20 desember 2009

Kvinner i kofferten

Jeg legger ut på en ukes juleferie, men selvsagt ikke uten lektyre.

Denne gangen tar jeg med meg kun kvinnelige forfattere, fire i tallet. Øverst i den vesle bunken ligger finlandssvenske Monika Fagerholms Glitterscenen, en frittstående fortsettelse av den fantastiske Den amerikanske jenta (som jeg har blogget om her). Glitterscenen er for øvrig nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den amerikanske jenta var en leseopplevelse av de sjeldne, og jeg har spart Glitterscenen i påvente av en ny mulighet til å fordype meg i det fagerholmske univers.


Helen Dunmore har et stort og variert forfatterskap, men hennes eneste bok på norsk er En hage om vinteren.

I House of Orphans er handlingen lagt til Finland, og vi møter barnehjemsbarnet Eeva som forsøker å finne både sin egen identitet og friheten.

Jeg liker godt romaner med et historisk bakteppe, og ettersom Helen Dunmore er en stilsikker og troverdig forteller, tror jeg dette kan bli riktig så interessant.


Mirjam Kristensen er en av mine norske favoritter, og jeg var veldig begeistret for hennes forrige roman, En ettermiddag om høsten (som jeg har blogget om her).

I høstens roman, Et rikt liv, handler det om Isak og Dahlia. De er naboer, men har ingenting med hverandre å gjøre. Så blir en ung kvinne påkjørt i gata der de bor, og sjåføren stikker av. De har begge sett noe, men hva er det de har sett? Slik lyder baksideteksten, og i løpet av lesningen finner jeg vel kanskje svaret.

Jeg er fascinert av Mirjam Kristensens kresne språk og hennes litt hemmelighetsfulle måte å fortelle på.


Siste kvinne ut blir den unge svenske debutanten Hanna Hellquist, som har skrevet Karlstad Zoologiska.

Ifølge intervjuer jeg har lest og sett (på Skavlan) er dette en selvbiografisk roman, der Hanna Hellquist tar utgangspunkt i sin egen barndom med en far som var ekstremt opptatt av dyr; ikke bare hunder og katter, men også ormer, geiter, skilpadder og rever…

Jeg forventer meg en lettlest og humoristisk bok, noe som kan passe bra for en lat juledag.

Samtidig benytter jeg anledningen til å ønske dere alle en riktig god jul!

13 desember 2009

Flere sære, ensomme

No og jeg av den franske forfatteren Delphine de Vigan har mye til felles med Primtallenes ensomhet. Også her møter vi et ungt menneske som er over gjennomsnittet intelligent. 13 år gamle Lou har hoppet over et par klasser, og hun føler seg ganske mistilpass blant sine eldre medelever. Det oppstår imidlertid et vennskap med Lucas som går i samme klasse, men som i motsetning til Lou har måttet gå om igjen et par klasser.

Men viktigst for Lou er møtet med den 18 år gamle No som ikke har noe fast bosted og som hun møter tilfeldig på en jernbanestasjon i Paris. Lou bruker henne som case til en skoleoppgave, men sakte men sikkert oppstår det et skjørt vennskap mellom de to. Et vennskap som naturlig nok blir satt på harde prøver.

På samme måte som Mattia i Primtallenes ensomhet, har også Lou en søster som dør og som etterlater moren i et slags vakuum som gjør at Lou blir overlatt mye til seg selv.

Når denne romanen ikke gjorde like sterkt inntrykk som Primtallenes ensomhet, tror jeg det har å gjøre med at den opplevdes som mer tradisjonell og ikke fullt så dyptloddende. Jeg leste stadig videre, men det var ikke like tvingende nødvendig.

Det betyr imidlertid ikke at det ikke var en god bok. No og jeg er absolutt lesverdig, og forfatteren får fint fram personenes sammensatte liv. Muligens heller denne boken mer mot ungdomsroman enn voksenroman, og kanskje er den - ufortjent - blitt borte mellom alle de store kanonene i bokhøsten. (Og her deler den jo skjebne med mange andre gode bøker.)

Jeg benytter gjerne anledningen til å løfte den fram. Det er en lettlest og velskrevet fortelling med en tematikk som berører, og med en litt lysere tone enn Primtallenes ensomhet.

No og jeg er oversatt fra fransk av Agnete Øye.

09 desember 2009

Sammen, men alene

Styrken ved Paolo Giardanos debutroman Primtallenes ensomhet er først og fremst forfatterens evne til å skildre hovedpersonenes iboende ensomhet.

Mattia og Alice er på hvert sitt vis annerledes og faller utenfor sine respektive miljøer. Mattia er en lynskarp gutt som håndterer tall med langt større letthet enn sosiale settinger. En dag blir hans psykisk utviklingshemmede tvillingsøster sporløst borte etter at Mattia forlater henne i parken. Selv om hun er borte, merkes likevel søsterens tilstedeværelse gjennom hele historien.

Alice har en far som har store ambisjoner om at hun skal bli alpinstjerne. De planene blir det imidlertid satt en stopper for den dagen Alice blir utsatt for en skiulykke som gjør at hun blir halt.

Vi følger Mattia og Alice fra de er i skolealder og fram til de er i 30-årene, men med hopp i tid, slik at vi møter dem med noen års mellomrom.

Så skulle man tro at når disse to skakkjørte skjebnene møtes, så oppstår det både gjensindig forståelse og søt musikk. Så enkelt er det ikke, til tross for at de selv også ønsker det. De har viljen, men ikke evnen. Akkurat dette er den unge italienske forfatteren - og fysikeren - en mester i å få fram. Han får meg til så inderlig å ønske at Mattia og Alice skal gå opp i hverandre. Men så er det det med primtallene, at de bare er delelige med seg selv og én. Dermed er Alice og Mattia tilsynelatende dømt til å være alene - også i tosomheten.

Samtidig som Paolo Giordano skildrer personer som er rettvinklede og regelbundne og innestengt i seg selv, tar han i bruk et språk som er ganske så poetisk og fullt av bilder. Slik greier han å skildre distansen mellom personene sine med en overbevisende nærhet. De språklige bildene er ikke alltid like vellykkede; noen ganger bikker de over og blir bare vidløftige. Dette er likevel for skjønnhetsfeil å regne.

Primtallenes ensomhet etterlot meg i en slags uro som det tok lang tid å bli kvitt. Sant å si lurer jeg fortsatt på hvordan det har gått med Mattia og Alice.

Romanen er oversatt fra italiensk av Lisbet Resløkken.

30 november 2009

Frodige og klartenkte fortellinger

Klagesang for Easterly er en samling fortellinger skrevet av den unge forfatteren Petina Gappah, som kommer fra Zimbabwe. Hun er utdannet jurist og jobber for tiden med internasjonal handel i Genève. Dette er hennes debutbok, som nylig er oversatt til norsk.

Dette er en rikholdig samling tekster som gir glimt inn i en verden som vi stort sett ellers bare treffer gjennom negativt vinklede innslag i media (Zimbabwe har for eksempel verdens laveste levealder). Desto mer befriende er det å få land og folk servert i form av skjønnlitterære tekster som tar for seg hele bildet, ikke bare det som har med fattigdom og sykdom å gjøre. For også Zimbabwe er et land av latter, håp og glede. Gjennom denne boken får vi et innblikk i både politikk og kultur, uten at det er snakk om verken skjønnmaling eller svartmaling.

Selv om mye av det som skildres i Klagesang for Easterly er fremmed og “eksotisk” for en norsk leser, er det ikke vanskelig å kjenne igjen det rent menneskelige. Og forfatteren ser virkelig personene sine. Slik blir nettopp personskildringene noe av det fineste ved denne novellesamlingen. Og det er et vell av karakterer her som jeg hadde stor glede av å bli kjent med. Det er dessuten stor variasjon i novellene når det gjelder tematikk og personligheter, og hver historie blir nesten en liten roman i seg selv.

Petina Gappah skal også ha ros for sine fine avslutninger. Det er en kunst i seg selv å avslutte en novelle på en overbevisende måte, og det er ikke alle forfattere som klarer det like godt.

Gappahs fortellinger strutter også nærmest av fortellerglede, og når hun greier å kombinere dette med en stilsikker penn, da oppstår det skrivekunst. Samlingen er så rik og rommer så mye at jeg nesten følte at jeg burde begynne på nytt da jeg hadde lest ut boken.

For øvrig syns jeg omslaget, som er laget av Rachel Salomon, er veldig vakkert. Dessuten er det også godt å ta på. Boken er god å holde i hånden og jeg tok meg flere ganger i å klappe og stryke på den. (Vel, dette var en digresjon - og muligens et varsel om at jeg er i ferd med å bli en nostalgisk papirfetisjist i disse digitale tider…)

Klagesang for Easterly er oversatt til norsk av Guro Dimmen.

18 november 2009

Fine Frida

Det hjertet husker med tekst av Bjørn Sortland og illustrasjoner av Hilde Kramer er ved første øyekast først og fremst en svært vakker og forseggjort bok. Det er en påkostet og innbydende utgivelse.

Ved nærmere ettersyn er boken stadig like vakker, men den er også noe langt mer. Den er en sterk fortelling om kunsten, livet og døden. Dette er ikke en bok man bare leser igjennom og blir ferdig med, det er en bok å fordype seg i og en bok å gå på oppdagelsesferd i.

Bokens jeg-forteller er Leonarda. Hun er med moren sin i det blå huset i Mexico City, der moren vasker hver fredag. En dag snakker damen som bor der til henne. Damen heter Frida og de begynner å dele hverandres hemmeligheter.

Leonardas søster har havnet på sykehuset etter at hun falt i vannet, og Leonarda har skyldfølelse fordi hun tenker at søsteren rømte til vannet som følge av en krangel de to søstrene hadde. Nå er Leonarda redd for at søsteren skal dø.

Leonarda ser maleriene til Frida Kahlo, men vet ikke at hun er en stor kunstner. Det gjør at hun ikke har forutinntatte meninger om henne, og dermed kan det også oppstå et ekte og på mange måter likeverdig og helt spesielt forhold mellom jenta og den voksne kvinnen. For det er ikke bare Leonarda som tror at det kommer til å skje en katastrofe hvis kniven og gaffelen blir stående for tett eller hvis sitronen ligger for nær granateplet. For den unge jenta blir det en slags åpenbaring når hun opplever at Frida Kahlo ser ut til å vite nøyaktig hva Leonarda tenker. Forholdet mellom de to er overbevisende skildret, og det er lett for noen og enhver å kjenne seg igjen i Leonardas tvangstanker.

Noe av det første som slår meg, er det fine samspillet mellom teksten og bildene. De virker bokstavelig talt som skapt for hverandre. Hilde Kramer har brukt elementer fra Frida Kahlos kunst og integrert dem i sine egne illustrasjoner på en spennende måte.

Bjørn Sortland må kunne sies å være en slags misjonær for kunsten. Han har skrevet flere bøker der kunst er tema (blant annet serien "Kunstdetektivene" og romanen Ærlighetsminuttet), og han smugler gjerne litt kunst inn i de andre bøkene sine også.

Både Bjørn Sortland og Hilde Kramer har gitt uttrykk for at de har et nært forhold til Frida Kahlo. I denne boken blir det tydelig at forholdet er preget av både kjærlighet og respekt. Det gjør Det hjertet husker til en bok jeg kommer til å minnes.

Hilde Kramer har for øvrig blogget om prosessen fram til ferdig bok her.

15 november 2009

Små lesegleder fra København

Jeg klarer sjelden (les: aldri) å besøke en by uten å gå innom opptil flere bokhandler. Så også da jeg var i København tidligere i høst. I en stor bokhandel som bare solgte bøker til reduserte priser, fant jeg en serie diktbøker fra forlaget Bebop.

Dette er et forlag som først og fremst gir ut gjendiktninger av utenlandske diktere, men også gjenutgivelse av sentrale danske diktsamlinger. Jeg likte formatet (16 x 12 cm) og innbindingen, og da jeg kunne velge tre bøker for 100 kroner, falt valget på:

Wassily Kandinsky: Klange og andre digte
Per Højholt: Skrift paa vind og vand
Karen Stougård Hansen: Broen

Her kommer en smakebit fra Karen Stougård Hansens (1929-98) eneste diktsamling:

Bølge

Bygmarken stiger i bølger mod månen
trods nattens varsomme vind
der ta’r mig om hjertet.
Svimmel aner jeg inderst inde
en nat der skal komme
hvor bygmarken slår i sin vælde
ind over mit løste ansigt.
Da skal jeg helt enfoldigt tro
jeg aldrig så den før
og med dit hoved imod mit bryst
så varsomt ånde
at vinterens hjerte åbnes.


Siden kom jeg forbi et antikvariat med en tilbudskurv ute på gaten. Her plukket jeg med meg tre små, gamle bøker med eventyr av H.C. Andersen, til den nette sum av 20 kroner stykket. Bøkene er del av en serie på til sammen 15 bind med eventyr av den danske dikteren.

Og hva er vel bedre på en hustrig høstettermiddag i Kongens by enn å trekke inn i en koselig kafé, bestille et glass rødvin og lese et vakkert eventyr?

12 november 2009

Legende om lengsel

“Fortellingen begynner en tropisk uværsnatt for rundt hundre år siden. Da fødes en gorillaunge dypt i den afrikanske regnskogen. Verken måne eller stjerner lyser denne natten. Derfor spår flokkens eldste at den nyfødte kommer til å rammes av mange ulykker i fremtiden.”

Slik lyder den lite oppløftende åpningen på Jakob Wegelius’ vakre og sjelfulle bok Legenden om Sally Jones. Boken vant den svenske Augustprisen (som kan sammenlignes med Brageprisen) i fjor, og er nå kommet på norsk.

Gorillaen som etter hvert får navnet Sally Jones er født i Kongo, men blir fanget av belgiske offiserer på tyvjakt og sendt til byen Leopoldville for å bli solgt. Og siden følger vi Sally på hennes farefulle ferd gjennom livet, en ferd som fører henne til flere ulike deler av verden der de fleste bare utnytter henne til egen vinning.

Heldigvis treffer Sally til slutt noen hun kan stole på og som ikke svikter henne, og boken munner kanskje ut i en slags moral om at blod ikke alltid er tykkere enn vann, og at de man kanskje minst venter det kan bli ens venner. Dessuten pirker Wegelius også litt borti vår egen samvittighet, med tanke på hvordan “fremmede” kan bli behandlet den dag i dag.

Teksten er en integrert del av de fine, detaljrike og forseggjorte illustrasjonene. Det er også rom for variasjon innenfor det egne uttrykket. Jakob Wegelius viser seg som en god forteller, både gjennom ord og bilder.

Legenden om Sally er en til tider tåredryppende trist, men aldri sentimental historie. Det er vanskelig å finne treffende ord for å beskrive denne boken uten å måtte ty til klisjeer, men det ordet som kommer nærmest er kanskje “hudløs”.

Dette er i utgangspunktet en barnebok, men la ikke det være noe hinder. Legenden om Sally Jones er en fin bok å gripe etter ikke minst når man er i det melankolske hjørnet.

Holdbarhetsdato: langt inn i evigheten.


Illustrasjonene er fra boken, og er hentet fra nettsiden til Jakob Wegelius.

08 november 2009

Siste reis

Hvordan går det når provokatøren og moromannen Kristopher Schau begynner å troppe opp i kommunale begravelser? Overraskende bra, vil jeg si.

Schau leste en reportasje i Aftenposten om kommunale begravelser i Oslo. Et bilde av en tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Et konkret bilde på ensomheten. Reportasjen skaket opp Schau, som på den tiden var arbeidsledig, og han gjorde det til sitt prosjekt å gå i kommunale begravelser. Det vil si begravelser der det ikke fins pårørende til å ta seg av avdødes siste ferd. På vegne av venner er hans opplevelser, nedtegnet umiddelbart etter at han opplevde dem.

Man kunne frykte at dette kom til å bli en harselas over andres død og elendighet, men er det noe Schau harselerer over, så er det i så fall seg selv.

Ut fra det - ofte minimale - presten vet om avdøde, får vi små glimt inn i livet til menneskene som begraves. Noen av prestene har lagt mye arbeid i finne fram til noen som vet noe om avdøde, det være seg en vaktmester i gården der vedkommende bodde eller en nabo. Og ikke alle ser ut til å vært ulykkelig sjeler; noen søkte kanskje bevisst ensomheten. Ut fra den sparsomme informasjonen spinner forfatteren - og leseren - videre på deres hemmelighetsfulle historier.

På vegne av venner viser at den to meter høye barskingen med kinnskjegg og tatoveringer har en sårbar side som han tør å blotte. For vi får vite ganske mye om Kristopher Schau også i denne boken, og det er slett ikke uinteressant lesning.

Til sammen blir dette et fint lite stykke prosa, og min eneste innvendig er at det blir i korteste laget. Det virker som Kristopher Schau plutselig har gått lei av sitt eget prosjekt og dermed bare gitt seg. Men de 90 små sidene er vel verdt å få med seg. Dessuten har boken et av høstens vakreste omslag.

Og heretter kommer jeg til å ta meg i å lete etter dødsannonser undertegnet “På vegne av venner”.

01 november 2009

Ny Niffenegger skuffer

Audrey Niffenegger er tilbake med en ny roman etter bestselgeren The Time Traveler’s Wife. En roman jeg prøvde meg på, men som jeg ga opp. Folk som reiser i tid er rett og slett ikke min “greie”, tror jeg.

Når jeg likevel fant det for godt å lese Her Fearful Symmetry, var grunnen enkel. Handlingen foregår på og rundt Highgate Cemetery i London. Jeg har aldri besøkt denne kirkegården (neste gang jeg reiser til London vil jeg dit…), men generelt syns jeg kirkegårder er spennende steder, og jo eldre, jo bedre.

Likevel: Dette ble ikke noen stor leseopplevelse. Her Fearful Symmetry er en av disse bøkene som ikke er dårlig nok til å legge fra seg. Dermed blir man sittende der og lese, stadig under tvil. Denne romanen er ikke så “alternativ” som The Time Traveler’s Wife, men forutsetter at du er villig til å tro på spøkelser (og her er det vel allerede mange som faller av…).

Selv hadde jeg forventet meg mer av en gotisk roman, men veldig spennende ble denne romanen aldri. Når jeg likevel leste den ferdig, var det fordi den også inneholder noen fine skildringer, av steder og personer. Men hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg nok kanskje sluttet før jeg kom til side 390.

Noen som har noen bedre kirkegårdsskildringer å anbefale?

27 oktober 2009

Noe er det med denne karen

Det er noe med Dag Solstad, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er. Kanskje er det fordi han er seg selv, og ikke ligner på noen andre (eller kanskje gjør han det, bare at jeg ikke har funnet ut hvem han ligner på). For meg ser det imidlertid ut til at han kjører sitt eget løp uten å skjele til andre.

Jeg hadde lenge en sterk, indre motstand mot Solstad. Det skyldes blant annet at vi på videregående ble satt til å lese hans roman 25. september-plassen. Jeg syntes den var dørgende kjedelig og egnet til å drepe enhver interesse for bøker. Men motstanden skyldes også at dette var forfatteren “alle” skrøt opp i skyene. I stedet for å bli oppmuntret til selv å ta fatt på hans litterære verker, vokste det fram en trass. Jeg bestemte meg rett og slett for at jeg ikke likte Dag Solstad.

Men så må det ha skjedd noe, for på et tidspunkt fant jeg likevel fram en av bøkene hans og begynte å lese. Jeg tror det var Gymnaslærer Pedersen (og nei, jeg har ikke sett filmen og kommer heller ikke til å se den). Plutselig var jeg der, midt inne i det solstadske univers. Og jeg oppdaget til min forbauselse at der var det godt - og morsomt - og vondt - å være. Siden har jeg lest meg gjennom mange av bøkene hans, og latt meg begeistre gang på gang. Det er noe med den uforlignelige humoren og alle pussighetene som fins i tekstene hans. Men også desperasjonen, ensomheten, vemodigheten, pinligheten og småligheten som er skildret så treffende og i et språk som er tilsynelatende enkelt, men likevel mangfoldig.

Nå er han her igjen med en ny roman. I 17.roman får vi et gjensyn med Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten, kemneren fra Kongsberg som bestemmer seg for å agere invalid for på den måten få utbetalt både livspolise og uføretrygd.

I denne nye romanen blir Bjørn Hansen avslørt og havner i fengsel, eller i spjeldet som han selv kaller det. Men mest handler det om hva som skjer når han er ferdig med å sone, og bestemmer seg for å gjenforenes med sin sønn. Noen lykkelig tilværelse kan det knapt kalles. Det skulle ellers bare mangle. 17. roman er kanskje ikke forfatterens beste, men den er god nok i massevis for en som til slutt er blitt Solstad-frelst.

Men 25. september-plassen må jeg innrømme at jeg ikke har våget meg på å lese om igjen.

23 oktober 2009

Ingen tålmodighetsprøve

Jeg måtte la «Tålmodighetens stein» av Atiq Rahimi romstere i meg en stund før jeg kunne formulere noe om den. Etter å ha lest de siste sidene, satt jeg igjen med en tomhet ingen ord umiddelbart kunne fylle.

Handlingen i «Tålmodighetens stein. Seng-e-saboor» foregår «et sted i Afghanistan. Eller et annet sted», som det står innledningsvis. Kvinnen i romanen steller sin ektemann som har fått en kule i nakken etter å deltatt i kamper. Hun har alltid foraktet ham, men har aldri betrodd sine tanker til ham. Ved sykesengen begynner hun å fortelle om sine personlige opplevelser og hun avslører sine følelser. Verken kvinnen eller leseren vet om mannen er i stand til å oppfatte det hun sier.

«Seng-e-saboor» er farsi for «tålmodighetens stein»: «Du snakker til den, snakker og snakker. Og steinen hører på deg, suger opp alle dine ord, alle dine hemmeligheter, helt til den en vakker dag eksploderer. Den faller i grus».

«Tålmodighetens stein» fungerer sterkere enn noe feministisk manifest, og at romanen er skrevet av en mann forsterker dette aspektet.

Dette er nok et bevis på hvor sterkt en skjønnlitterær tekst kan virke. Denne vesle romanen på 128 sider rommer historie, politikk og kultur i ett. Og den barske realismen til tross: Det er også rom for eventyr. Gjennom å lese denne historien forstår vi også at selv om kvinnene i land som Afghanistan lever tilbaketrukket fra offentligheten, har de sitt eget univers. De er sterke og kloke – og har humoristisk sans.

Atiq Rahimis poetiske språk, godt oversatt til norsk av Tom Lotherington, gjør leseopplevelsen ekstra sterk. Forfatteren er dessuten en god observatør, som ved å skildre for eksempel en maur eller en edderkopp får fram toner og stemninger i fortellingen som bidrar til å gi den en ny dimensjon.

11 oktober 2009

Til Kongens by

Min Bergens-besettelse fører meg til København. Her ble min bergenske tipp-tipp-oldemors mor født i 1760. Karen og familien hennes bodde ikke langt fra Kongens Nytorv, og kirken de sognet til var St. Nikolaj. Den ble sterkt skadet under den store bybrannen i 1795.

Karens far var skipper, akkurat som bergenseren hun kom til å gifte seg med. For min københavnske tipp-tipp-tipp-oldemor gjorde bergenser av seg - i en tid der det var tette forbindelser mellom de to byene.

Nå skal jeg vandre i Karens gater mange år etterpå. Kanskje kommer jeg til å fornemme en atmosfære fra en forgangen tid, kanskje vil jeg i små glimt greie å forestille meg hvordan byen så ut den gang. Og kanskje, hvis jeg lukker øynene, greier jeg å få øye på Karen der hun haster ned mot havnen.

I fire dager skal jeg bruke tiden som jeg vil: Vandre gatelangs, gå på museum, bla i bøker som forteller byens historie, sitte på kafé og skrible litt i en ny notatbok.

08 oktober 2009

Gratulerer med nobelprisen, Herta Müller!

Å lese er også en måte å reise på. Takket være Herta Müllers «Mennesket er en stor fasan i verden» kom jeg meg til Romania.

Ikke at jeg fikk så mye kunnskap om Romania som land, men jeg fikk et glimt inn bak jernteppet og fikk en følelse av hvordan et diktatur preger folket som lever innenfor dets stramme rammer. Hvordan menneskene overlever, hvordan de skaper seg mentale fluktmuligheter.

Gjennom små historier følger vi livet i en liten rumensk landsby, slik det fortoner seg for mølleren Windisch og hans familie og nærmeste omgangskrets. Landsbybefolkningen tilhører en tysk minoritet i Romania, og Windisch og kona og datteren venter på pass for å komme seg til Tyskland. Det er Windisch som med sitt blikk og sine kommentarer er veiviseren vår i den lille landsbyen. Mens ugla kretser over landsbyens hus. Der den setter seg på taket, er det noen som skal dø. Historiene spenner fra det dagligdagse til det mer filosofiske.

Med sine hundre sider har denne vesle romanen nesten preg av fabel, og det er surrealistiske trekk ved historien som også gir den et drag av noe universelt.

Selv om dette ikke er noen omfangsrik historie, rommer den mye. Det er stemningene heller enn selve handlingen som gjør dette til en leseopplevelse jeg kommer til å huske. Det er en bok som gjør meg nysgjerrig både på en epoke i historien og på et land vi sjelden hører om i dagens nyhetsbilde.

Tidvis minnet denne romanen meg om Ljudmila Ulitskajas lille, men likevel store roman «Sonetsjka». Det er noe med språket, måten å fortelle på, det eventyraktige trekket og karakterene som er litt utenom det vanlige. «Sonetsjka» skildrer samme periode i Sovjetunionen. Det kan synes som om både Ljudmila Ulitskaja og Herta Müller er forfattere som er hakket dristigere i form og fantasi enn mange av sine vestlige kollegaer.

Herta Müller (f. 1953) vokste opp i Romania med tyske foreldre. Hun flyktet fra Ceausescus regime til Tyskland i 1987, to år før tv-bildene fra henrettelsen av Nicolae Ceausescu og kona Elena etset seg inn i minnet mitt juledagene 1989. I denne og flere andre bøker skildrer hun livet til den tyske minoriteten i Romania under diktaturet. Herta Müller sier noe om det å være menneske under helt spesielle forhold.

Det er som om forfatteren åpner døren inn til et rom som har stått avlåst lenge, og der inne åpenbarer det seg en verden det kjennes fint å få del i.

Boken kom ut på norsk første gang i 1990, oversatt av Ottar Odland. Den fins i pocket.

04 oktober 2009

Kort, men godt

Da hun var ung kvinne på landsbygda på Sardinia på 1940-tallet, skremte kvinnen i Kvinnen fra månen frierne vekk ved å skrive heftige kjærlighetsbrev til dem. Omsider dukket det likevel opp en kar som ville gifte seg med henne. Men ifølge kvinnen selv var det aldri snakk om kjærlighet. Den møter hun først idet hun snart skal fylle førti og havner på et kursted for å bli kvitt for nyresteinen. Der møter hun Veteranen, som skal komme til å spille en betydelig rolle i det senere livet hennes, til tross for at de aldri møtes igjen. Av drømmer kan man nemlig spinne så mangt. Det er kvinnens eneste barnebarn som forteller hennes historie.

Kvinnen blir sett på som gal av sin familie, og forfatteren får så fint fram nettopp hvordan det er å ikke passe inn og å ha andre kvaliteter enn de som etterspørres i det miljøet hun vokser opp i.

Kvinnen fra månen er en betagende beretning. I løpet av disse 140 små sidene greier den italienske forfatteren Milena Agus å vikle ut flere livshistorier. Det er en liten tekst, men den forteller en stor historie. Denne vesle romanen blir et slags korrektiv til alle de svulstige romanene som roper høyt om lesernes gunst. Lavmælt forteller forfatteren en historie som er ganske opprørende når den synker inn i leseren. Hun forteller imidlertid med humor, så smilet er lettere å ty til enn tårene.

Det er en underfundig historie, en historie som har overraskelser på lur til siste slutt. Kvinnen fra månen berører denne leseren på en helt spesiell måte.

30 september 2009

Svensk inspirasjon

De svenske bloggejentene som til sammen utgjør Bokhora har nylig gitt ut et 80 sider langt magasin: Album. Her er både korte tekster og lengre artikler og intervjuer, samt lesetips. Stoffet er nyskrevet, og altså ikke hentet fra bloggen deres.

I Album kan vi blant annet lese om hvordan noen nå etablerte forfattere reagerte da de fikk beskjeden om at debutromanen deres var antatt, og om hva som kan skje når man som voksen forsøker å finne igjen sin barndoms fiktive heltinne (i dette tilfellet Anne fra Bjørkely). Her er en artikkel om bokomslag, om måter å sortere bøker på i bokhyllen, om alle de merkelige tingene som kan brukes som bokmerke - og mye mer. Lekker layout bidrar til lesegleden.


Magasinet Vi läser er ute med sin tredje utgave, og for oss som er opptatt av svensk litteratur er dette en drøm av et blad. Det er ikke å få kjøpt i løssalg i Norge, men det går heldigvis an å abonnere.

I denne utgaven er det blant annet omfattende intervjuer med Sofi Oksanen (aktuell på norsk med Stalins kyr) og Jonas Hassen Khemiri, som også er oversatt til norsk. Her er artikler om blogging, om lesesirkler, om indisk litteratur, om Charles Darwin - og mye morsomt småstoff. Noe for enhver smak, og med spennende innfallsvinkler.

Vi läser kommer med fire utgaver i året.

24 september 2009

Overbevisende sykdomshistorie

Lisa Genova skriver svært overbevisende om sykdommen Alzheimer i romanen Alltid Alice, som nylig er kommet ut på norsk.

Alice Howland er professor ved Harvard universitet. Hun er gift og har tre voksne barn. Hun er bare femti år gammel, men vet at livet kommer til å bli fundamentalt forandret. Hun begynner å glemme de mest elementære ting, og på en av sine joggeturer vet hun plutselig ikke hvordan hun skal finne veien hjem. Ord blir borte, og hun glemmer avtaler. Hun tror det er overgangsalderen, men må til slutt innse at det dreier seg om tidlig Alzheimer.

Hele tiden mens jeg leser forfølges jeg av en redsel for selv å få denne sykdommen, som står for meg som noe av det grusomste som kan ramme et menneske. Men samtidig viser forfatteren en så stor respekt for sin hovedperson at jeg forstår at de som får denne diagnosen kan ha et verdig liv.

Lisa Genova er nevrolog og som sådan hadde hun en fascinasjon for denne hjernesykdommen. Det var imidlertid ikke før hennes egen bestemor fikk diagnosen at hun for alvor ble nysgjerrig på hvordan det var for et menneske å oppleve at deler av livet bare smuldrer bort.

Lisa Genova skriver svært overbevisende om hvordan sykdommen gradvis spiser opp Alice. Samtidig viser hun til siste slutt at det å få Alzheimer ikke er ensbetydende med dårlig livskvalitet. Alice har stadig evnen til å elske og til å glede seg, selv om hun ikke kjenner igjen sitt eget ansikt i speilet.

Alltid Alice er en rørende, men ikke sentimental roman. Forfatteren formidler mye informasjon, samtidig som fortellingen står på egne ben. Dette er en bok mange kan finne trøst i, samtidig som den er med på å skape åpenhet om en stadig tabubelagt diagnose som det er vanskelig å forholde seg til - og som mange derfor har en tendens til å spøke med.

Styrken i denne romanen ligger i historien, ikke i de litterære kvalitetene, selv om den så absolutt er godt nok skrevet. Dette er ikke romanen der man leter etter gode sitater og nyskapende talemåter, men det er - for å si det med en klisjé - en viktig bok. Det er en positiv bok om et tungt tema.

20 september 2009

Bak overskriftene

Man trenger ikke ta i bruk det store formatet for å gjøre inntrykk. Simon Strangers ungdomsroman Barsakh. Emilie, Samuel og Gran Canaria er på bare 130 sider, men i løpet av disse sidene forteller forfatteren en historie som fester seg i leseren. Ikke minst fordi han tar i bruk kontraster som gjør at perspektivet blir tydelig - og ganske grelt.

15 år gamle Emilie er på ferietur på Gran Canaria sammen med familien sin. Som så mange jenter i den alderen, er hun opptatt av å være så tynn som mulig. Hun pirker i maten og tar hyppige joggeturer. Det er på en av disse joggeturene hun får øye på en skrøpelig trebåt fylt til randen med afrikanere som forsøker å komme seg til Europa. Slik er det Emilie blir kjent md 18 år gamle Samuel fra Ghana.

Teksten er forholdsvis enkel, men ikke mindre tankevekkende og rørende av den grunn. Simon Stranger er en god stilist og språket er stramt samtidig som det gir rom for å forme egne tanker.

Simon Strangers fortelling gjør sterkere inntrykk enn alle reportasjene vi kan lese om det samme temaet. Her møter vi menneskene bak statistikken, og forstår at de stort sett er som oss. Denne romanen bør bli pensum på ungdomsskoler og videregående skoler.

Det som gjør at romanen virker så sterkt, er nøkternheten. Forfatteren viser hvordan ting er, han nøyer seg med å fortelle historien og legger ikke moralske eller pedagogiske føringer.

Mye av innholdet i Barsakh har kommet via samtaler med en venn av forfatteren som selv flyktet fra Afrika, og som nå bor i Norge. Barsakh er for øvrig ifølge islam et slags mellomstadium etter døden, et sted man kommer mens man venter på dommedag.

Så kan man jo håpe at voksne lesere ikke lar seg skremme av at det er en ungdomsroman.

17 september 2009

Øyenslyst

Trenger man en pause fra ordene, kan man alltids ty til bilder - særlig når bildene forestiller lesende kvinner.

Women who Read are Dangerous er en praktbok som inneholder malerier (og noen fotografier) av kvinner som leser. Tidsspennet er stort; fra middelalderen og fram til i dag. Tittelen spiller på det faktum at en kvinne som leste en gang i tiden ble sett på som noe kontroversielt. Det tok lang tid før kvinnene ble frie til selv å velge hva de ville lese.

Boken har en innledende artikkel om kvinner og lesing, og hvert bilde har også en introduksjonstekst, samt faktaopplysninger om maleriet og hvor det befinner seg.

Selv er jeg litt svak for maleriet After the Ball, som ble malt av den katalanske maleren Ramon Casas i Carbo i 1895 (selv om damen vel strengt tatt har gitt opp å lese…)

Boken har også med et av Eve Arnolds bilder av Marilyn Monroe som leser Ulysses. En litteraturprofessor ved navn Richard Brown var i tvil om Marilyn virkelig leste denne berømte romanen, eller om det bare var posering. Tredve år etter at bildet ble tatt (i 1952) sendte han et brev til fotografen og spurte. Han fikk svar fra Eve Arnold som kunne fortelle at Marilyn Monroe allerede var i gang med å lese James Joyces berømte verk da de to kvinnene møttes.

10 september 2009

Sopp og sånt

Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson er et hvileskjær av en roman - i positiv forstand. For noen ganger er det akkurat det man trenger: en bok kun for kosens skyld. En bok der man ikke trenger å ta stilling, slipper å lære noe, og bare kan flyte med i historien.

Dette er en feelgoodroman fra de svenske skogene, og fra den svenske kysten. Skillet mellom havmennesker og skogsmennesker er nemlig av stor betydning her. Gunnars foreldre blir skilt når han er bare seks år gammel som følge av at faren (som søker mot skogen) og moren (som må se havet) ikke klarer å bli enige om hvor de skal flytte - og dermed blir boende i byen helt til ingen av dem lenger holder ut.

Gunnar flytter sammen med faren til en avsidesliggende husmannsplass i en bygd der de alltid oppfattes som fremmede. Farens store lidenskap, sopp, gjør det ikke lett å bli integrert. I dette miljøet blir sopp- og bærplukking sidestilt, og det er kvinnfolkarbeid. Men faren arrangerer soppkurs, og hans store kunnskap på feltet (kombinert med en merkelig utstråling) er mer enn nok til å imponere damene. Gunnar, derimot, er det ingen av kvinnene som legger merke til.

I mange år er den eneste kontakten Gunnar har med moren sin de presangene hun sender til hver fødselsdag. En dag skjer det imidlertid noe som gjør at han setter seg i bilen og kjører mot havet. I mellomtiden har det skjedd dramatiske ting.

Dette er en litt annerledes roman, ikke minst på grunn at det spesielle typegalleriet. Dessuten syns jeg det er en original og morsom idé å skrive fra et “soppunivers”. De ulike delene av romanen innledes for øvrig med et sitat fra soppbøker.

Dette er en uforpliktende roman, velskrevet innenfor sin sjanger, og med et miljø og en tematikk som skiller den fra andre bøker. Jeg lar meg sjarmere av de keitete og litt ubehjelpelige personene som ikke alltid takler relasjoner til andre så bra. Det betyr imidlertid ikke at romanen er overfladisk. Det er så absolutt et element av alvor og sårbarhet i denne historien.

Jeg syns også skillet mellom skogsmennesker og havmennesker er et morsomt poeng. Selv er jeg havmenneske (og vannmann med vannskrekk…) Hva er du?

08 september 2009

En bekjent blir en venn

Mitt første møte med Alice Hoffman kom sent, men godt.

Dette er en forfatter som alltid har befunnet seg i bakhodet et sted. Navnet er kjent, jeg har hørt fine ord om henne. Jeg har til og med hatt en bok av henne stående i hyllen.

Det var da jeg trengte en “ventebok” mens jeg ventet på at Antony skulle entre Operataket i sommer, at jeg grep etter Alice Hoffmans Isdronningen. Den var passe tynn og tok ikke opp så mye plass i veska.

For et lykketreff av en bok! Jeg tror jeg mest av alt ble betatt av stemningen, melankolien - og alt det rare som skjer i denne egenartede fortellingen.

Åtte år gammel roper fortelleren i romanen til moren sin at hun bare skal forsvinne - og samme kveld dør moren i en bilulykke. Senere i livet blir fortelleren truffet av lynet, og mye av det som skjer i romanen er knyttet opp mot alt det mystiske som er forbundet med lynet.

Alice Hoffmanns skildrer menneskene som befolker denne romanen på en så nydelig måte at jeg umiddelbart får godhet for dem.

Alice Hoffman har en fortellemåte som appellerer til meg, hun skriver på en måte som gjør meg glad og trist på en gang. Isdronningen er en stille bok som har mange lag i seg, en bok som lever i deg etter at du har lest den.

Dette første møtet frister til nye møter, og på min lokale Fretex fant jeg flere Hoffman-bøker: Blackbird House, Svart snø, Hvite hester og Lysnatt.

Noen som har en Hoffman-favoritt å anbefale?

03 september 2009

Fascinerende og ubehagelig

Det er ikke bare omslaget som er ubehagelig ved franske Claire Castillons (f. 1975) novellesamling Insekt (i svensk utgave, ingen av hennes bøker er oversatt til norsk).

I novellene skriver Claire Castillon om ulike mor-datter-forhold, og hun skildrer disse forholdene på en måte de færreste andre forfattere drister seg til. Hun går ikke av veien for å provosere; begrepet morslykke blir utfordret.

I den første novellen, "Bara en", møter vi en kvinne som i utgangspunktet ikke ønsker seg barn, men som går med på å bli mor under forutsetning av at de bare skal ha ett barn - en jente. Når hun blir gravid, viser det seg at det er tvillinger. Jeg skal ikke røpe detaljer, men før novellen er slutt, er det ene barnet borte.

Historiene er dels humoristiske, dels absurde og “skrudde”. Og de er godt skrevet. Forfatteren skriver om ganske grusomme episoder som om de var helt naturlige, derfor virker tekstene så sterkt. Dermed får hun også leseren til å skjerpe seg og utfordre sin egen moral og sine fordommer.

Claire Castillon var et spennende bekjentskap og jeg fristes til å utforske hennes forfatterskap videre. Det er fint å oppdage litterære stemmer som skiller seg ut og som tør å utfordre vedtatte sannheter - på en intelligent måte.

30 august 2009

Femkronersfunnet

I løpet av sommerferien var jeg innom et bibliotek der det var boksalg. Der fant jeg en bok jeg lenge har ønsket meg: Paal-Helge Haugens Anne, en såkalt punktroman fra 1968. Til den nette sum av 5 kroner!

I denne boken forteller Paal-Helge Haugen den gripende historien om den tuberkulosesyke ungjenta Anne. Dette er en tekst som ikke kan unngå å gjøre inntrykk. I tillegg til sin egen tekst, benytter forfatteren seg av utdrag fra andre kilder, blant annet Bibelen, Landstads Salmebok og P.A. Jensens Læsebog for folkeskolen.

Romanen består av tette, korte tekster der forfatteren på en fascinerende måte får fram Annes skjebne, samtidig som det føles som om teksten går ut over seg selv.

Dette er språkkunst på høyt nivå. Man kan nesten ta hvert ord i munnen og kjenne at det er riktig. Det er imponerende hvor mye denne vesle boken rommer. Den kan leses om og om igjen takket være det vakre poetiske språket. Dette er en av de bøkene jeg er glad for endelig å ha i hylle og kunne ta ut og bare bla i når behovet for å nyte et stykke poesi melder seg.

Paal-Helge Haugen formidler også et stykke historie. Tuberkulosen rammet mange, og Annes skjebne er en av mange lignende. Samtidig er det et vakkert portrett av en ung jente, varsomt og ømt skildret. Det er sterkt og nært - og vondt og vakkert.

23 august 2009

Så sjøsprøyten står

Napoleonskrigene pågår for fullt, og engelskmennene har blokkert alle hav og havner. Den danske koffardikapteinen Rasmus Christensen seiler fregatten Venus fra Bergen til Arkhangelsk for å hente korn og forsyninger. Det er et farlig oppdrag, men for kapteinen innebærer det en mulighet for å treffe igjen den vakre Maren Maria på Lødingen prestegård.

Dette skriver Britt Karlsen om den imponerende historiske romanen Koffardikapteinen (1995), som også er en kjærlighetsroman. Fortellergleden og stilen kan innimellom minne litt om Hamsun, uten at det på noe vis er snakk om noen etteraping.

Britt Karlsen har et språk som kler fortellingen. Ordbruken virker riktig i forhold til tid og sted. Hun skriver så jeg kjenner smaken av ramsalt sjø, og tilfredsstiller mitt krav til en historisk roman: Den skal levendegjøre historien samtidig som den skal fortelle en egen historie.

Det er lett å se at forfatteren kan sitt stoff, men det hindrer henne heldigvis ikke i å slå seg løs. Forfatteren briljerer ikke med sin kunnskap, men gir mange opplysninger som alle bidrar til å skape et helhetlig og troverdig bilde. Her er også fine og livaktige tidsbilder fra Bergen og Nordland.

Koffardikapteinen gir god innsikt i en epoke i norgeshistorien som kanskje ikke så mange andre skjønnlitterære forfattere har skrevet om. Britt Karlsen virker som en svært dreven forfatter, men vi har faktisk å gjøre med en debutroman. Så vidt jeg har kunnet se, er dette også hennes eneste bok så langt.

Den eneste innsigelsen jeg har, er tittelen. En koffardikaptein er kaptein på et koffardiskip, det vil si et handelsskip. Det burde imidlertid ikke være nødvendig å ty til leksikon for å forstå en romantittel. Til gjengjeld liker jeg omslaget veldig godt.

19 august 2009

Noe for seg selv

Først leste jeg Forsvinne, som kom ut i år. Så tok jeg fatt på Klage, som kom i 2001. Deretter var det bare å slå fast at Inghill Johansen har greid å skape noe som ikke ligner på så mye annet.

Forsvinne er en samling prosatekster om ting og mennesker som blir borte - og om det som ikke vil forsvinne uansett hvor hardt en prøver å kvitte seg med det. Boken består av en samling tekster, der noen er på en side eller to, mens andre er litt lengre. Et par av dem er nesten for dikt å regne. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre, men det fins også sammenhenger mellom dem.

Det er noe sårt og vemodig over mange av tekstene, noe som forsterkes av at det som i utgangspunktet er sterke følelsesmessige hendelser blir skildret i et ganske nøkternt språk. I andre tekster får det hverdagslige en ny og større dimensjon. Det er underfundig og forunderlig.

Innholdsmessig spenner det bredt. Fra historien om hva som skjer med en Lions-jakke etter at eieren er død og enken vil kvitte seg med den, og til en sår, men også litt humoristisk historie som har sitt utspring i en pårørendegruppe for eldre med demens.

Ord og setninger er stramt regissert, det er som om forfatteren har greid å fange tankene i flukten. Det er enkelt, men likevel komplekst.

Tekstene i Klage utspiller seg på og omkring en kirkegård. Boken består av korte tekster i form av brev, graverens tanker og prestens dagbok. Selv om temaet er det samme gjennom hele boken, oppleves tekstene som originale og gjennomførte. Boken er tankevekkende samtidig som den er humoristisk, og her er mye livsfilosofi. Formen og språket har en smittende glede og sprekhet over seg.

Fine og fiffig formulerte utsagn er med på å gjøre dette til en god leseopplevelse. Det er fint å lese noe som er så annerledes og samtidig så velskrevet og solid.

Begge bøkene har et hendig format som gjør at de er fine å ha med seg i vesken. Dette er dessuten tekster som tåler å bli lest flere ganger.

17 august 2009

Bestselger og/eller god bok?

Hva er det som gjør en bok til en bestselger? Et evig interessant spørsmål. Omtale og markedsføring er viktige hjelpemidler, men noen bøker blir populære ved at folk snakker - eller blogger - om dem og dermed anbefaler dem til hverandre. Det er flere eksempler på slike “stille” suksesser, blant annet Øya av Victoria Hislop og La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson.

Et annet eksempel er Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert. Etter en opprivende skilsmisse bestemmer den 32 år gamle Elizabeth (forteller og forfatter er samme person) seg for å finne meningen med livet. Det gjør hun ved å kvitte seg med eiendelene sine og legge ut på en reise som skal komme til å vare et år. Turen går til Italia, India og Indonesia.

At denne boken ble en så stor suksess i USA, kan delvis forklares gjennom at den ble anbefalt av talkshow-dronningen Oprah Winfrey. Hvor mye dette har hatt å si for at den også er blitt en suksess her hjemme, vet jeg ikke. Det er ingen automatikk i at bøker som blir bestselgere i USA eller England slår an hos oss. Gilberts bok ble i Norge først utgitt i innbundet utgave med tittelen Lykken, kjærligheten og meningen med livet - og først og fremst rettet mot alternativ-kretsløpet. Dermed gikk boken den vanlige leseren hus forbi. Men så var det at boken ble en “snakkis”, og da Cappelen Damm ga den ut i en pocketutgave med et omslag som ligner på det amerikanske, ble det en suksess.

Hva er det så med denne boken som fenger folk? Det er lett å skjønne: Det handler om en person som bryter opp fra det livet hun hittil har levd for å gjøre noe helt annet. De fleste av oss kan drømme om det, de færreste realiserer det. Det er absolutt et sympatisk prosjekt, og jeg unner denne damen all den glede hun kan få.

Jeg ga likevel opp på side 128. Det ble for mye “meg, meg, meg“. Det ble for pratsomt. Det ble for “amerikansk”. Forfatteren ble stående i veien for seg selv, hun tok for mye plass og som leser følte jeg meg nesten overkjørt.

Så er det jeg får i hendene en bok som har mye til felles med denne boken, men som likevel er helt annerledes: Nattog til Lisboa av den sveitsiske forfatteren Pascal Mercier.

Hva er det som gjør den ene til en bestselger, mens den andre forblir anonym? Nå skal det rett nok sies at Nattog til Lisboa er blitt en stor suksess i en del andre land, mens den her hjemme - i alle fall hittil - er blitt forbigått i stillhet. Er det fordi hovedpersonen er en 57 år gammel nærsynt sveitsisk lærer i klassiske språk - og at det dermed er færre lesere som vil identifisere seg med ham? For meg er Nattog til Lisboa langt mer lesverdig enn Gilberts bok. Det er en bok som vokser seg stor mens jeg leser.

En dag skjer det noe som gjør at Raimund Gregorius bare forlater klasserommet, bryter opp fra Bern og setter seg på toget til Lisboa. Med seg har han en bok han tilfeldigvis har kommet over, av den portugisiske legen og forfatteren Amadeu de Prado. Gregorius blir så besatt av denne forfatteren at han setter seg fore å finne ut alt om ham. Han oppsøker familie og venner av den avdøde forfatteren i Lisboa, noe som gjør at han samtidig kommer nærmere seg selv. Sånn sett er det en roman om å finne seg selv, eller finne tilbake til seg selv. Samtidig blir jakten på Prado en spennende historie i seg selv.

Det kan høres kvasifilosofisk ut, og det er det delvis også. En del av sitatene fra boken til den fiktive legen og forfatteren Prado kan - hvis man er i det hjørnet - leses som selvfølgeligheter (jeg anbefaler heller den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa), men fortellingen fungerer likevel helt utmerket. Jeg identifiserer meg med den gamle gymnaslæreren som så lenge har ofret seg for faget og elevene. At dette også i høyeste grad er en bok om ord og om språk, gjør sitt til at jeg trykker den til mitt bryst. Dertil er det en melankolsk og vakker skildring av Lisboa, denne byen jeg en dag håper å vende tilbake til.

Nattog til Lisboa er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen.

For øvrig kunne det norske forlaget ha spart seg den såkalte “blurben” til Jostein Gaarder, der han skriver at boken er “spennende som en kriminalroman“. Det er den absolutt ikke. Heldigvis.

15 august 2009

Spøkeri og spenning

Carol Goodmans The Lake of Dead Languages er med sine elementer fra krim og gotiske fortellinger en perfekt bok for late dager. Dette var en historie jeg bare forsvant inn i. Deilig, deilig!

For tjue år siden forlot Jane Hudson den avsidesliggende Heart Lake School for Girls etter en grusom tragedie der tre unge mennesker begikk selvmord under mystiske omstendigheter. Nå er Jane tilbake på skolen som latinlærer, og når hendelsene som skjedde for 20 år siden nå ser ut til å gjenta seg, sprer uhyggen seg på nytt over den gamle internatskolen. Alle som har gått på denne skolen kjenner også til sagnet om de tre jentene som druknet og ble forvandlet til klipper i den farlige innsjøen.

Det sier seg nesten selv at dette er perfekte omgivelser for en skummel fortelling. Carol Goodman gir oss flere parallelle historier fra fortid og nåtid som veves sammen. Hele tiden med denne underliggende stemningen av uhygge knyttet til innsjøen og de gamle sagnene.

Jeg fikk assosiasjoner til Donna Tartts Den hemmelige historien, men romanen står likevel helt på egne ben.

The Lake of Dead Languages er en romantisk-nostalgisk skrekkfortelling. Det er driv i historien, og på et eller annet plan er det spenning gjennom hele fortellingen. Det spesielle miljøet på pikeskolen pirrer også nysgjerrigheten, og at forfatteren bruker latin og latinsk litteratur som et viktig element, fungerer veldig bra. Til tross for at handlingene er lagt til nær fortid og samtid, føler jeg nesten at dette er en historie fra “gamle dager”. Forfatteren greier også på en utmerket måte å samle trådene til slutt

Jeg syns denne romanen var både underholdende, velskrevet og velregissert. Den gir rett nok ikke varige mén, men det var en altoppslukende leseopplevelse der og da.

Hennes nyeste roman, The Night Villa, er allerede innkjøpt.

Takk til Cassandra, som gjorde meg oppmerksom på forfatteren.

11 august 2009

Fine Selma

Jeg har godhet for Selma Lagerlöf. Jeg har på langt nær lest alle bøkene hennes, men de jeg har lest (bl.a. Gösta Berlings saga) gjør meg nysgjerrig på resten. Selma er dessuten en flott dame som også egner seg som bokstøtte. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen da jeg fant denne i en butikk i Göteborg.












Selma Lagerlöfs svenske forlag, Bonnier, har gitt ut flere av Selma Lagerlöfs bøker i en morsom pocketserie. Omslagene er laget av noen som kaller seg Teresa & David. Jeg liker dem veldig godt, og i og med at bøkene bare koster litt over 30 kroner på Capris.no, er jeg fristet til å bestille alle...












Her hjemme har Oktober forlag gitt ut de tre selvbiografiske bøkene Mårbacka, Et barns memoarer og Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Bøkene har fått et seriepreg gjennom blomstertemaet i de nydelige omslagene som er laget av Exil Design.

For den som er interessert i å lese om Selma Lagerlöfs vakre hjem Mårbacka, anbefales et besøk hos Karin på bloggen En verden full av bøker.

09 august 2009

Stille, men ikke stillestående

Anita Arildsdatter Pedersens Snør det utenfor vinduet ditt også? er en språkdrevet tekst mer enn en handlingsmettet fortelling. Det er en intensitet i språket som gjør at jeg ikke slutter å lese før boken er ferdig. Forfatteren har et grep om meg som til tider nesten føles fysisk.

Det handler om en ung kvinnelig student som forelsker seg i og innleder et forhold til en mye eldre mann som underviser i statsvitenskap på det samme universitetet som hun studerer kunsthistorie (ja, hvor mye hun egentlig studerer, kan vel diskuteres…) Mannen, Daniel, er separert og har to barn fra før.

Jeg-fortelleren er, forstår leseren etter hvert, svært ensom. Hun er utålmodig og maser om at hun vil flytte inn hos Daniel. Han på sin side er ennå ikke klar for noe nytt, fast forhold. Han er fornøyd med det mer uforpliktende forholdet til jeg-fortelleren, og blir etter hvert mer og mer frustrert over den unge kvinnen som tar mentalt kvelertak på ham.

Etter hvert blir nemlig jeg-fortelleren mer og mer intens, og det er noe sykelig over oppførselen hennes - noe som blir særlig tydelig mot slutten av boka. Denne vesle boka på 120 små sider ender nemlig som en psykologisk thriller, men uten store ord og fakter.

Jeg er imponert både over forfatterens tiltro til språket som spenningsskaper og hennes evne til å utnytte språkets muligheter når det gjelder å skape ulike stemninger og å skildre jeg-personens psyke. Det hele er sikkert og sobert utført, og stilen oppleves som elegant samtidig som underteksten får fram en uhyggefølelse i leseren. Det er en nytelse å lese en tekst som er så renskåret og fri for “skurr” (selv om jeg skulle ønske korrekturleseren hadde rettet “armene” til “ermene” på side 38...)

05 august 2009

Roman fra Iran

Djeveljente er noe så sjelden som en norsk debutroman med handling fra Iran. Den er skrevet av Mina Bai, som selv har iransk bakgrunn.

Boken forteller historien om Ashraf, som vokser opp i et bedre strøk i Teheran. Hun har en snill, men litt fjern far, en strengt religiøs og bisk farmor som blander seg i alt og en ung og umoden stemor. Det er farmoren som gir henne tilnavnet Djeveljente fordi hun ifølge farmoren ikke oppfører seg sømmelig nok. Vi følger Ashraf gjennom barndom, ungdom og voksenliv i Teheran fra midten av 1940-tallet, gjennom revolusjonen og fram til i dag. Indirekte er det også en politisk roman.

Mina Bai forteller en god historie samtidig som hun gir leseren innblikk i Irans historie og kultur. Hun skyver til side forhenget og lar leseren få kikke inn i et miljø og en kultur som er så annerledes enn vår egen - på samme tid som hun viser oss mennesker med drømmer som ikke er så ulike våre egne.

Portrettet av den iranske kvinnen Mina Bai skildrer i Djeveljente gjør sterkt inntrykk på meg, med sin styrke og sin vilje til å leve på tross av alle hindre som møter henne. Romanen er både engasjerende og levende og godt fortalt. Det merkes også på språket at forfatteren har en annen bakgrunn enn den norske. Språket hennes har en egen form for poesi i seg, noe som blant annet kommer til uttrykk i de språklige bildene. Dette tilfører romanen ”det lille ekstra” som gjør at den føles ekstra lesverdig.

03 august 2009

Bergensk kattepoesi

Jeg er forelsket i Bergen! Ikke bare på grunn av min bergenske tipp-tipp-oldemor, men også fordi byen er så fin og spesiell. Og på grunn av kattene. Jeg falt for denne husveggen på Nordnes, med Olav H. Hauges dikt malt på veggen.

Senere kom jeg over to mer moderne varianter av arten…

05 juli 2009

Sommerstengt

Det er sommertid, reisetid og lesetid. Tid for å oppdage nye steder - og gamle steder på nytt. Sanke minner, ord og tanker. Som senere kanskje blir til innlegg på bloggen. Enn så lenge får den hvile.

God sommer til alle bloggevenner og andre som stikker innom! Gleder meg til å “se” dere igjen i august.

29 juni 2009

Leseprosessen

Den siste tiden har jeg lest mange bøker på en gang. Det er ikke ideelt. For det første har jeg følelsen av at jeg aldri blir ferdig med en bok. For det andre blander jeg personer fra forskjellige romaner med hverandre, slik at en som hører til ett sted, begynner å blande seg inn i en handling han slett ikke har noe med. For det tredje er det ingen som får den fulle og hele oppmerksomhet - slik de hadde fortjent.

En bok som har lidd under denne lesevinglingen min, er Brudereisen av nederlandske Marieke van der Pol. Det var i utgangspunktet en bok jeg hadde gledet meg til å lese fordi jeg hadde hørt godord om den, og jeg bestemte meg nesten på forhånd at jeg kom til å like den.

Dette handler den om: “I etterkrigstidens Nederland lengter de tre unge kvinnene Ada, Marjorie og Esther etter å unnslippe fattigdommen og slitet og starte på ny et annet sted. De føres sammen på et KLM-fly på vei til New Zealand, som passasjerer i et spektakulært internasjonalt flykappløp. Flyet er fullt av unge, håpefulle bruder på vei til sine forloveder og et nytt liv. Om bord er også Frank de Rooy, en ung mann med en framtid like usikker som deres egen. Uten at de er klar over det, blir dette et møte som kommer til å flette historiene og skjebnene deres sammen på helt avgjørende vis.” (Sitat fra baksideteksten)

En litt “seig” begynnelse gjorde nok sitt til at den fikk en dårlig start hos meg. Jeg ble litt i tvil om jeg skulle lese videre. Når jeg likevel gjorde det, var det fordi boken har noen opplagte kvaliteter, og fortellingen hadde en sterk nok motor til å drive meg videre. Personene var også interessante nok til at jeg ville følge dem videre på deres vei.

Men så var det altså at det begynte å dabbe av igjen. Jeg begynte å bli lei av personene og mistet mer og mer interessen for selve historien. Det føltes som om den aldri skulle slutte, og personene føltes plutselig ganske så innpåslitne. Da jeg hadde knappe 70 sider igjen, la jeg boken vekk. Da var det tomt for drivstoff.

Likevel: Jeg tror det er en god bok når den kommer i de rette hender - og slipper å konkurrere med fem andre bøker om oppmerksomheten.

Fins det forresten en grense for hvor mange bøker man bør lese samtidig?