19 januar 2009

Vond, vakker og vemodig

Så irsk, så trist og så vakker. Slik kan jeg oppsummere romanen The Secret Scripture av Sebastian Barry.

Denne romanen tar opp et bredt spekter av temaer, uten at det blir noen traurig sosialrealistisk skildring. Til det er språket altfor sobert. Det er også flere mysterier som skal løses - uten at det er noen detektivhistorie.

Historien veksler mellom to fortellere: hundre år gamle Roseanne og psykiateren hennes, Doktor Grene. Roseanne skriver - i hemmelighet - ned sin livshistorie og doktor Grene skriver dagbok.

Roseanne har bodd på mentalsykehus siden 1957, det vil si størsteparten av sitt voksne liv, fordi det ble begått en urett mot henne. Nå skal sykehuset jevnes med jorden og pasientene må flyttes. Det er i den forbindelse doktor Grene blir nysgjerrig på Roseannes historie. Hun har vært der så lenge at ingen husker hvorfor hun er der. Historiene deres møtes til slutt, uten at det her skal røpes hvordan.

Det er finstemt, her snakkes det med dempet stemme. Jeg blir hengende fast i språket og ordene - i positiv forstand. Det er noe suggestivt i språket som driver leseren framover. Denne romanen er nesten som et eneste stort prosadikt, men likevel er det absolutt framdrift i teksten. Til tider er det hjerteskjærende å lese om hvordan Roseanne blir utstøtt av samfunnet og behandlet deretter.

Dette er en stillfaren roman som rommer mange sterke følelser og understrømmer. Havet, vinden, naturen - før du vet ordet av det befinner du deg på vestkysten av Irland. Poesien i språket til Sebastian Barry framkaller bilder av det irske landskapet

Roseannes historie er svært opprørende, i sterk kontrast til den dempede fortellermåten. Noe annet hadde kanskje vært uutholdelig - i alle fall hadde det blitt en helt annen bok. Roseannes skjebne gjør sterkt inntrykk, og det fantes sannsynligvis mange som delte hennes skjebne i Irland på den tiden hun var ung. Forfatteren tar også opp konflikten mellom protestanter og katolikker.

Dette er også en bok om å skrive, å erindre, om hvordan skriften skaper historien. Hva som er minner og hva som er innbilning er også en problemstilling, for til tider lurer man på hvor troverdig Roseanne er som forteller. De to fortellerne avviker tid tider fra hverandre, og dette skaper også spenning i teksten.

The Secret Scripture kan leses for historien i seg selv, men minst like mye for magien i språket. Desto sterkere blir den grelle historien når den ikles en språkdrakt som er så skjør som det tynneste glass, men likevel slitesterk.

Romanen var nominert til årets Bookerpris. Den kommer på norsk neste år, på Schibsted forlag.

2 kommentarer:

Siri sa...

Denne har jeg lånt på biblioteket, og lånetiden synger visst på siste verset. Jeg bør visst ta meg sammen og få begynt, skjønner jeg.

Jorid sa...

Siri: Ja, da er det bare å gi seg i kast med lesingen :-)