10 mars 2009

Deilig dystert

Når du er overbevist om at ingen har det verre enn deg. Når tungsinnet har tatt tak i deg og du tror bunnen er nådd. Da er det på tide å finne fram Amalie Skrams roman «Sjur Gabriel» (1887).

Her fins det nemlig ikke håp i det hele tatt. Det er deilig dystert, i tillegg til at det er en velskrevet roman. Grunntonen i hele Amalie Skrams forfatterskap er mørk, og «Hellemyrsfolket» regnes som hovedverket i norsk naturalistisk litteratur.

I sagaen om folket på Hellemyren er det ingen skjønnmaling. Elendigheten og nøden - som går i arv - skildres i klare ordelag. I «Sjur Gabriel», der handlingen er lagt til 1820-årene, blir vi kjent med en småbruker- og fiskerfamilie i Hellemyren nord for Bergen: Sjur Gabriel og kona Oline (som går på fylla det meste av tiden og skjemmer ut familien) og en stor ungeskokk. Oline har født ni barn i løpet av tolv år, og mistet fire av dem.

Dialogene er på dialekt, og her er levende beskrivelser av steder, mennesker og miljø. Det er nesten så man kjenner luktene rive i nesen mens man leser. Det gjør dette til en veldig visuell roman. Slik beskrives for eksempel Gamle-Kari, en av personene i boken: “Hun lignet ganske en heks der hun satt, med det innskrumpne ansikt, hvis utallige rynker var fylt av gammel urenslighet. De slappe kinners løse skinn hang ned forbi haken, og den nederste tipp av den røde, snusdryppende nesen syntes å være pålimt. Øinene var nesten skjult av de hovne øienlokk og de grå bryn, som nærmest nesen stod ut i to store buster".

Men til tross alt det triste og tragiske, har romanen også rom for kjærlighet, som den mellom Sjur Gabriel og den yngste sønnen, Vesle- Gabriel. Det vokser frem et nært og varmt far-og-sønn-forhold, som er rørende skildret. Det bør likevel ikke komme som en overraskelse på noen at det også her går galt til slutt.

Jeg har en tendens til alltid å glemme hvordan bøker slutter, men den siste setningen i denne romanen har etset seg inn i hukommelsen: “Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren."

Amalie Skram (1846-1905) fikk sitt gjennombrudd med «Constance Ring» i 1885, og skrev siden også flere andre romaner der hun tok kvinnens stilling i samfunnet opp til debatt. Hun opplevde ikke å få anerkjennelse som forfatter i Norge og hun flyttet siden til Danmark. Hun følte seg så avvist her hjemme, at hun bestemte at det på gravstenen skulle stå følgende: Dansk borger, dansk undersaat og dansk
forfatter.

4 kommentarer:

Janke sa...

Amalie er fantastisk! Skildringene henner er ut av denne verden. Har du lest bøkene fra da hun var innlagt?

Aina sa...

Det er veldig trist at ho ikkje følte seg verdsett her heime. Vi driv jo framleis slik, som debatten vi har sett i media (med Brit Bildøen i spissen) i det siste også påpeiker, og overser kvinnelege forfattarskapar til fordel for mannlege. Skulle tru denne nedvurderande haldninga var eit tilbakelagt stadium, men tydelegvis ikkje.

Sigrun sa...

Vet ikke om du kjenner til psykiateren Johan Bremers bok "En diktertragedie. En psykiatrisk patografi" om Amalie Skram? Det er det verste makkverket av ei bok som er gitt ut, tror jeg. Han psykiatriserer diktningen hennes noe så aldeles vanvittig, eller rettere sagt henne. Når det gjelder ektskapsromanene, så er han så historieløs, og oppfatter kvinneundertrykkingen som syke forestillinger hos forfatteren. Jeg hørte et foredrag av Thorvald Steen om Skram for noen år siden, og da nevnte jeg denne boka for ham. Han fortalte at flere oppfattet den negativt, heldigvis.

Jorid sa...

Janke: Ja, hun er flott! Jeg leste de sykehusbøkene for mange år siden og de gjorde voldsomt inntrykk. En dag skal jeg ta dem fram igjen.

Aina: Nei, det er tydeligvis langt igjen, dessverre. Gleder meg for øvrig til å lese boka til Brit Bildøen.

Sigrun: Har ikke hørt om den boka, hadde nær sagt heldigvis... Høres ikke ut som en bok jeg kommer til å lese. Takk for advarselen :-) Syns ofte det blir galt når man skal tre en teori nedover hodet på noe eller noen, og alt på liv og død skal passe inn i en ferdig formel.