22 januar 2009

Siciliansk slektskrønike

Kombinasjonen av å lære noe samtidig som jeg lar meg forlyste, er noe av grunnen til at jeg tiltrekkes av historiske romaner.

Ved å lese Arvetanten av italiensk-engelske Simonetta Agnello Hornby kom jeg meg til Italia, nærmere bestemt til Sicilia på 1800-tallet. Dette er en rik - og ganske innfløkt - slektshistorie der forfatteren har grepet tak i en skikkelse som fantes i hennes egen slekt, og som det var mange motstridende oppfatninger om: Costanza Safamita.

Costanza Safamita er født inn i en rik aristokratisk familie som barn nummer to i et kjærlighetsekteskap mellom niese og onkel. Fra fødselen blir hun avvist av moren, fordi hun er jente og skiller seg ut med sitt røde hår og sin lyse hud. Hun tilbringer mesteparten av barndommen blant tjenestefolket med huslige sysler, sying og musikk. Men datteren er alltid elsket av sin far, baronen, som gjør henne til sin fortrolige og til hovedarving av hele Safamita-godset med tilhørende verdier.

I begynnelsen kan det være en utfordring å holde styr på alle personene, men sakte, men sikkert vikles en fascinerende og medrivende historie ut mellom boksidene, og Costanza blir til slutt svært så levende for leseren.

Frodigheten og fortellergleden er karakteristisk for Simonetta Agnello Hornbys roman. Det er en fyldig og fortettet fortelling som likevel gir rom for ettertanke. I alle familier, til alle tider, vil det sannsynligvis fødes en person som ikke passer inn. En slik person er Costanza Safamita, eller arvetanten.

Romanen sier noe om den historiske og politiske utviklingen i Italia generelt og på Sicilia spesielt, og den gir et grundig bilde av hvordan aristokratiet levde og utfoldet seg. Landskapet og miljøet portretteres, så vel som personene. Men mest av alt er det et sterkt og frodig kvinneportrett.

På tross av avstand både i tid og rom, er det lett å identifisere seg med Costanza. Kanskje fordi hun var ganske utypisk i sitt miljø, og dermed oppfattes som moderne av dagens lesere, med sin styrke og sårbarhet. Romanen sier mye om det å være annerledes, noe som neppe har blitt lettere i dag - paradoksalt nok.

Dette er ingen dvelende fortelling. Tempoet er høyt, det skjer mye, og forfatteren favner bredt. Det er mange personer som kjemper om å bli sett, men arvetanten er den som gjør krav på mest oppmerksomhet. Hun ble stående ganske ensom midt i den store slekten hun omgis av, men hun hadde ingen problemer med å finne sin plass i mitt leseunivers. Hun framstår som en spennende skikkelse, sterk, men likevel sårbar.

Jeg har aldri vært på Sicilia, men Costanza Safamita kommer nok til å være min usynlige ledsager når jeg en gang tar turen. Romaner kan fungere som utmerkede reiseguider.

Ingen kommentarer: