29 april 2009

Ny bosnisk stemme

Sasa Stanisic har fått en flying start som forfatter med debutromanen Hvordan soldaten reparerer grammofonen, som er under oversettelse til over 30 språk. Det er interessant i seg selv hva som gjør at en roman plutselig så til de grader “tar av”, men jeg unner den bosnisk-tyske forfatteren all oppmerksomhet. For det er all grunn til å applaudere en suksess som ikke er så opp i dagen, og en roman fra tidligere Jugoslavia er såpass sjelden kost at jeg automatisk blir nysgjerrig.

Og la det være sagt med en gang: unge Stanisic (f. 1978) oppleves som et friskt pust. Dette er en lovende og ganske original debut. Jeg liker godt lekenheten i språket og den litt respektløse måten å skrive på. Jeg fryder meg over formuleringer som “Jeg er sjefskamerat for fortsetteriet og støtter ogsåvidere!”

Akkurat som forfatteren selv, må Aleksandar flykte sammen med familien til Tyskland i forbindelse med at serbiske tropper i 1992 stormer den bosniske landsbyen han bor i. Aleksandar ser ting fra en skrå - og barnlig vinkel. Det oppleves som befriende uhøytidelig, uten at det på noen måte blir useriøst.

Sammen med de språklige krumspringene, er de mange fargerike familiemedlemmene med på å gjøre dette til en lykkelig leseopplevelse. Bestefar Slavko (“Bestefar døde på 9,86 sekunder, det var utrolig jevnt løp mellom hjertet hans og Carl Lewis - hjertet stanset og Carl raste som en vanvittig”.) Vi møter også tante Taifun (hun er “oppkalt” etter en sovjetisk rakett) som er fire ganger så livlig som vanlige mennesker og løper åtte ganger så fort og snakker fjorten ganger så hektisk.) Mormor er også med; hun er døv som en kanon og stum som snøfall.

Her er også noen passasjer som er så fine at man får klump i halsen. Som når Aleksandar ringer rundt til alle han finner som heter Asija, for å forsøke å finne tilbake til en jente han møtte og som han ikke greier å glemme.

Teksten er befriende absurd og fri for litterære nykker. Gleden over å fortelle historier er også påfallende hos forfatteren, og den gleden smitter over på leseren. Fortelleren i denne romanen er i ordets beste forstand en skrønemaker.
Men når det er sagt, så blir den til tider ganske ustrukturerte stilen litt slitsom i lengden. Det gjør at romanen tidvis oppfattes som rotete og forvirrende. Som leser har jeg tidvis vanskelig for å henge med i svingene. Heldigvis henter forfatteren seg inn igjen, og i siste del går lesningen igjen på skinner.

Etter ti år i eksil vender Aleksandar tilbake til den bosniske landsbyen på jakt etter drømmene og menneskene han forlot. Slik blir Hvordan soldaten reparerer grammofonen også en kjærlighetserklæring til et sted og en tid.

3 kommentarer:

Mettemor sa...

Jeg liker å finne nye forfattere som overrasker og begeistrer. Hvor fant du denne forfatteren?

knirk sa...

Gøy, gøy - denne vil jeg lese! Takk for tips!

Jorid sa...

Mettemor: Denne boken leste jeg om første gang i fjor, da den kom på svensk og tenkte at den hørtes morsom ut. I og med at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i bøker (boknerd, med andre ord...), følger jeg ganske godt med på hva forlagene gir ut, pluss at jeg leser ganske mye bokstoff på nettet.

Knirk: Les, les :-)