26 april 2009

Toner til en krig

Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway er en stille og tilsynelatende unnselig bok. Opplevelsen er nesten sterkere etter at jeg har lest den enn mens jeg leste. For det var etterpå at jeg for alvor begynte å tenke på hvordan krig griper inn i hverdagen til helt vanlige mennesker i en helt vanlig by og berøver dem friheten. Hvordan det å hente rent vann blir et stort prosjekt som kan ta nesten en hel dag. Bare det å krysse gaten er noe som må nøye planlegges, for i åsene ligger snikskytterne på lur.

Handlingen i denne romanen foregår i løpet av en periode på 22 dager under beleiringen av Sarajevo fra 1992-96. Forfatteren har latt seg inspirere av en historie om en virkelig cellist fra Sarajevo, Vedran Smailovic. (Hva han selv syns om å være inspirasjonskilde kan man lese her.)

Cellisten sitter på det samme klokkeslettet (klokken fire) i 22 dager og spiller Albinonis Adagio på det stedet der 22 mennesker ble drept av en granat mens de sto i kø for å kjøpe brød.

Forfatteren følger tre personer: Den unge jenta som blir kalt Pilen (og som er skarpskytter og får i oppdrag å beskytte cellisten), Kenan (en mann i 40-årene) og Dragan (som nærmer seg pensjonsalderen og har sendt kona og sønnen i trygghet i Italia).

Her blir vi også minnet på at Nasjonalbiblioteket i Sarajevo ble ødelagt i brann etter at det ble truffet av en granat. (“I dagevis etterpå regnet det aske fra millioner bøker ned over byen som svart snø“).

Det er en enkel, men virkingsfull og sterk historie. Ved å vise hvordan krigen påvirker vanlige folks hverdag, gjør denne boken vel så sterkt inntrykk som alle reportasjene som viser nærbilder fra kamper og teller opp antall døde.

Jeg kan innimellom savne at fortellingen er kledd i et mer litterært språk, men på den annen side blir virkningen faktisk sterkere når den er fortalt i et enkelt og hverdagslig språk.

Krigen oppleves som nær og som noe som angår oss nettopp fordi forfatteren griper fatt i de nære ting. Det er en tankevekkende roman, og det er fraværet av store ord og utropstegn som blir det sterkeste virkemidlet.

Men dette er også i høyeste grad en bok om håp, og om troen på det gode i mennesket. Cellisten blir et symbol på håpet og viljen til å overleve. Folk strømmer til når han spiller. De trosser redsler og trusler og det ligger et hav av blomster foran ham som folk har tatt med seg. Cellisten bidrar til at folk ikke gir opp, og han gir dem noe å se fram til.

På denne måten løftes også fortellingen opp til et mer symbolsk og allment nivå. Den er også en hyllest til kunsten generelt og musikken spesielt. Den som ikke allerede har tilgang til Albinonis Adagio anbefales å anskaffe seg den før lesningen. Her burde bokhandlene benytte anledningen til å selge bok og cd sammen.

4 kommentarer:

knirk sa...

Jeg blir alltid utrolig emosjonell av å høre Albinonis Adagio. Utrolig sterkt det du skriver om. Å spille på et sted hvor så mange mistet livet. Får gåsehud av å tenke på det.

Jorid sa...

Ja, det er sterke saker. Og Albinonis Adagio så vakker...

Flugo sa...

Jeg er i gang med denne nå, på engelsk. Til tross for det unektelig triste ved fortellingen, virker boken likevel vakker. Det som er mest skremmende er at Europa lukket øynene og lot dette skje. Det er tross alt mange måter for en internasjonalt samfunn å gripe inn i slike konflikter på, men her var det mange som var lammet. Eller andre hensyn som veide tyngre...

Jorid sa...

Flugo: Høres ut som vi har ganske lik oppfatning av boken. Og jeg er enig: det er skremmende å tenke på at sånt får lov til å skje uten at noen griper inn. Man kjenner seg ganske maktesløs.