08 november 2009

Siste reis

Hvordan går det når provokatøren og moromannen Kristopher Schau begynner å troppe opp i kommunale begravelser? Overraskende bra, vil jeg si.

Schau leste en reportasje i Aftenposten om kommunale begravelser i Oslo. Et bilde av en tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Et konkret bilde på ensomheten. Reportasjen skaket opp Schau, som på den tiden var arbeidsledig, og han gjorde det til sitt prosjekt å gå i kommunale begravelser. Det vil si begravelser der det ikke fins pårørende til å ta seg av avdødes siste ferd. På vegne av venner er hans opplevelser, nedtegnet umiddelbart etter at han opplevde dem.

Man kunne frykte at dette kom til å bli en harselas over andres død og elendighet, men er det noe Schau harselerer over, så er det i så fall seg selv.

Ut fra det - ofte minimale - presten vet om avdøde, får vi små glimt inn i livet til menneskene som begraves. Noen av prestene har lagt mye arbeid i finne fram til noen som vet noe om avdøde, det være seg en vaktmester i gården der vedkommende bodde eller en nabo. Og ikke alle ser ut til å vært ulykkelig sjeler; noen søkte kanskje bevisst ensomheten. Ut fra den sparsomme informasjonen spinner forfatteren - og leseren - videre på deres hemmelighetsfulle historier.

På vegne av venner viser at den to meter høye barskingen med kinnskjegg og tatoveringer har en sårbar side som han tør å blotte. For vi får vite ganske mye om Kristopher Schau også i denne boken, og det er slett ikke uinteressant lesning.

Til sammen blir dette et fint lite stykke prosa, og min eneste innvendig er at det blir i korteste laget. Det virker som Kristopher Schau plutselig har gått lei av sitt eget prosjekt og dermed bare gitt seg. Men de 90 små sidene er vel verdt å få med seg. Dessuten har boken et av høstens vakreste omslag.

Og heretter kommer jeg til å ta meg i å lete etter dødsannonser undertegnet “På vegne av venner”.

4 kommentarer:

Mettemor sa...

Denne boka så jeg i bokhandelen her om dagen, den var fin og jeg tok den opp og lurte på hva slags bok dette var. Nå vet jeg det. Og vet at den har kvaliteter. Så spennende!

knirk sa...

Jøss, dette visste jeg ikke. Den fikk jeg lyst til å lese. Takk for tips!

leselistami sa...

Wow. For en overraskelse. Ikke visste jeg om boka og aldri hadde jeg gjettet på at dette var et prosjekt som K.S. kunne finne på å engasjere seg i. Det må jeg si.

Jorid sa...

Mettemor: Ja, det er morsomt med sånne overraskelser :-)

Knirk: Værsågod!

KariE: He-he, nei det er ikke akkurat den slags man forventer fra den karen :-)