25 februar 2009

Bak masken

Jeg hadde ikke noe forhold til dronning Kristina av Sverige (1626-1689) før jeg sto der med Peter Englunds knappe 200 sider lange biografi Sølvmasken i hendene.

“Dronning Kristina er en av historiens mest omstridte kvinner. Nysgjerrig og uredd opptrådte hun med en myndighet som ellers var forbeholdt mannen”, forsøkte baksideteksten å lokke meg. Fra før visste jeg at Peter Englund er en stor forfatter.

Og dette må i sannhet være et av de mest fascinerende portrettene jeg noen gang har lest. Kristina var en bemerkelsesverdig og kontroversiell kvinne. En feminist langt forut for sin tid. En slags 1600-tallets Pippi Langstrømpe. Og man kan ikke la være å gruble over hvordan hun ville ha funnet seg til rette på 2000-tallet hvis hun hadde våknet opp fra sin over 300 år lange søvn. Noe sier meg at hun ville ha likt seg her hos oss.

Sølvmasken er som en eventyrbok fra virkeligheten. Peter Englund har gitt kjøtt og blod til et navn i en historiebok, og han har vekket min nysgjerrighet. Det fine med denne boken er at forfatteren får fram både tidsbildet og personen.

Boken er faglig etterrettelig med kildehenvisninger og fotnoter, men likevel klarer forfatteren å levendegjøre stoffet på en forbilledlig måte. Det gjør han blant annet ved å vise dypt personlige - sympatiske og mindre sympatiske - sider ved denne sære damen, ved å hente fram detaljer og ved å visualisere og skape spenning i teksten. Man vil rett og slett vite hvordan dette kommer til å ende. Dessuten kommer Kristina - som for øvrig var en skikkelig bokorm - selv til orde gjennom utdrag fra brev og andre tekster. Hun var en meget intelligent og skrivefør kvinne.

Jeg var helt oppglødd under lesingen av denne boken, og ble imponert over måten Englund greide å undervise og underholde på samme tid. Og jeg må innrømme at det siste, korte kapitlet (som viser til bokens tittel) virkelig fikk meg til å fryse på ryggen.

Hatten av både for dronningen og forfatteren!

Flere malerier av dronning Kristina er gjengitt i boken. Dette er et av de mest berømte. Det er malt av Sebastian Bourdon og henger i Museo Nacional del Prado i Madrid

22 februar 2009

Bildebok utenom det vanlige

Shaun Tans Fortellinger fra ytre Utkant er en åpenbaring av en bok. Både tekstlig og visuelt. Når du åpner denne boken, trer du inn i et helt eget absurd og spennende univers. Tekstene og det underlige landskapet med de sære skapningene vi blir kjent med er utrolig fascinerende, så ulikt mye annet jeg har sett og lest.

Fortellinger fra ytre Utkant er utgitt som barnebok, og dette er en typisk bok som kommer til å bli borte i bokhandelens hyller. Jeg er ikke sikker på om dette er en bok for barn, men jeg er sikker på at det er en fantastisk bok for mange voksne. Dette er også en kunstbok.

Jeg fortapte meg i de flotte illustrasjonene og frydet meg over kreativiteten og originaliteten i tekstene. Shaun Tan har en fantasi nesten uten sidestykke. Historiene hans er hinsides det meste, og det er den særegne stemningen han skaper som gjør dette til en så spennende og gjennomført utgivelse. Det var en glede å oppholde seg i ytre Utkant, og jeg kommer til å ta turen mange ganger.

Boka består av 15 små historier som hver er illustrert. Shaun Tan har brukt ulike teknikker og stilarter for hver fortelling, noe som gjør at uttrykket blir svært variert. Det er noen fine og rare fortellinger han serverer oss. Historier som er til å gruble over, og som har sin helt spesielle form for humor.

Fortellingene har titler som “Herpede leker”, “Hukommelsestap-maskinen” og “Slik lager du ditt eget kjæledyr”. Min personlige favoritt er “Fjernt regn“. Her får vi svar på hva som skjedde med alle diktene folk skrev før.

Boken er oversatt til norsk av Geir Uthaug, og utgitt av Cappelen Damm. Se mer om utgivelsen på Shaun Tans nettside

15 februar 2009

Rommer mye

Et landskap av umulige lengsler av den indiske forfatteren Anuradha Roy (må ikke forveksles med Arundhati Roy) byr både på sterke følelser og fakta. Dette er en familiehistorie fra India. Fortellingen starter ved inngangen til 1900-tallet, og herfra følger vi tre generasjoner i deres gjøren og laden, i gode og onde dager.

Sentralt i fortellingen står den kasteløse og foreldreløse gutten Mukunda som blir tatt inn i husholdet til en rik fabrikkeier. Han knytter sterke bånd til fabrikkeierens sønnedatter, Bakul. Når de to ungdommene begynner å utvikle varme følelser for hverandre, blir imidlertid Mukunda sendt bort. Det er vel ingen overraskelse at romanen kommer til å kretse rundt disse tos skjebner, og de hindringene som skal forseres før de omsider kan møtes igjen.

Dette er imidlertid ikke noen lettbent kjærlighetshistorie der alt går opp til slutt. Det er en bredt anlagt roman med et stort og fargerikt persongalleri, og forfatteren viser hvordan den politiske utviklingen i landet påvirker enkeltpersoners liv. Det er blant annet verdt å merke seg de sterke kvinneskikkelsene. Selv om de kan virke gammeldagse på en moderne vestlig leser, har forfatteren utstyrt dem med egenskaper som gjør at de oppleves som sterke og tøffe innenfor sitt miljø.

Romanen viser også at det er mulig å lykkes for en som i utgangspunktet var dømt til et liv i det laveste sosiale sjiktet. Mukunda får muligheten til å vise hva han er god for og blir til slutt en vellykket forretningsmann.

Et landskap av umulige lengsler oppleves ikke som en “eksotisk” fortelling. I stedet for å betone ulikhetene, viser forfatteren fram det menneskene har felles: livet og kjærligheten, sorg og glede, drømmer og lengsler. Menneskene i denne romanen oppleves som nære og virkelige. Leseren kjenner seg igjen i dem, på tvers av landegrenser og tidsskiller.

12 februar 2009

Epos om slavehandel

Lawrence Hills roman Someone Knows My Name er en reise både i tid og rom.

Aminata er 11 år gammel når hun i 1745 blir tatt til fange i den vestafrikanske landsbyen hun er født og oppvokst i, og fraktet med et slaveskip til USA. Idet vi møter henne første gang, er hun imidlertid allerede blitt en eldre dame. Året er 1802, og hun befinner seg i London. Motstanderne av slaveriet vil at hun skal fortelle sin historie, og slik bidra til å overbevise regjeringen om at slaveriet må avskaffes.

Det er sin egen historie Aminata forteller i denne storslagne romanen. Det blir tidlig klart at hun er en “djeli”, en forteller. Romanen rommer en både grell og gripende historie om hennes omflakkende slaveliv, først i USA og siden i Canada, før hun altså ender opp i London.

Aminata er oppvakt og lærer seg flere språk. Hun har dessuten arvet sin mors yrke og praktiserer som jordmor. På den måten greier hun å tjene litt ekstra til eget bruk. Hele tiden lengter hun tilbake til landsbyen hun kom fra. Når hun etter mye strev og mange farlige situasjoner endelig nærmer seg barndomshjemmet, forstår hun likevel at ingenting er som før. Aminata er blitt både hjemløs og rotløs.

Lawrence Hill har skrevet en imponerende roman. Solid, men ikke kjedelig. Gripende, men ikke sentimental. Historiske fakta danner et nødvendig bakteppe, men fortellingen blir ikke borte blant fakta og årstall.

Lawrence Hill levendegjør historien. Det merkes at han har respekt både for det historiske materialet og for personene han skriver om. Særlig er det Aminatas styrke og vilje til å overleve som gjør sterkt inntrykk. Det må være vanskelig å forestille seg både det grusomme ved slavehandelen, og hvordan disse menneskene tenkte. Hvordan de opplevde den store overgangen fra det trygge og hjemlige til et liv som slaver på et annet kontinent.

Selv om forfatteren ikke går av veien for å beskrive grufullhetene som ble begått, boltrer han seg ikke i bestialiteter. Someone Knows My Name er en historisk roman om et mørkt kapittel i historien. En historie som rommer mye menneskelig smerte, men som likevel munner ut i håp og optimisme.

Det føles nesten som et privilegium å få lov til å følge med på Aminatas lange reise, og dette er en roman jeg har fått mye igjen for å lese. Lawrence Hill var en god veiviser inn i et stort og omfattende tema. Romanen er på nesten 500 konsentrerte sider, og det kan dermed ta sin tid å komme gjennom den. Men Aminata fortjener tiden din, for hun har noe viktig å si deg.

06 februar 2009

Godt om vanskelig tema

Det er et vanskelig tema Brynjulf Jung Tjønn tar opp i sin første barnebok, I morgen skal vi sitte i solen. Det handler nemlig om en mor som ikke greier å ta seg av den elleve år gamle sønnen sin, og som slår.

Moren bor på institusjon på grunn av de psykiske problemene sine, men er hjemme hos mannen og sønnen med jevne mellomrom. Dette er langt fra noen sosialrealistisk skildring, i stedet viser forfatteren sårbarheten og skildrer forholdet mellom medlemmene i den vesle familiene på en var og overbevisende måte.

Godt gjør det å lese om forholdet mellom Oscar og morfaren. De to står hverandre nær, og når morfar får slag, er det barnebarnets snarrådighet som kanskje gjør at den gamle berger livet. Fugler spiller også en stor rolle i boken, og det er en symbolikk her som passer godt til temaet.

Brynjulf Jung Tjønn behersker antydningens kunst, men sier likevel nok til at vi ikke er i tvil om hva som skjer. Og bare for å ha sagt det: Det ender med håp. (Noe som for så vidt også antydes i tittelen.)

Språklig er det ingenting som skurrer i denne boken. Språket er poetisk samtidig som det er enkelt og tilgjengelig. Forfatteren kommer med andre ord godt fra sin barnebokdebut. Han har tidligere gitt ut to romaner for voksne.

Hør forfatteren snakke om romanen sin her.

05 februar 2009

Rører og berører

Man skulle kanskje tro at jødeforfølgelsene og Auschwitz ikke kunne avle flere originale fortellinger, at alt har vært fortalt før. Sånn er det ikke. «Saras nøkkel» av Tatiana de Rosnay er en original og høyst lesverdig historie.

Jeg måtte sparelese denne romanen, dels fordi jeg ville den skulle vare så lenge som mulig og dels fordi jeg var redd for hva som skjulte seg bak de ennå uleste sidene. Tatiana de Rosnay skriver seg rett inn i lesemuskelen, og det er ikke mulig å forholde seg likegyldig til de hendelsene denne romanen skildrer.

Det er to parallelle historier som blir fortalt. Sara, en ti år gammel jente, gjemmer lillebroren sin i et skap like før familien arresteres av det franske politiet i den beryktede oppsamlingen av jøder i Paris i 1942. Hendelsen er siden blitt kjent som Vél d’Hiv – en hendelse som for en stor del har vært fortiet i Frankrike. Sara låser skapdøren og legger nøkkelen i lommen, overbevist om at hun vil være tilbake om noen timer.

Saras historie flettes inn i en nåtidshistorie med Julia Jarmond i hovedrollen. Hun er amerikaner, men gift med en franskmann og bosatt i Paris. Hun er journalist i et engelskspråklig magasin, og i anledning 60-årsmarkeringen for Vél d’Hiv blir Julia bedt om å skrive en artikkel om denne tragiske hendelsen. Mens hun driver research, snubler hun over Saras fortelling og blir nærmest besatt av å finne ut hva det var som hendte. Det viser seg at hennes egen svigerfamilie også spiller en rolle i historien – noe som fører til stridigheter i den fornemme familien.

Dette er ikke tårefri sone, men forfatteren håndterer sitt stoff med respekt og anstendighet, slik at det ikke blir lettvint underholdning, men en gripende fortelling.

I begynnelsen av boken veksler det mellom Saras og Julias historier. Av naturlige grunner blir Saras stemme etter hvert borte og det er jakten på henne som overtar som spenningsdrivende element i romanen. Saras særegne historie er naturlig nok den som gjør sterkest inntrykk, men også Julias historie fenger leseren.

Det er ingen dødpunkter i denne historien og forfatteren behersker sitt håndverk til fulle. Dette er en rystende roman som ikke lar leseren i fred før den er ferdig – og som spøker i minnet etterpå. «Saras nøkkel» er en roman som betyr noe, og den stadfester også fortellingens evne til å nå ut til et stort publikum med et stoff som ellers med stor sannsynlighet ville ha forblitt i historiens mørke for de som ikke i utgangspunktet var interessert i temaet.

Tatiana de Rosnay behandler dette stoffet med stor forståelse og respekt. Hun fråtser ikke i følelser og gir til kjenne et nyansert syn på et vanskelig kapittel i fransk krigshistorie. Det fortjener hun honnør for.

Som det står i romanen: «Husk. Glem aldri.»

Romanen er oversatt til norsk av Kirsti Øvergaard og utgitt av Bazar.

01 februar 2009

En borgermester utenom det vanlige

“One of the best books I have ever read”, skriver anmelderen i Daily Telegraph om The Good Mayor av den skotske debutanten Andrew Nicoll. Er det rart forventningene blir høye?

“Smårar” var det første ordet som falt meg inn da jeg begynte å lese - og da i en positiv betydning av ordet. For det er ikke tvil om at denne fortellingen er ganske original. Dette var ikke noe jeg hadde lest før. Forfatteren benytter seg av et morsomt grep ved å la St. Walpurnia, en kvinnelig martyr som er byen Dots beskytter, ha fortellerrollen.

Handlingen foregår i den fiktive baltiske byen Dot, og historien er ikke tidfestet. Dermed forsterkes også den lett magiske tonen i romanen. Jeg syns det hadde vært bedre om forfatteren også hadde latt stedet være helt fiktivt i stedet for å la det ligge i “en glemt del av Baltikum”. Jeg begynte raskt å se for meg byer i Baltikum jeg har besøkt, for dermed fort å finne ut at ingen av dem passet til beskrivelsen av Dot…

Jeg liker skrivestilen til Andrew Nicoll, jeg syns stemningen han skaper til tider er betagende. Jeg blir også glad i personene han skriver om - først og fremst den gode borgermesteren Tibo Krovic og hans sekretær Agathe Stopak. Mest av alt er dette en kjærlighetsroman der disse to har hovedrollene.

Deres i utgangspunktet ulykkelige historie utvikler seg etter hvert i en temmelig spesiell retning som ikke skal røpes her. Og det er nettopp det peket forfatteren gjør mot slutten, som gjør at hele historien glipper for meg.

Romanen kommer på norsk i løpet av våren, og det skal bli spennende å se hvordan leserne tar imot borgermesteren og hans sekretær.