03 april 2009

Himmelsk harmoni

Tre setninger fra en bok om andre verdenskrig som Gaute Heivoll tilfeldigvis kom over gjorde så sterkt inntrykk på ham at de ble til en hel roman: Himmelarkivet, som kom ut i fjor. (Og for en fin tittel!)

Det var disse setningene som ikke ville slippe taket: “Som følge av den groteske behandlingen gled Hogganvik inn i et psykisk mørke. I ren desperasjon spiste han det ene hjørnet av madrassen. Bitene ble stappet så langt ned i halsen at han ble kvalt”.

Louis Hogganvik ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945 og ført til Arkivet i Kristiansand. Der ble han torturert, og ni dager senere tok han sitt eget liv. Liket ble senket i havet, og ikke før i mai fikk familien vite hva som hadde skjedd med ham.

Himmelarkivet gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. For det første er historien om Louis Hogganvik et skjebnedrama i seg selv, og under Heivolls kyndige hånd blir historien forvandlet til en sterk fortelling, formidlet i et utsøkt språk. Det føles som om forfatteren risper med pennen sin i den tynne huden min. Jeg er imponert over det han klarer å få til, og Himmelarkivet er en bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En i utgangspunkt lokal historie om et for de fleste ukjent offer for krigen, løftes opp på et nivå der den får allmenn interesse.

I tillegg til å fortelle historien om Louis Hogganvik og familien hans, skriver Gaute Heivoll seg selv inn i romanen og skildrer sin egen skriveprosess. Det kan kanskje høres selvopptatt ut, men er det ikke. I stedet utvider det romanen og gir den en ny dimensjon - i tillegg til at den binder de to historiene sammen. Jeg syns det er like spennende å følge med på denne delen av historien. Den gir et svært godt innblikk i hvordan en forfatter jobber fram et bokprosjekt, med oppturer og nedturer. Det er raust av forfatteren å dele så mye med leseren.

Det er et alvor i Himmelarkivet som smittet over på meg mens jeg leste, et alvor jeg tok meg i å savne i andre bøker. Gaute Heivoll behandler stoffet sitt med stor respekt. Han går nær, men han utleverer ikke (i alle fall ikke andre enn seg selv). Familien til Louis Hogganvik fikk tillit til forfatteren. Det gjør leseren også.

Overlatt til Gaute Heivolls språk er historien i de beste hender. Han er en stilist av rang.

2 kommentarer:

Lille søster sa...

Dette er ei bok jeg har kviet meg litt for å ta fatt på, derfor har det ikke blitt noe av. Men fint at du likte den. Jeg tror den er en viktig bok.

Jorid sa...

Det er absolutt en viktig bok, men jeg kan skjønne at man kvier seg litt for å gå løs på den, ettersom det er et dystert tema. Men når man først begynner, er det vanskelig å legge den fra seg - fordi den er så godt skrevet.