Mer, mer!

Jeg slukte 650 sider. Jeg var fortapt, og ville ha mer! I påvente av mer leste jeg romanen en gang til et halvt år senere. The Forgotten Garden av Kate Morton har alt hva mitt leserhjerte begjærer når det kommer til kjærlighet, mysterier og gode historier.

Her er vakre engelske landskaper med gamle gods og dertil hørende hemmeligheter. Når det i tillegg også handler om litteratur, er det eneste jeg ber om at Kate Morton aldri må få skrivesperre. Romanen er perfekt til å drømme seg bort i. Dertil er den elegant og stødig gjennomført og blir aldri kjedelig.

Det begynner med at en liten jente blir plassert på en båt som forlater England i 1913. Kvinnen som skulle passe på henne, forsvant og ingen kjennes ved jentungen når båten ankommer Australia. Hun blir tatt hånd om av et ektepar, og herfra utspiller det seg dramaer på flere nivåer. Det skal gå lang tid før jentas mysterium blir oppklart, og det er først når barnebarnet hennes arver en hytte i Cornwall, at de siste brikkene i puslespillet etter hvert faller på plass.

Kate Morton håndterer tre ulike tidsplan med den største letthet og klarer å ha mange baller i luften på en gang. Hun greier også å skape en fortettet stemning i alle parallellhistoriene. Romanen er godt skrevet, den er lettlest og lett å leve seg inn i og personene virker troverdige innenfor sine ulike univers. Dette er en gammeldags fortelling - i positiv forstand.

Jeg var vilt begeistret for The House at Riverton, og jeg liker denne enda mer. Her er det snakk om uforbeholden leseglede!

Bokbybok

Jeg er i Tvedestrand i kveld, i bokbyen. Det var kveldsåpent i Nynorsk antikvariat - et fantastisk sted med to etasjer fulle av bøker og med et interiør som innbyr til å bli værende. Lenge.

Akkurat i kveld var det halv pris på alle skjønnlitterære bøker, og jeg kom ut av det nynorske antikvariatet med en engelsk bok. En søt liten utgave av Janet Frames The Lagoon and other stories. Janet Frame er nok mest kjent for den selvbiografiske boken An Angel at my Table, som også er filmatisert.

Om The Lagoon and other stories står det å lese på omslaget: “At the time of its first publication Janet Frame was in a mental hospital and when the book went to win the Hubert Church Award, it was decided that she should be spared a threatened leucotomy operation.”

Det smaker av fugl

Anna Gavalda har en høy stjerne hos meg, og det var derfor med store forventninger jeg gikk til den nye romanen: Lykka er ein sjeldan fugl.

Til å begynne med var jeg redd for at forventningene ikke skulle komme til å bli innfridd. Det gikk nemlig litt trått i starten. Fortellingen kjentes langsom og terpete. Men så løsnet det, og plutselig befant jeg meg i Gavalda-land igjen. Jeg opplevde denne gode følelsen av å bli oppslukt av en bok sånn at jeg glemmer tid og sted.

Denne gangen har Anna Gavalda en mannlig hovedperson. Arkitekten Charles Balanda nærmer seg 50 og sliter med å finne ut av livet sitt. Forholdet til kona halter og jobben kjennes ikke lenger like inspirerende. Når han en dag får et brev i posten der det bare står at “Anouk er død”, vekker det til live gamle minner og setter sterke følelser i sving. Og det er nå historien fanger meg. Handlingen foregår både i Paris og på landsbygda i Frankrike, med fine miljøskildringer. Og ja: det blir litt romantikk etter hvert også.

Lykka er ein sjeldan fugl er en intelligent feel good-roman med høy sjarmfaktor og godt språk. Det som først og fremst forfører meg, er stemningen. Det er bare å innrømme at jeg er svak for melankolien i Gavaldas bøker. Forfatteren vet akkurat hvilke knapper hun skal trykke på for at jeg skal skiftevis humre og snufse, uten at hun oppleves som en utspekulert forfatter. Det er til dels store og sterke følelser, men selve fortellingen er likevel ganske stillfaren og underfundig.

Anna Gavalda befolker historien sin med mange ulike karakterer. Det er et helt menasjeri av menneskeskjebner i denne romanen. Mange har det til felles at de er sårbare, og en del av dem har vært ute en vinterdag før. Personene er hver på sin måte skrudd litt skjevt sammen, og jeg kan ikke unngå å få godhet for dem. Fortellerstemmen er tydelig til stede. Noen vil nok irritere seg over dette grepet, jeg syns det er sjarmerende.

Joda, hun har meg fortsatt, Anna Gavalda.

Uten store ord

Det usagte og det nesten ikke sagte kan være vel så effektfullt som å boltre seg i store ord. Bjørn Sortlands finstemte og korte ungdomsroman Alle har eit sultent hjerte er et bevis på det.

Kort fortalt handler romanen om 16 år gamle Ina som blir gravid med Thomas etter et ganske flyktig møte på en fest. Det høres kanskje ikke altfor lovende ut, men dette er omtrent så langt fra min ungdoms Ung i dag-serie som det er mulig å komme.

Det er stor skrivekunst når Bjørn Sortland greier å formidle Inas tanker og hennes ambivalente forhold til gutten som har gjort henne gravid. Romanen møter leseren med et alvor og en respekt som vi ikke alltid finner i bøker for ungdom. Her er ingen overflødige ord og setninger, alt er slipt og pusset ned helt til bare det helt nødvendige blir stående igjen. Selvsagt er det heller ingen lettvint løsning på problemet til slutt.

Og også denne gangen greier Bjørn Sortland å “snike inn” et kunstverk i romanen sin, som en bonus for oss som liker kombinasjonen litteratur og kunst.

Det var høyst velfortjent at Bjørn Sortland fikk Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok for denne vesle romanen. Så får vi håpe det bidrar til at flere får øynene opp både for denne ene boka, og for sjangeren ungdomsbok.

Små tilfeldigheter

En runde i Platekompaniet på Oslo City resulterte i en håndfull filmer, blant annet “Mitt liv uten meg” (59,90) og en BBC-serie basert på George Eliots roman “Middlemarch“ (99,50). Og hva oppdager mens jeg ser "Mitt liv uten meg"? At en av personene leser nettopp "Middlemarch"…

Jeg har ikke sett Middlemarch-serien ennå, men "Mitt liv uten meg" kan anbefales til de som tåler at det triller noen tårer. Det er en god-vakker-trist film som handler om 23 år gamle Ann som er gift og har to små døtre. De bor i en husvogn på eiendommen til Anns mor, i utkanten av Vancouver. Om natten vasker Ann på universitetet der hun selv aldri fikk mulighet til å studere. Etter å ha følt seg dårlig en periode, går hun til legen for å bli undersøkt. Det viser seg da at hun er alvorlig syk, og hun får et nytt syn på livet.

Deilig dystert

Når du er overbevist om at ingen har det verre enn deg. Når tungsinnet har tatt tak i deg og du tror bunnen er nådd. Da er det på tide å finne fram Amalie Skrams roman «Sjur Gabriel» (1887).

Her fins det nemlig ikke håp i det hele tatt. Det er deilig dystert, i tillegg til at det er en velskrevet roman. Grunntonen i hele Amalie Skrams forfatterskap er mørk, og «Hellemyrsfolket» regnes som hovedverket i norsk naturalistisk litteratur.

I sagaen om folket på Hellemyren er det ingen skjønnmaling. Elendigheten og nøden - som går i arv - skildres i klare ordelag. I «Sjur Gabriel», der handlingen er lagt til 1820-årene, blir vi kjent med en småbruker- og fiskerfamilie i Hellemyren nord for Bergen: Sjur Gabriel og kona Oline (som går på fylla det meste av tiden og skjemmer ut familien) og en stor ungeskokk. Oline har født ni barn i løpet av tolv år, og mistet fire av dem.

Dialogene er på dialekt, og her er levende beskrivelser av steder, mennesker og miljø. Det er nesten så man kjenner luktene rive i nesen mens man leser. Det gjør dette til en veldig visuell roman. Slik beskrives for eksempel Gamle-Kari, en av personene i boken: “Hun lignet ganske en heks der hun satt, med det innskrumpne ansikt, hvis utallige rynker var fylt av gammel urenslighet. De slappe kinners løse skinn hang ned forbi haken, og den nederste tipp av den røde, snusdryppende nesen syntes å være pålimt. Øinene var nesten skjult av de hovne øienlokk og de grå bryn, som nærmest nesen stod ut i to store buster".

Men til tross alt det triste og tragiske, har romanen også rom for kjærlighet, som den mellom Sjur Gabriel og den yngste sønnen, Vesle- Gabriel. Det vokser frem et nært og varmt far-og-sønn-forhold, som er rørende skildret. Det bør likevel ikke komme som en overraskelse på noen at det også her går galt til slutt.

Jeg har en tendens til alltid å glemme hvordan bøker slutter, men den siste setningen i denne romanen har etset seg inn i hukommelsen: “Fra den dag av drakk både mannen og konen på Hellemyren."

Amalie Skram (1846-1905) fikk sitt gjennombrudd med «Constance Ring» i 1885, og skrev siden også flere andre romaner der hun tok kvinnens stilling i samfunnet opp til debatt. Hun opplevde ikke å få anerkjennelse som forfatter i Norge og hun flyttet siden til Danmark. Hun følte seg så avvist her hjemme, at hun bestemte at det på gravstenen skulle stå følgende: Dansk borger, dansk undersaat og dansk
forfatter.

Levd liv

“När allting började så bra, hur kunde det gå så illa?” Det spørsmålet stiller forfatter Per Olov Enquist seg i boken Ett annat liv, som er en slags blanding av roman og biografi.

Ens egne ord blir blekgrå og fattigslige i møte med mester Enquists ord. Derfor tenkte jeg å nøye meg med å si at denne åpenhjertige og ærlige boken gjør et usedvanlig sterkt inntrykk, særlig gjelder det den første og siste delen. Språket er selvsagt i særklasse, slik en kan forvente seg av en favorittforfatter.

Per Olov Enquist vokste opp i en liten bygd i Västerbotten i en religiøs familie uten akademiske eller litterære tradisjoner. Det var lite som tilsa at den unge Per Olov skulle drive det til å bli verdenskjent forfatter. Faren døde da Per Olov var seks måneder gammel, men han er likevel til stede gjennom hele boken, som “reskamraten”. Med på den litterære reisen er også “döpojken”, en bror som var dødfødt og som forfatteren føler han har tatt plassen fra.

Ett annat liv har fått mye medieoppmerksomhet ikke minst på grunn av at Enquist skriver så åpent om sine alkoholproblemer. Dette er sterk lesning, men boken inneholder mye mer. Særlig fascinerende er det hvordan skrivingen av romanen Kapten Nemos Bibliotek skal bli det som redder ham fra alkoholen. Boken rommer også mange historier i historien, her skildres mange personer man blir nysgjerrig på. Ett annat liv er en bok man vanskelig kan lese uten å bli merket av på et eller annet vis.

Dessuten har den en av de mest stemningsfulle åpningene jeg kan huske å ha lest:
“Denna isländska natt december 1989 mycket klart väder.
Man ser stjärnorna, men inget norrsken.
Vart tog det vägen.

Viltert om vitenskap

I år er det 200 år siden Charles Darwin ble født, og i den forbindelse har det kommet flere bøker om vitenskapsmannen. Jeg velger meg den vakre bildeboken Livets tre av Peter Sis, som tar for seg Charles Darwins liv og teorier på en kortfattet og lekende måte. Selv om dette er en barnebok, er den et funn også for voksne. Det er lett å fortape seg i de flotte og detaljerte illustrasjonene.

Peter Sis har tatt utgangspunkt i den store mengden tekster som Darwin etterlot seg når han har skapt sitt eget bilde av vitenskapsmannens liv. Darwin beklaget alltid at han ikke kunne tegne. Men han kunne skrive, og ved hjelp av hans livaktige beskrivelser har Peter Sis formidlet det forskeren så.

Peter Sis har skrevet og illustrert mange prisbelønte bøker for barn. Han vokste opp i Tsjekkoslovakia, men bor nå i New York. Livet bak jernteppet har han skildret i bildeboken The Wall, som jeg har blogget om her.