24 juni 2009

Om å finne

Lar det seg gjøre å fange et menneskeliv i en fortelling? Kan ordene om det gi et menneske evig liv? Slike tanker ble jeg sittende og tumle med etter å ha lest Marit Tusviks roman «Sigrid Finne».

I et desperat forsøk på å holde fast ved en mor hun for alt i verden ikke vil miste, forsøker jeg-personen å skrive historien om henne. Det skal vise seg å bli alt annet enn lett.

Det er to år siden jeg-personens mor Sigrid Finne døde, og når datteren får tilbud om å passe en øde vindruepresse på Sicilia, sier hun straks ja. Her er hun nemlig sikker på at hun vil få den nødvendige avstanden og finne roen til å skrive ned morens historie – finne Sigrid. Hun og moren hadde avtalt at moren skulle fortelle henne alt, og datteren vil nedtegne det så fint, så fint. Notatene hun gjorde på morens dødsleie har hun samlet i en oransje perm.

Å, som hun gleder seg til endelig å kunne ta fatt på oppgaven! («Jeg lengtet vilt etter å bli alene og begynne å skrive.») Hun forsøkte året før, da hun fikk låne et hus på Island, men da kom hun ingen vei. Men nå skal det gå så mye bedre. Hun prøvesitter i alle rom, bestemmer seg for skrivebordet under de to takvinduene, og legger seg ned og prøvetenker seg skrivende der oppe. Men så må hun fyre først, og så må hun gjøre seg kjent i landsbyen, kjøpe fisk, kjøpe espressokanne, gjøre yoga-øvelser...

«Sigrid Finne» er en roman som byr på overraskelser. Den første delen («Under oliventreet») er reiseskildring god som noen, samtidig som fortelleren reflekterer over sin egen skriving og rundt hva det vil si å miste et menneske som står en nær. («Det verste var ikke at hun var død, men at hun ikke lenger løftet av røret når jeg slo det magiske telefonnummeret.»).

I den andre delen («Under morelltreet») sitter jeg-personen ved morens sykeseng med den oransje permen på fanget. Hun ber moren om å fortelle – så nøyaktig som mulig – historien om seg selv. Dermed får vi glimt fra fortellingen om Sigrid, født i 1918 på Voss. Om da hun hadde huspost i Oslo, drømmen om å studere, ekteskapet med «papen», og om hvordan de flyktet til Sverige under krigen.

På elegant vis, gjennom små detaljer, får forfatteren også fram det nære forholdet mellom mor og datter. Her er ingen vonde oppgjør under oppseiling, og den dødssyke moren har verken mistet sin stolthet eller sin humor. Plutselig oppleves ikke døden fullt så skremmende lenger, for det går et smil gjennom hele romanen.

Teksten er så vakkert skrevet og sårheten kommer godt fram uten at det på noen måte blir sentimentalt. Det er som om forfatteren risper forsiktig i tynn, tynn hud.

«Sigrid Finne» er ikke først og fremst en bok om døden, den er mer en hyllest til et liv som er borte. Et liv som kanskje ikke lot seg fange mellom to permer, men som i alle fall har avfødt en ny fortelling som er det er vel verdt å lytte til.

7 kommentarer:

knirk sa...

«Det verste var ikke at hun var død, men at hun ikke lenger løftet av røret når jeg slo det magiske telefonnummeret.»
Det kjenner jeg utrolig godt igjen. Den setningen var fin.
Og det var anmeldelsen din også, fikk skikkelig lyst til å lese. Takk takk!

leselistami sa...

Flott omtale igjen. Og det er så sant så sant. Det er sånn det er. Det er ikke lett å venne seg av med å ringe noen man bruker å ringe til. Hjertelig takk for tips.

Aina sa...

Eg gav denne boka til mor mi til bursdagen. Eg trur ikkje ho har lese henne enno, men no når eg er heime på ferie har eg tenkt å gjere det. Takk for ein fin omtale, no er eg endå meir sikker på at den prioriteringa er riktig.

Mettemor sa...

Å, ja, fin omtale; Du har tydelig hatt en nydelig leseopplevelse og evner å anbefale den utrolig bra. :-)

Jorid sa...

Knirk og KariE: Ja, den setningen er til å fryse på ryggen av. Og værsågod. Og takk :-)

Aina: Spent på å høre hva du (og moren din) syns om den!

Mettemor: Tusen takk, det var hyggelig å høre :-)

Aina sa...

No har eg lese boka, likte henne veldig godt:

http://flimre.blogspot.com/2009/06/sigrid-finne.html

Jorid sa...

Aina: Det var fint å lese innlegget ditt om boka - og kjekt at du også likte den :-)