27 oktober 2009

Noe er det med denne karen

Det er noe med Dag Solstad, uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er. Kanskje er det fordi han er seg selv, og ikke ligner på noen andre (eller kanskje gjør han det, bare at jeg ikke har funnet ut hvem han ligner på). For meg ser det imidlertid ut til at han kjører sitt eget løp uten å skjele til andre.

Jeg hadde lenge en sterk, indre motstand mot Solstad. Det skyldes blant annet at vi på videregående ble satt til å lese hans roman 25. september-plassen. Jeg syntes den var dørgende kjedelig og egnet til å drepe enhver interesse for bøker. Men motstanden skyldes også at dette var forfatteren “alle” skrøt opp i skyene. I stedet for å bli oppmuntret til selv å ta fatt på hans litterære verker, vokste det fram en trass. Jeg bestemte meg rett og slett for at jeg ikke likte Dag Solstad.

Men så må det ha skjedd noe, for på et tidspunkt fant jeg likevel fram en av bøkene hans og begynte å lese. Jeg tror det var Gymnaslærer Pedersen (og nei, jeg har ikke sett filmen og kommer heller ikke til å se den). Plutselig var jeg der, midt inne i det solstadske univers. Og jeg oppdaget til min forbauselse at der var det godt - og morsomt - og vondt - å være. Siden har jeg lest meg gjennom mange av bøkene hans, og latt meg begeistre gang på gang. Det er noe med den uforlignelige humoren og alle pussighetene som fins i tekstene hans. Men også desperasjonen, ensomheten, vemodigheten, pinligheten og småligheten som er skildret så treffende og i et språk som er tilsynelatende enkelt, men likevel mangfoldig.

Nå er han her igjen med en ny roman. I 17.roman får vi et gjensyn med Bjørn Hansen fra Ellevte roman, bok atten, kemneren fra Kongsberg som bestemmer seg for å agere invalid for på den måten få utbetalt både livspolise og uføretrygd.

I denne nye romanen blir Bjørn Hansen avslørt og havner i fengsel, eller i spjeldet som han selv kaller det. Men mest handler det om hva som skjer når han er ferdig med å sone, og bestemmer seg for å gjenforenes med sin sønn. Noen lykkelig tilværelse kan det knapt kalles. Det skulle ellers bare mangle. 17. roman er kanskje ikke forfatterens beste, men den er god nok i massevis for en som til slutt er blitt Solstad-frelst.

Men 25. september-plassen må jeg innrømme at jeg ikke har våget meg på å lese om igjen.

1 kommentar:

Anonym sa...

Du burde kanskje gi 25. septemberplassen en ny sjanse? Den er nemlig knall, syns jeg.

Arne