25 januar 2009

Debutant-favoritter

Det er alltid spennende å følge med på debutantene, og etter å ha lest meg gjennom de fleste av høstens skjønnlitterære debuter, er det lett å bli imponert både over mangfoldet og ferdighetene til de enkelte forfatterne. Noen imponerer likevel mer enn andre, og min “Topp 3-liste” (som jeg i ettertid ser består av utelukkende nynorske bøker) ser sånn ut:

Aina Basso: Ingen må vite (Samlaget)
Historisk roman fra 1700-tallets Norge, med 14 år gamle Ingeborg i hovedrollen. Romanen tar opp et alvorlig tema - blodskam - men dette er også en kjærlighetsroman. Det er spennende å få et nærbilde av et menneske som er fjernt fra oss i tid, men som likevel kommer til å stå oss nær fordi følelsene slett ikke er oss fremmede. Jeg hadde ingen problemer med å leve meg inn i denne fortellingen. Det historiske virker ekte og etterrettelig, og jeg tror på personene. Et godt tidsbilde, etter det jeg kan vurdere.
Men mest av alt blir jeg forført av det knappe, vakre språket - det er en ren nytelse å lese. Dessuten falt jeg veldig for omslaget, som er laget av Stian Hole (kjent for bildebøkene om Garmann).


Jan Roar Leikvoll: Eit vintereventyr (Samlaget)
Tittelen står i skarp kontrast til handlingen i denne romanen, som foregår i en arbeidsleir. En historie om galskap og avgrunn, om sterk angst, uro og frykt, men også om kjærlighet og lengsel.
Her har vi med en fiks ferdig forfatter å gjøre, tenkte jeg mens jeg leste. For dette er en svært overbevisende, gjennomarbeidet og stilsikker debut. Og igjen: Det er det språklige som imponerer meg mest. Leikvoll skriver i et rytmisk og vakkert språk som gjør at alvoret i romanen kommer enda mer fram. Det er umulig ikke å bli berørt av den fortellingen som gradvis blir avslørt.


Janne Marie Fatland: :imitabilis (Oktober)
Dette er bokstavelig talt den minste av debutbøkene, med sine 10,5 x 12, 5 cm. Det er ikke så lett å ”forklare” hva diktene handler om, derfor tyr jeg til forlagets omtale: ”Diktsamlinga pendlar mellom varsemd og vald, og undervegs blir det fortalt ei original og brutal forteljing om korleis relasjonar mellom folk, og mellom folk og dyr, folk og natur, kan arta seg.”

Diktene til Janne Marie Fatland er kanskje ikke blant de lettest tilgjengelige, men det er noe der som umiddelbart vekker min nysgjerrighet. Jeg måtte gi meg tid med diktene og lese dem flere ganger før de åpnet seg for meg. Men da jeg først kom så langt, var det et spennende univers som åpnet seg. Originale språklige bilder og uvanlige sammensetninger setter ting i perspektiv, samtidig som dikteren forteller en historie. Formgiver Judith Nærland har også bidratt sterkt til å gjøre dette til en fysisk fin bok.

22 januar 2009

Siciliansk slektskrønike

Kombinasjonen av å lære noe samtidig som jeg lar meg forlyste, er noe av grunnen til at jeg tiltrekkes av historiske romaner.

Ved å lese Arvetanten av italiensk-engelske Simonetta Agnello Hornby kom jeg meg til Italia, nærmere bestemt til Sicilia på 1800-tallet. Dette er en rik - og ganske innfløkt - slektshistorie der forfatteren har grepet tak i en skikkelse som fantes i hennes egen slekt, og som det var mange motstridende oppfatninger om: Costanza Safamita.

Costanza Safamita er født inn i en rik aristokratisk familie som barn nummer to i et kjærlighetsekteskap mellom niese og onkel. Fra fødselen blir hun avvist av moren, fordi hun er jente og skiller seg ut med sitt røde hår og sin lyse hud. Hun tilbringer mesteparten av barndommen blant tjenestefolket med huslige sysler, sying og musikk. Men datteren er alltid elsket av sin far, baronen, som gjør henne til sin fortrolige og til hovedarving av hele Safamita-godset med tilhørende verdier.

I begynnelsen kan det være en utfordring å holde styr på alle personene, men sakte, men sikkert vikles en fascinerende og medrivende historie ut mellom boksidene, og Costanza blir til slutt svært så levende for leseren.

Frodigheten og fortellergleden er karakteristisk for Simonetta Agnello Hornbys roman. Det er en fyldig og fortettet fortelling som likevel gir rom for ettertanke. I alle familier, til alle tider, vil det sannsynligvis fødes en person som ikke passer inn. En slik person er Costanza Safamita, eller arvetanten.

Romanen sier noe om den historiske og politiske utviklingen i Italia generelt og på Sicilia spesielt, og den gir et grundig bilde av hvordan aristokratiet levde og utfoldet seg. Landskapet og miljøet portretteres, så vel som personene. Men mest av alt er det et sterkt og frodig kvinneportrett.

På tross av avstand både i tid og rom, er det lett å identifisere seg med Costanza. Kanskje fordi hun var ganske utypisk i sitt miljø, og dermed oppfattes som moderne av dagens lesere, med sin styrke og sårbarhet. Romanen sier mye om det å være annerledes, noe som neppe har blitt lettere i dag - paradoksalt nok.

Dette er ingen dvelende fortelling. Tempoet er høyt, det skjer mye, og forfatteren favner bredt. Det er mange personer som kjemper om å bli sett, men arvetanten er den som gjør krav på mest oppmerksomhet. Hun ble stående ganske ensom midt i den store slekten hun omgis av, men hun hadde ingen problemer med å finne sin plass i mitt leseunivers. Hun framstår som en spennende skikkelse, sterk, men likevel sårbar.

Jeg har aldri vært på Sicilia, men Costanza Safamita kommer nok til å være min usynlige ledsager når jeg en gang tar turen. Romaner kan fungere som utmerkede reiseguider.

19 januar 2009

Vond, vakker og vemodig

Så irsk, så trist og så vakker. Slik kan jeg oppsummere romanen The Secret Scripture av Sebastian Barry.

Denne romanen tar opp et bredt spekter av temaer, uten at det blir noen traurig sosialrealistisk skildring. Til det er språket altfor sobert. Det er også flere mysterier som skal løses - uten at det er noen detektivhistorie.

Historien veksler mellom to fortellere: hundre år gamle Roseanne og psykiateren hennes, Doktor Grene. Roseanne skriver - i hemmelighet - ned sin livshistorie og doktor Grene skriver dagbok.

Roseanne har bodd på mentalsykehus siden 1957, det vil si størsteparten av sitt voksne liv, fordi det ble begått en urett mot henne. Nå skal sykehuset jevnes med jorden og pasientene må flyttes. Det er i den forbindelse doktor Grene blir nysgjerrig på Roseannes historie. Hun har vært der så lenge at ingen husker hvorfor hun er der. Historiene deres møtes til slutt, uten at det her skal røpes hvordan.

Det er finstemt, her snakkes det med dempet stemme. Jeg blir hengende fast i språket og ordene - i positiv forstand. Det er noe suggestivt i språket som driver leseren framover. Denne romanen er nesten som et eneste stort prosadikt, men likevel er det absolutt framdrift i teksten. Til tider er det hjerteskjærende å lese om hvordan Roseanne blir utstøtt av samfunnet og behandlet deretter.

Dette er en stillfaren roman som rommer mange sterke følelser og understrømmer. Havet, vinden, naturen - før du vet ordet av det befinner du deg på vestkysten av Irland. Poesien i språket til Sebastian Barry framkaller bilder av det irske landskapet

Roseannes historie er svært opprørende, i sterk kontrast til den dempede fortellermåten. Noe annet hadde kanskje vært uutholdelig - i alle fall hadde det blitt en helt annen bok. Roseannes skjebne gjør sterkt inntrykk, og det fantes sannsynligvis mange som delte hennes skjebne i Irland på den tiden hun var ung. Forfatteren tar også opp konflikten mellom protestanter og katolikker.

Dette er også en bok om å skrive, å erindre, om hvordan skriften skaper historien. Hva som er minner og hva som er innbilning er også en problemstilling, for til tider lurer man på hvor troverdig Roseanne er som forteller. De to fortellerne avviker tid tider fra hverandre, og dette skaper også spenning i teksten.

The Secret Scripture kan leses for historien i seg selv, men minst like mye for magien i språket. Desto sterkere blir den grelle historien når den ikles en språkdrakt som er så skjør som det tynneste glass, men likevel slitesterk.

Romanen var nominert til årets Bookerpris. Den kommer på norsk neste år, på Schibsted forlag.

18 januar 2009

Kattejammer

Jeg har tidligere skrevet om bibliotekkatten Dewey (her). Nå er boken ute, og den er allerede oversatt til svensk. Den skal også komme på norsk etter hvert.

Som den lidenskapelige kattevennen jeg er, var jeg snar å gripe etter denne boken. Jeg kunne ikke motstå katteblikket som møtte meg på omslaget…

Jeg skal innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg så at dette var en bok på nærmere 300 tettskrevne sider. Kunne det virkelig være så mye å få ut av denne kattehistorien? Jeg fant ganske fort ut at svaret var nei. For dette er ikke bare historien om en katt som ble funnet i innleveringsluken på et bibliotek i en liten amerikansk by, og som skal komme til å bo på biblioteket resten av sitt 18 år lange liv. Det er dessverre minst like mye en historie om bibliotekaren som fant ham: Vicki Myron. Det er hun som, med hjelp fra en ghostwriter, har ført boken i pennen.

Kattens og kvinnens historie veves sammen, og resultatet er blitt en sentimental og tidvis ubehjelpelig fortelling. Vicki Myrons private livshistorie er for meg totalt uinteressant. Samtidig ville det ha vært umulig å skrive 300 sider bare om en katt. Jeg tenker derfor at det måtte ha vært en mye bedre idé å lage en barnebok basert på Deweys liv som bibliotekkatt. Men det ville vel neppe ha gitt så mye penger i kassen…

For øvrig skal boken filmatiseres, med Meryl Streep i rollen som Vicki Myron.

16 januar 2009

Bra, men ikke bra

Rose Tremain har skrevet en rekke bøker, og to av dem er så langt oversatt til norsk: Fargen og Musikk og stillhet (Pax forlag). Mitt første møte med Tremain ble The Road Home, som hun fikk Orange-prisen for.

The Road Home handler om Lev, en mann i begynnelsen av 40-årene som kommer fra et ikke navngitt østeuropeisk land til London for å finne arbeid. Kona hans er død, og ansvaret for datteren deres har han overlatt til moren sin mens han er borte. Det er fattigdommen i landsbyen som får den arbeidsledige Lev til å søke lykken utenlands. Det meste av det han tjener sender han hjem. Men heldigvis faller han noen ganger for fristelsen til å bruke litt penger på seg selv også - uten at det ender altfor bra…

Romanen viser mindre sjarmerende sider ved London, men Lev møter også mennesker som bryr seg, mennesker som akkurat som han selv står litt på utsiden av det etablerte. Forfatteren skildrer på en fin måte hvor vanskelig det er for en som kommer utenfra å bli godtatt. Ekstra vanskelig er det selvsagt når språket ikke er helt på plass.

Tematikken i denne romanen er interessant i seg selv. Marina Lewycka har skrevet om noe av det samme i sine romaner En kort historie om traktoren i Ukraina og To campingvogner og en jordbæråker. Noe mer har disse to forfatterne imidlertid ikke felles. Det er et helt annet tonefall i Rose Tremains roman, og hun er en annen type forfatter enn Lewycka.

Rose Tremains skildringer virker svært troverdige, og det er ingen tvil om at forfatteren har satt seg inn i den problematikken hun skildrer. Alt virker ekte, men kanskje også litt pedagogisk.

Noe av det positive ved denne romanen er for øvrig at den har en sterk hovedperson som ikke bukker under tross de utfordringene han utsettes for.

Rose Tremain er en dreven forfatter som sannsynligvis aldri vil kunne skrive en dårlig roman. Men kanskje blir det for trygt og godt innenfor dette litterære universet. For jeg fortaper meg aldri i historien. Jeg har stadig beina godt plantet på jorda mens jeg leser, og den store leseopplevelsen uteblir.

Det er gode og realistiske skildringer, interessant tematikk, språklig sikkerhet. Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at det mangler noe. Kan hende opplever jeg ikke fortellingen som utfordrende nok. Kanskje burde forfatteren ha gått litt utenfor de opptråkkede litterære stiene. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette blir mer en problemstilling som belyses skjønnlitterært enn en god roman.

14 januar 2009

Murakami light

Selv om han har langt igjen til han når mesterens nivå, er det likevel som om Murakamis ånd er til stede i romanen Strangers av Taichi Yamada.

Yamada er også japansk, og handlingen i denne romanen er lagt til et Tokyo som det er fullt mulig å gjenkjenne fra Murakamis bøker (blant annet After Dark). Og også her handler det om ensomme, til dels ganske udefinerbare karakterer.

I Strangers møter vi 48 år gamle Harada som livnærer seg som manusforfatter for ulike tv-kanaler. Han er skilt og har flyttet inn i leiligheten han tidligere har brukt som kontor. At han bor i en bygård som stort sett bare består av kontorer, er med på å sette den særegne stemningen av tomhet og ensomhet som går gjennom hele historien.

Etter hvert begynner det å skje svært så merkelige ting. En dag Harada er ute og går i den bydelen der han vokste opp, får han øye på en mann som ligner svært på hans avdøde far. Til sin store forbauselse er det virkelig faren, og siden treffer han også sin avdøde mor. (Begge foreldrene døde i en bilulykke da Harada var tolv år gammel.) Og hva er det egentlig med den underlige og vakre nabokvinnen Kei som så gjerne vil ha kontakt med Harada? I mellomtiden blir Harada magrere og magrere og blekere og blekere…

Forfatteren opererer i grenselandet mellom det virkelige og det uvirkelige, og det er dette som skaper spenningen og intensiteten i historien. Språket er stramt og den engelske oversettelsen er etter det jeg kan bedømme god.

Taichi Yamada kan være god å ty til mens man venter på noe nytt fra Haruki Murakami.

Mer om forfatteren fins på nettsidene hans.

12 januar 2009

Helen Keller i gammel og ny versjon

Vi er mange som har et nostalgisk forhold til serien “Historien om“, som fortalte historien til en rekke kjente personer. Jeg pløyde meg gjennom et utall av disse bøkene - og hadde stor glede av dem som barn.

Nå har Schibsted Forlag begynt å gi ut en serie som tar opp arven: “Hvem var?” Serien teller foreløpig fire bøker (Helen Keller, Albert Einstein, Elvis Presley og Anne Frank), men flere kommer etter hvert.

Som den boknerden jeg er, fant jeg det for godt å sammenligne den gamle Historien om Helen Keller med den nye Hvem var Helen Keller?

Den gamle historien fra 1966 holder seg forbausende godt. Faktisk syns jeg den stadig er den beste. Nå skal det skytes inn at disse seriene uansett ikke er stor litteratur, men de vekker nysgjerrighet og leseglede.

Teksten er lengre i Historien om Helen Keller, språket mer variert, ordene litt mer kompliserte. Den gamle fortellingen er også mer visuell. Blant annet er det bruk av dialog, noe som er fraværende i Hvem var Helen Keller? Det er faktisk den gamle teksten som rører mest ved leseren. Den har romanens egenskaper, mens den andre er mer refererende og også mer monoton i fortellermåten. Jeg får rett og slett flere bilder i hodet ved å lese gammelversjonen…

Den nyeste teksten oppleves som “tørrere”. Jeg vet ikke om dette kan skyldes kravet om at det skal være lettlest, med blant annet korte setninger og enkelt ordvalg. En bivirkning av dette er imidlertid at teksten føles mer tettpakket, her er få pusterom der leseren får anledning til å bli mer deltaker i teksten.

Handlingen er nesten identisk i de to bøkene, men den gamle boken har med flere detaljer og lar oss dermed også fornemme mer av personene. Dramaturgien er bedre her. Til gjengjeld har den nye flere tegninger - for øvrig i samme stil som vi kjenner fra “Historien om“-serien. Den har også fine faktaoppslag.

Kanskje er Hvem var Helen Keller? mer tilgjengelig for dagens unge lesere, fordi den rent teknisk er lettere å lese. Men som fortelling betraktet våger jeg den påstanden at Historien om Helen Keller har mer å by på.

08 januar 2009

Stilsikker debutant

Hvis jeg skal bruke bare ett ord på å beskrive Sadie Jones’ debutroman «The Outcast», må det bli «urovekkende».

Uten store ord og fakter skaper Sadie Jones en fortettet stemning og greier dermed å gjøre dette til en sjeldent sterk leseopplevelse. Hun viser stor psykologisk innsikt og har evnen til å kle historien sin i et språk som er så presist og samtidig så åpent at det er umulig å forbli uberørt av det som skjer på og mellom linjene i denne boken.

Året er 1945, Lewis er sju år gammel og sitter på toget sammen med sin mor. Han sitter ved vinduet, mot kjøreretningen, og ser stasjonen bli mindre og mindre etter som toget skyter fart. De to er på vei til London der de skal møte Lewis’ far, som er på vei hjem etter krigens slutt.

Fra nå av tar livet en annen vending. Lewis og faren er fremmede for hverandre, og faren gjør lite for at sønnen skal få tillit til ham. Lewis og moren har imidlertid et nært og godt forhold, og når Lewis blir vitne til at moren drukner under en utflukt de to er på, blir grunnpilaren i livet hans borte. Faren gifter seg raskt på nytt med en mye yngre kvinne, og Lewis blir sendt på bort på skole og er bare hjemme i feriene.

Lewis blir ensom og utstøtt av fellesskapet, og for å kompensere begynner han å skade seg selv. Han blir oppfattet som vanskelig, og skjer det en uheldig episode, er det lett å skylde på Lewis. I desperasjon tenner han på landsbyens kirke og kommer i fengsel som 17-åring. Der blir han i to år, og paradoksalt nok føler han seg mer hjemme der enn hos faren og stemoren.

Etter hvert utvikler det seg et spesielt forhold mellom Lewis og den litt yngre nabojenta Kit. Faren hennes er arbeidsgiveren til Lewis’ far, og har dermed betydelig makt også over Lewis. Han går inn i rollen som velgjører, men har mye å svare for, også på hjemmebane. De sosiale mekanismene i 1950-tallets England er også et tema i romanen. I Kit finner Lewis en sjelefrende, de er to utstøtte som holder hverandre oppe.

Dette er imidlertid ikke bare en roman om å være utstøtt, det er like mye en roman om å overleve, og ordne opp for seg selv.

Lewis er på mange måter dømt til å mislykkes, men heldigvis har forfatteren utstyrt ham med egenskaper som ruster ham for framtiden – uten at det på noen måte virker påklistret. Lewis er klok, har selvinnsikt og evne og vilje til å overleve. Han balanserer på en knivsegg gjennom hele romanen, og forfatteren får leseren til å føle det på samme måte.

Det jeg beundrer forfatteren mest for, er hvordan hun greier å formidle det sårbare ved personene på en så troverdig og gripende måte. Sadie Jones holder hele tiden hodet kaldt og hindrer dermed karakterene sine i å bli selvmedlidende. Regien er stram, her er ingen overflødigheter. Kontrasten mellom de sterke, ofte innestengte følelsene og det stramme, lavmælte språket gir en usedvanlig god effekt. Slik greier forfatteren å skape et opprør i leseren uten å måtte ty til store bokstaver og utropstegn. Jeg senket ikke skuldrene helt før jeg hadde lest den siste setningen.

«The Outcast» er nå oversatt til norsk av Knut Ofstad og utgitt av Gyldendal.

05 januar 2009

Ideene bedre enn gjennomføringen

To skjønnlitterære bøker som tok utgangspunkt i henholdsvis Charlotte Brontë og Jane Austen - den fristelsen kunne jeg ikke motstå. Den helt store leseopplevelsen uteble imidlertid.

Jennifer Vandevers The Brontë Project er en typisk chic lit-roman med en forsmådd heltinne på jakt etter ny lykke. Det spesielle med amerikanske Vandevers roman er at hovedpersonen forsker på den engelske forfatteren Charlotte Brontë (mest kjent for romanen Jane Eyre), og er på jakt etter hennes tapte kjærlighetsbrev. Det er i seg selv et artig poeng, men ut over dette er ikke historien særlig original. Den er fort lest og enda fortere glemt. Karakterene er temmelig stereotype, handlingen er forutsigbar og språket uten motstand.

Brontë-vinklingen redder på en måte boken, men klarer likevel ikke å løfte den. Det beste jeg kan si om The Brontë Project er at den er upretensiøs og til tider morsom. Det er heller ingen tvil om at forfatteren behersker sjangeren. Problemet er vel snarere at jeg ikke helt klarer å omfavne chic lit-konseptet.

Kanskje burde undertittelen på Lori Smiths bok A Walk With Jane Austen ha fått meg til å lukte lunta: “A modern woman’s search for happiness, fulfilment, and her very own Mr. Darcy”. Men Jane Austen og de fine gummistøvlene på omslaget forledet meg. For hvilken dårlig bok dette var!

Dette er ikke en tradisjonell roman, men en blanding av memoarer og reisebok. Den amerikanske forfatteren, som også er bokens forteller, har møtt veggen. Hun trenger en forandring i livet sitt etter nederlag både i kjærlighet og arbeidsliv, og bestemmer seg for å reise til England og gå i Jane Austens fotspor.

Det som skrives om Jane Austen er for så vidt greit, men når Lori Smith begynner å se sitt eget (og det må være lov å si: forholdsvis uinteressante) liv i lys av sin heltinnes, blir det bare pinlig. Fortelleren er 33 år gammel, men har tanker som en tenåring. Her er det mye svada og sentimentalitet. Språket utmerker seg - naturlig nok - heller ikke.

Den kortfattede konklusjonen får bli: Gå til kildene i stedet.