23 august 2009

Så sjøsprøyten står

Napoleonskrigene pågår for fullt, og engelskmennene har blokkert alle hav og havner. Den danske koffardikapteinen Rasmus Christensen seiler fregatten Venus fra Bergen til Arkhangelsk for å hente korn og forsyninger. Det er et farlig oppdrag, men for kapteinen innebærer det en mulighet for å treffe igjen den vakre Maren Maria på Lødingen prestegård.

Dette skriver Britt Karlsen om den imponerende historiske romanen Koffardikapteinen (1995), som også er en kjærlighetsroman. Fortellergleden og stilen kan innimellom minne litt om Hamsun, uten at det på noe vis er snakk om noen etteraping.

Britt Karlsen har et språk som kler fortellingen. Ordbruken virker riktig i forhold til tid og sted. Hun skriver så jeg kjenner smaken av ramsalt sjø, og tilfredsstiller mitt krav til en historisk roman: Den skal levendegjøre historien samtidig som den skal fortelle en egen historie.

Det er lett å se at forfatteren kan sitt stoff, men det hindrer henne heldigvis ikke i å slå seg løs. Forfatteren briljerer ikke med sin kunnskap, men gir mange opplysninger som alle bidrar til å skape et helhetlig og troverdig bilde. Her er også fine og livaktige tidsbilder fra Bergen og Nordland.

Koffardikapteinen gir god innsikt i en epoke i norgeshistorien som kanskje ikke så mange andre skjønnlitterære forfattere har skrevet om. Britt Karlsen virker som en svært dreven forfatter, men vi har faktisk å gjøre med en debutroman. Så vidt jeg har kunnet se, er dette også hennes eneste bok så langt.

Den eneste innsigelsen jeg har, er tittelen. En koffardikaptein er kaptein på et koffardiskip, det vil si et handelsskip. Det burde imidlertid ikke være nødvendig å ty til leksikon for å forstå en romantittel. Til gjengjeld liker jeg omslaget veldig godt.

Ingen kommentarer: