seg fra den tiden keiseren la ut på sine “nordlandsturer” med skipet Hohenzollern og den unge medhjelperen var med i reisefølget - som før øvrig besto utelukkende av menn.

Gradvis blir adjutantens historie avdekket. Det skjer gjennom at den nyfikne fruktbonden som er husverten hans begynner å spørre ham ut. Gjennom hele livet har adjutanten skrevet dagbok, og i ensomheten oppe på fjellhylla er det tidtrøyte å bla seg tilbake gjennom livet. Nå er det også på tide å la andre få ta del i historien.

Adjutanten er en sympatisk, om enn litt ujevn roman. Best liker jeg det gåtefulle aspektet ved den. Jeg blir nysgjerrig på denne oldingen som klamrer seg fast på en av de ytterste utpostene i verden. Han som stammet fra en stolt Königsberg-familie og spilte en ikke helt ubetydelig rolle i den tyske militærhistorien.

I Norge er adjutanten en outsider. Ikke nok med at han er tysker, bygdefolket regner ham også for å være en “storing”. Han får imidlertid et nært forhold til den opplyste fruktbonden og hans unge datter Helga. Mot slutten skal det vise seg at det er en viss forbindelse mellom Helga og keiseren - av hvilken karakter skal ikke røpes her.

Romanen handler blant annet om valg og konsekvensene av de valgene man tar der og da. Valg man i utgangspunktet kanskje ikke hadde tenkt skulle bli skjebnesvangre.

Jørgen Norheim har skapt et fint og gripende bilde av en mann som på den ene siden har opplevd mer enn de fleste, men som samtidig har måttet “sone” med å leve i ensomhet. Jeg liker også godt å få inn historie på denne “intravenøse” måten, men nettopp det historiske aspektet syns jeg er det svakeste ved romanen. Det får tidvis karakter av noe oppramsende og stilisert. Det er ikke den samme gløden og intensiteten i disse passasjene, og de føles ikke helt integrert i fortellingen.

Alt i alt var Adjutanten en fin leseopplevelse der forfatteren både får vist fram et menneske og formidlet et lite stykke verdenshistorie.

Dessuten står Jørgen Norheim for en av høstens aller fineste romanåpninger: "Kvifor tenkjer eg alltid på døden når eg ser cruiceskipa sige inn fjorden?

18 november 2008

Godt møte

Graverens datter ble mitt andre møte med den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates. Det første møtet var Svart jente/hvit pike. Jeg likte den godt. Ikke eksepsjonelt godt, men nok til at jeg visste at dette var en forfatter jeg ville vende tilbake til.

Nå bød anledningen seg med den nylig utgitte Graverens datter (oversatt av Tone Formo, utgitt på Pax). Med sine 637 sider er dette bokstavelig talt en stor roman. Men den er stor i overført betydning også. Jeg var ikke mange sider ut i romanen før jeg forsto hvor det bar: Dette var en bok jeg kom til å bli forført av. Historien i seg selv appellerte til meg, og på sitt beste hadde språket også en nesten hypnotisk virkning. Dette gjorde at jeg raskt forsvant inn i fiksjonen. Det litterære universet føltes nesten ubehagelig nærværende, men jeg ville likevel ikke ut av det.

Historien om Rebecca Schwart, senere Hazel Jones, er fortellingen om et menneske på flukt - eller “på farten” som er den mer poetiske vendingen hun selv bruker. Hun ble født i 1936 av tysk-jødiske foreldre som emigrerte til USA for å komme unna nazismen. Faren var matematikklærer i München, men i det nye landet må han nøye seg med å være kirkegårdsgraver. Sammen med den strenge faren, den svakelige moren og de to eldre brødrene bor Rebecca i en gammel og forfallen hytte på gravlunden.

Når Rebecca er 13 år gammel, skjer det noe dypt tragisk i livet hennes. Siden skal hun komme til å oppleve ytterligere motgang. Det fører til at hun etter hvert skaper seg en ny identitet. Hun gjenoppstår som Hazel Jones, og sammen med sønnen er hun stadig på farten inntil hun en dag for sønnens skyld velger å etablere seg.

Sønnen viser seg å være et musikalsk vidunderbarn, og en av de mest gripende scenene i romanen er når sønnen under en viktig konkurranse fremfører Beethovens Appassionata. Dette vekker sterke følelser i moren, og blir nok et bevis på at hun aldri helt lykkes i å kvitte seg med fortiden. Det skal ikke store glipen til før de uønskede tankene slipper gjennom.

Dette er en mollstemt roman, der man ikke kan forvente seg en lykkelig slutt. Så får det være opp til leseren å avgjøre om det er tilfeldigheter eller “et pust fra Gud” som driver handlingen framover.

Noe av det fine med Graverens datter er at det er så mange tråder å nøste i, så mange ulike innfallsvinkler (kvinneportrett, rasisme, vold, klassereise, musikk, hemmeligheter). Dessuten gjør romanen meg nysgjerrig, og den skjerper sansene mine. Graverens datter blir en person som angår meg. Jeg blir intenst opptatt av hennes skjebne, og mitt leserhjerte blør for denne ulykkelige skapningen som viser en så sterk vilje og evne til å overleve. Hovedpersonen forblir delvis et mysterium, og det er noe av kvaliteten ved denne romanen. For hva er det som gjør at noen som opplever forferdelige ting i barndommen overlever, mens andre går til grunne? Rebecca er det vi i dag ville ha kalt et “løvetannbarn”. For øvrig er romanen tilegnet forfatterens egen bestemor, Blanche Morgenstern, den opprinnelige “graverens datter”.

Mitt bekjentskap med Joyce Carol Oates er i ferd med å utvikle seg til et vennskap. Noen som har tips til hvilken bok som bør bli min neste Oates-bok?

16 november 2008

Rikt om ruiner

Kan utrangerte spilleautomater i et mørkt og muggent kjellerlokale danne utgangspunkt for et stykke god sakprosa? Hvis man noen gang har vært i tvil, er det bare å lese Marit Eikemos Samtidsruinar for å bli overbevist om det motsatte.

I denne boka oppsøker forfatteren ulike bygg og anlegg som står og forfaller og forsøker å si noe om Norge i dag, og vår nære fortid. Hun tar blant annet turen til Skuibakken i Bærum, til Smelteverket i Odda (Marit Eikemo kommer opprinnelig fra Odda), til en fiskefiletfabrikk i Stamsund, til Stovnersenteret i Oslo. Størst inntrykk på meg gjorde imidlertid turen til den gamle kirkegården som tilhørte Valen psykiatriske sykehus. Blant pasientene her var for øvrig dikteren Olav H. Hauge.

Dette er samtidshistorie med en ny vri, nye innfallsvinkler. Med utgangspunkt i de stedene hun beskriver, fabulerer Marit Eikemo videre og tar opp ulike temaer som veves inn i en tekst som er svært lesverdig. Det er personlig, men forfatteren blir aldri stående i veien for tankene. I tillegg skriver Marit Eikemo så knakende godt at jeg tidvis nesten blir stum av beundring. En bonus av å lese denne boka er at man selv begynner å tenke tilbake på hus og steder i ens eget liv som har vært med og preget historien på et eller annet nivå.

Jeg kan savne flere fotografier (det er bare ett foto som innleder hvert essay), men manglende bilder kompenseres ved at forfatteren får meg til å skape bilder i mitt eget hode i stedet.

I Samtidsruinar er Marit Eikemo så nær som det går an å komme det å lage gull av gråstein - bokstavelig talt.

11 november 2008

En nagende uro

Gøhril Gabrielsens roman Svimlende muligheter, ingen frykt handler om to middelaldrende søstre som bor sammen i barndomshjemmet et sted ute i den nordnorske ødemarken. (Forfatteren er selv fra Finnmark).

Jeg-fortelleren ble som barn lam fra livet og ned, og helt siden foreldrene døde, er det søsteren Ragna som har tatt hånd om henne. Forholdet dem imellom er ikke akkurat preget av tradisjonell søskenkjærlighet, og bedre blir det ikke når Johan kommer flyttende til nabogården. Det utvikler seg et forhold mellom Ragna og Johan, noe som gjør at søsterforholdet blir satt på en enda hardere prøve. Dette er som en litterær miniversjon av Big Brother.

Stemningen er fortettet og forfatteren har stram regi. Uhyggen vokser underveis i lesningen, parallelt med at jeg trekker fortellerens troverdighet i tvil. Er virkelig Ragna så fryktelig som den navnløse søsteren vil ha det til? Visst kommer hun med grove ukvemsord og er brutal, men er ikke den delvis lamme søsteren like ondskapsfull og utspekulert? Og har ikke Ragna forsaket det meste i sitt eget liv ved å pleie søsteren?

Som leser blir jeg nødt til å reflektere over dette og forsøke å gjøre meg opp min egen mening. Det er det som gjør Gøhril Gabrielsens tekst så spennende. Det gjærer og eser mellom linjene.

Som leser utsettes jeg for et ubehag samtidig som jeg blir forført av forfatterens språkkunst. Det føles som om alle ord og setninger er nøye tilhogd. Ingen overflødige ord har fått anledning til å kile seg fast i denne fortellingen. Svimlende muligheter, ingen frykt blir dermed både et fortettet psykologisk drama og en helstøpt roman.

Jeg blir ikke helt klok på tittelen, og det liker jeg, for det hører til sjeldenhetene at en boktittel får meg til å tolke og gruble.

Dette er Gøhril Gabrielsens andre bok etter debutromanen Unevnelige hendelser, som kom i 2006.

09 november 2008

Vart om det vanskelige

Et samarbeid mellom forfatter Stein Erik Lunde og illustratør Øyvind Torseter har resultert i bildeboka Eg kan ikkje sove no (Det Norske Samlaget). Dette samarbeidet må kunne karakteriseres som særdeles vellykket. Resultatet er blitt en bildebok med lang holdbarhetsdato.

Vi møter en far og en sønn som tar vare på hverandre i vinternatta. Døra står på gløtt inn til stua, slik at drømmene til gutten skal komme ut til faren. Men det er stillere enn det noen gang har vært, og gutten får ikke sove. Da er det godt at pappa er der og kan svare på spørsmål, der det aller viktigste er: Sover mamma? Sammen går de ut i vinternatta.

Det blir aldri sagt rett ut at guttens mor er død, og det er nettopp det som er så fint med denne teksten: Den antyder heller enn å slå fast. Teksten er stram, men likevel så åpen at man kan tolke mye inn i den. Den gir rom for undring. Selv om det er en alvorlig bok, har den en lys undertone.

Illustrasjonene er tegnet, malt, klippet, limt og fotografert. De utdyper teksten samtidig som de skaper nysgjerrighet ved sin originalitet.

06 november 2008

Rystende god leseopplevelse

Selv de tøffeste skal få problemer med å holde tårene unna hvis de leser Åsa Linderborgs skildring av sin egen barndom i Mig äger ingen.

Det er lenge siden jeg har lest en bok som har gjort så sterkt følelsesmessig inntrykk på meg, og der jeg samtidig har blitt så imponert over de litterære kvalitetene. Åsa Linderborg har et særdeles godt språk og viser seg som en talentfull forfatter.

Mig äger ingen er historien om hennes egen oppvekst med en alkoholisert, men like fullt omsorgfull alenefar. Man kan bli rystet over mye av det som skildres, men samtidig fascinert over den grenseløse lojaliteten et barn kan føle overfor en forelder. Åsas far Leif skjøtter jobben sin på metallverket i Västerås, og han er opptatt av at lampettene og gardinene skal være i orden. Han vil nemlig ikke være dårligere enn kjerringene i nabolaget. Det meste av det han tjener går imidlertid til øl og sprit, og det mangler både dopapir og såpe på badet.

Det mest overraskende er at ingen griper inn, ikke engang Åsas ressurssterke mor, som forlot mann og barn da Åsa var tre år.

Når Åsa kommer i tenårene, erstattes lojaliteten med skamfølelse, og i perioder har hun ingen kontakt med faren. Det er ikke stas med en uflidd pappa som brekker seg over kjøkkenvasken. Som voksen gjenopptar hun imidlertid kontakten, som også styrkes gjennom hennes to barn. Åsas forhold til faren er ambivalent, men hun slutter likevel aldri å være glad i ham.

Som leser har jeg hele tiden en sterk fornemmelse av å være til stede. Gjennom å skildre detaljer og pussige særegenheter får forfatteren også fram det humoristiske i den ellers barske hverdagen. Tittelen Mig äger ingen er for øvrig hentet fra et dikt av Gunnar Ekelöf.

Deler av forfatterens familie på farssiden har valgt å kutte kontakten med henne etter at hun ga ut denne boken. Det kan man til en viss grad forstå, for det er en svært utleverende bok som avslører til dels pinefulle detaljer. På den annen side: Hvis den ikke hadde vært så ærlig, ville det høyst sannsynlig blitt en dårligere bok. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at Åsa Linderborg måtte vente med å skrive boken til etter at faren var gått bort. Stolt som han var, ville han høyst sannsynlig ha tatt sin død av den.

Mig äger ingen handler også om en klassereise. Åsa Linderborg har doktorgrad i historie og jobber i kulturredaksjonen i Aftonbladet. Nå må man imidlertid kunne si at det er snakk om en litt forkortet reise, i og med at moren og hennes familie har akademikerbakgrunn. Åsa Linderborgs mor er tidligere riksdagsrepresentant.

Hadde ikke Åsa Linderborg vært en så god forfatter, ville ikke denne historien ha blitt noe annet enn det man i England litt foraktelig omtaler som “misery memoir“. Åsa Linderborg klarer imidlertid å løfte sine private opplevelser opp på et allment nivå og omforme dem til god litteratur. Mig äger ingen har den gode romanens kvaliteter.

(Boken fins for øvrig også på norsk, utgitt av Versal forlag.)