13 desember 2009

Flere sære, ensomme

No og jeg av den franske forfatteren Delphine de Vigan har mye til felles med Primtallenes ensomhet. Også her møter vi et ungt menneske som er over gjennomsnittet intelligent. 13 år gamle Lou har hoppet over et par klasser, og hun føler seg ganske mistilpass blant sine eldre medelever. Det oppstår imidlertid et vennskap med Lucas som går i samme klasse, men som i motsetning til Lou har måttet gå om igjen et par klasser.

Men viktigst for Lou er møtet med den 18 år gamle No som ikke har noe fast bosted og som hun møter tilfeldig på en jernbanestasjon i Paris. Lou bruker henne som case til en skoleoppgave, men sakte men sikkert oppstår det et skjørt vennskap mellom de to. Et vennskap som naturlig nok blir satt på harde prøver.

På samme måte som Mattia i Primtallenes ensomhet, har også Lou en søster som dør og som etterlater moren i et slags vakuum som gjør at Lou blir overlatt mye til seg selv.

Når denne romanen ikke gjorde like sterkt inntrykk som Primtallenes ensomhet, tror jeg det har å gjøre med at den opplevdes som mer tradisjonell og ikke fullt så dyptloddende. Jeg leste stadig videre, men det var ikke like tvingende nødvendig.

Det betyr imidlertid ikke at det ikke var en god bok. No og jeg er absolutt lesverdig, og forfatteren får fint fram personenes sammensatte liv. Muligens heller denne boken mer mot ungdomsroman enn voksenroman, og kanskje er den - ufortjent - blitt borte mellom alle de store kanonene i bokhøsten. (Og her deler den jo skjebne med mange andre gode bøker.)

Jeg benytter gjerne anledningen til å løfte den fram. Det er en lettlest og velskrevet fortelling med en tematikk som berører, og med en litt lysere tone enn Primtallenes ensomhet.

No og jeg er oversatt fra fransk av Agnete Øye.

Ingen kommentarer: