08 oktober 2009

Gratulerer med nobelprisen, Herta Müller!

Å lese er også en måte å reise på. Takket være Herta Müllers «Mennesket er en stor fasan i verden» kom jeg meg til Romania.

Ikke at jeg fikk så mye kunnskap om Romania som land, men jeg fikk et glimt inn bak jernteppet og fikk en følelse av hvordan et diktatur preger folket som lever innenfor dets stramme rammer. Hvordan menneskene overlever, hvordan de skaper seg mentale fluktmuligheter.

Gjennom små historier følger vi livet i en liten rumensk landsby, slik det fortoner seg for mølleren Windisch og hans familie og nærmeste omgangskrets. Landsbybefolkningen tilhører en tysk minoritet i Romania, og Windisch og kona og datteren venter på pass for å komme seg til Tyskland. Det er Windisch som med sitt blikk og sine kommentarer er veiviseren vår i den lille landsbyen. Mens ugla kretser over landsbyens hus. Der den setter seg på taket, er det noen som skal dø. Historiene spenner fra det dagligdagse til det mer filosofiske.

Med sine hundre sider har denne vesle romanen nesten preg av fabel, og det er surrealistiske trekk ved historien som også gir den et drag av noe universelt.

Selv om dette ikke er noen omfangsrik historie, rommer den mye. Det er stemningene heller enn selve handlingen som gjør dette til en leseopplevelse jeg kommer til å huske. Det er en bok som gjør meg nysgjerrig både på en epoke i historien og på et land vi sjelden hører om i dagens nyhetsbilde.

Tidvis minnet denne romanen meg om Ljudmila Ulitskajas lille, men likevel store roman «Sonetsjka». Det er noe med språket, måten å fortelle på, det eventyraktige trekket og karakterene som er litt utenom det vanlige. «Sonetsjka» skildrer samme periode i Sovjetunionen. Det kan synes som om både Ljudmila Ulitskaja og Herta Müller er forfattere som er hakket dristigere i form og fantasi enn mange av sine vestlige kollegaer.

Herta Müller (f. 1953) vokste opp i Romania med tyske foreldre. Hun flyktet fra Ceausescus regime til Tyskland i 1987, to år før tv-bildene fra henrettelsen av Nicolae Ceausescu og kona Elena etset seg inn i minnet mitt juledagene 1989. I denne og flere andre bøker skildrer hun livet til den tyske minoriteten i Romania under diktaturet. Herta Müller sier noe om det å være menneske under helt spesielle forhold.

Det er som om forfatteren åpner døren inn til et rom som har stått avlåst lenge, og der inne åpenbarer det seg en verden det kjennes fint å få del i.

Boken kom ut på norsk første gang i 1990, oversatt av Ottar Odland. Den fins i pocket.

5 kommentarer:

Lille søster sa...

Jeg ble glad da jeg fikk vite at Herta Müller fikk prisen. Mennesket er en stor fasan i verden er en fantastisk bok.

Karin sa...

Åh, nå ble jeg egentlig enda mer nysgjerrig på Herta - spesielt når du sammenligner denne romanen med Sonetsjka, som er en så utrolig fin bok.

knirk sa...

Aldri hørt om Herta Müller jeg! Eller...NÅ har jeg det.

Ståle sa...

Jeg er av de som faktisk aldri har hørt om Herta Müller før hun nå fikk nobelprisen. Ikke har jeg hørt om Ljudmila Ulitskaja heller. Men begge fikk jeg veldig lyst til å bli kjent med etter å ha lest det du forteller om bøkene. Særlig denne setningen vekket nysgjerrigheten min: "Det er stemningene heller enn selve handlingen som gjør dette til en leseopplevelse jeg kommer til å huske."
Du skriver godt og forlokkende om bøker, må jeg få si. Omtalene dine vekker ofte leselyst.

Jorid sa...

Lille søster: Helt enig :-)

Karin: Hyggelig at du fikk lyst til å lese!

Knirk: Så har du en god anledning til å bli kjent med henne :-)

Ståle: Tusen takk for fin kommentar, det var veldig hyggelig sagt av deg :-)