29 april 2009

Ny bosnisk stemme

Sasa Stanisic har fått en flying start som forfatter med debutromanen Hvordan soldaten reparerer grammofonen, som er under oversettelse til over 30 språk. Det er interessant i seg selv hva som gjør at en roman plutselig så til de grader “tar av”, men jeg unner den bosnisk-tyske forfatteren all oppmerksomhet. For det er all grunn til å applaudere en suksess som ikke er så opp i dagen, og en roman fra tidligere Jugoslavia er såpass sjelden kost at jeg automatisk blir nysgjerrig.

Og la det være sagt med en gang: unge Stanisic (f. 1978) oppleves som et friskt pust. Dette er en lovende og ganske original debut. Jeg liker godt lekenheten i språket og den litt respektløse måten å skrive på. Jeg fryder meg over formuleringer som “Jeg er sjefskamerat for fortsetteriet og støtter ogsåvidere!”

Akkurat som forfatteren selv, må Aleksandar flykte sammen med familien til Tyskland i forbindelse med at serbiske tropper i 1992 stormer den bosniske landsbyen han bor i. Aleksandar ser ting fra en skrå - og barnlig vinkel. Det oppleves som befriende uhøytidelig, uten at det på noen måte blir useriøst.

Sammen med de språklige krumspringene, er de mange fargerike familiemedlemmene med på å gjøre dette til en lykkelig leseopplevelse. Bestefar Slavko (“Bestefar døde på 9,86 sekunder, det var utrolig jevnt løp mellom hjertet hans og Carl Lewis - hjertet stanset og Carl raste som en vanvittig”.) Vi møter også tante Taifun (hun er “oppkalt” etter en sovjetisk rakett) som er fire ganger så livlig som vanlige mennesker og løper åtte ganger så fort og snakker fjorten ganger så hektisk.) Mormor er også med; hun er døv som en kanon og stum som snøfall.

Her er også noen passasjer som er så fine at man får klump i halsen. Som når Aleksandar ringer rundt til alle han finner som heter Asija, for å forsøke å finne tilbake til en jente han møtte og som han ikke greier å glemme.

Teksten er befriende absurd og fri for litterære nykker. Gleden over å fortelle historier er også påfallende hos forfatteren, og den gleden smitter over på leseren. Fortelleren i denne romanen er i ordets beste forstand en skrønemaker.
Men når det er sagt, så blir den til tider ganske ustrukturerte stilen litt slitsom i lengden. Det gjør at romanen tidvis oppfattes som rotete og forvirrende. Som leser har jeg tidvis vanskelig for å henge med i svingene. Heldigvis henter forfatteren seg inn igjen, og i siste del går lesningen igjen på skinner.

Etter ti år i eksil vender Aleksandar tilbake til den bosniske landsbyen på jakt etter drømmene og menneskene han forlot. Slik blir Hvordan soldaten reparerer grammofonen også en kjærlighetserklæring til et sted og en tid.

26 april 2009

Toner til en krig

Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway er en stille og tilsynelatende unnselig bok. Opplevelsen er nesten sterkere etter at jeg har lest den enn mens jeg leste. For det var etterpå at jeg for alvor begynte å tenke på hvordan krig griper inn i hverdagen til helt vanlige mennesker i en helt vanlig by og berøver dem friheten. Hvordan det å hente rent vann blir et stort prosjekt som kan ta nesten en hel dag. Bare det å krysse gaten er noe som må nøye planlegges, for i åsene ligger snikskytterne på lur.

Handlingen i denne romanen foregår i løpet av en periode på 22 dager under beleiringen av Sarajevo fra 1992-96. Forfatteren har latt seg inspirere av en historie om en virkelig cellist fra Sarajevo, Vedran Smailovic. (Hva han selv syns om å være inspirasjonskilde kan man lese her.)

Cellisten sitter på det samme klokkeslettet (klokken fire) i 22 dager og spiller Albinonis Adagio på det stedet der 22 mennesker ble drept av en granat mens de sto i kø for å kjøpe brød.

Forfatteren følger tre personer: Den unge jenta som blir kalt Pilen (og som er skarpskytter og får i oppdrag å beskytte cellisten), Kenan (en mann i 40-årene) og Dragan (som nærmer seg pensjonsalderen og har sendt kona og sønnen i trygghet i Italia).

Her blir vi også minnet på at Nasjonalbiblioteket i Sarajevo ble ødelagt i brann etter at det ble truffet av en granat. (“I dagevis etterpå regnet det aske fra millioner bøker ned over byen som svart snø“).

Det er en enkel, men virkingsfull og sterk historie. Ved å vise hvordan krigen påvirker vanlige folks hverdag, gjør denne boken vel så sterkt inntrykk som alle reportasjene som viser nærbilder fra kamper og teller opp antall døde.

Jeg kan innimellom savne at fortellingen er kledd i et mer litterært språk, men på den annen side blir virkningen faktisk sterkere når den er fortalt i et enkelt og hverdagslig språk.

Krigen oppleves som nær og som noe som angår oss nettopp fordi forfatteren griper fatt i de nære ting. Det er en tankevekkende roman, og det er fraværet av store ord og utropstegn som blir det sterkeste virkemidlet.

Men dette er også i høyeste grad en bok om håp, og om troen på det gode i mennesket. Cellisten blir et symbol på håpet og viljen til å overleve. Folk strømmer til når han spiller. De trosser redsler og trusler og det ligger et hav av blomster foran ham som folk har tatt med seg. Cellisten bidrar til at folk ikke gir opp, og han gir dem noe å se fram til.

På denne måten løftes også fortellingen opp til et mer symbolsk og allment nivå. Den er også en hyllest til kunsten generelt og musikken spesielt. Den som ikke allerede har tilgang til Albinonis Adagio anbefales å anskaffe seg den før lesningen. Her burde bokhandlene benytte anledningen til å selge bok og cd sammen.

15 april 2009

Fyldig om flerkoneri

Det er langt fra det miljøet jeg leste om i romanen til Atle Næss i det forrige innlegget og til det amerikanske David Ebershoff skriver om i The 19th Wife. Her er det mormonkirken, eller Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, som er i søkelyset. Romanen har ligget på bestselgerlistene både i USA og England.

Det er tydelig at temaet polygami, eller flerkoneri, pirrer nysgjerrigheten til mange lesere. Og det er til dels spennende lesing. Problemet er at det blir for langt og for omstendelig. I tillegg er det litt vanskelig å holde styr på de mange ulike elementene i romanen (memoarer, brev, artikler osv.).

David Ebershoff har stappet romanen sin full av informasjon, og noen ganger skygger informasjonen for fortellingene og hindrer flyt i den 600 sider lange teksten.

The 19th Wife består av to parallelle historier. I den ene møter vi den unge mannen Jordan som er blitt utvist av Mormonerkirken, og som ved en tilfeldighet får se i en avis at moren er fengslet mistenkt for drapet på sin mann. Denne delen av romanen er en moderne kriminalroman.

Jordans mor går under betegnelsen den nittende hustruen. Det gjorde også Ann Eliza Young som levde mer enn hundre år tidligere. Hun var en av konene til Brigham Young, som var profet i mormonerkirken. Siden brøt Ann Eliza ut av ekteskapet og kirken, og kjempet en innbitt kamp for å få slutt på polygami. Hun skrev også sine memoarer og holdt foredrag som trakk fulle hus.

Ann Eliza Young var en virkelig person, og hun skrev en memoarbok hun kalte Wife No. 19. Den kan for øvrig lastes ned fra David Ebershoffs nettsted www.the19thwife.com. David Ebershoff gjør bruk av flere originalkilder i romanen sin, og det er ingen tvil om at det ligger et enormt research-arbeid bak denne boken.

Temaet i seg selv er spennende, og det er ikke noe spekulativt i måten David Ebershoff bruker det historiske stoffet på. Jeg syns imidlertid ikke han lykkes helt i å levendegjøre det.

12 april 2009

Historiens sus

Å lese er ofte ensbetydende med å løse billett til både fremmed tid og ukjent sted. I alle fall hvis det er snakk om en historisk roman, som i dette tilfellet.

Atle Næss har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og faktabøker. I romanen Din nestes eiendom er handlingen lagt til slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, og vi befinner oss delvis i Hvitsten i Norge og Hoorn i Nederland.

To av de mest sentrale personene i denne romanen er leilendingen og lausungen Anders og storbondedatteren Solvår. Mens Anders blir værende i bygda og har sitt å streve med her, på mange hold, havner den temperamentsfulle Solvår som tjenestejente i Nederland. Forbindelseslinjen mellom Norge og Nederland på den tiden var tømmerhandelen.

Det ordet som først faller meg inn når jeg skal beskrive denne romanen, er “solid“. Det må ligge et stort research-arbeid til grunn for en så omfattende roman som Din nestes eiendom (450 sider). Her skildres både arbeidsliv, dagligliv og ikke minst sjøfart - både mellom Norge og Nederland og til Østen. Atle Næss håndterer både de store linjer og de små detaljer, og jeg syns det var fint å få legge ut på denne reisen i tid og sted. Forfatteren har for øvrig tatt utgangspunkt i en av sine egne forfedre i denne romanen.

Noen vil sikkert kalle den tradisjonell, men tradisjonelt trenger ikke å være negativt. Og kanskje er ikke den historiske romanen den sjangeren det er enklest og eksperimentere innenfor.

Av en eller annen grunn virker det som det er forholdsvis få norske forfattere som skriver historiske romaner. Selv liker jeg godt den doble effekten: Jeg lærer noe samtidig som jeg får en god fortelling.

Kom gjerne med tips til gode historiske romaner!

03 april 2009

Himmelsk harmoni

Tre setninger fra en bok om andre verdenskrig som Gaute Heivoll tilfeldigvis kom over gjorde så sterkt inntrykk på ham at de ble til en hel roman: Himmelarkivet, som kom ut i fjor. (Og for en fin tittel!)

Det var disse setningene som ikke ville slippe taket: “Som følge av den groteske behandlingen gled Hogganvik inn i et psykisk mørke. I ren desperasjon spiste han det ene hjørnet av madrassen. Bitene ble stappet så langt ned i halsen at han ble kvalt”.

Louis Hogganvik ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945 og ført til Arkivet i Kristiansand. Der ble han torturert, og ni dager senere tok han sitt eget liv. Liket ble senket i havet, og ikke før i mai fikk familien vite hva som hadde skjedd med ham.

Himmelarkivet gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. For det første er historien om Louis Hogganvik et skjebnedrama i seg selv, og under Heivolls kyndige hånd blir historien forvandlet til en sterk fortelling, formidlet i et utsøkt språk. Det føles som om forfatteren risper med pennen sin i den tynne huden min. Jeg er imponert over det han klarer å få til, og Himmelarkivet er en bok jeg kommer til å bære med meg lenge. En i utgangspunkt lokal historie om et for de fleste ukjent offer for krigen, løftes opp på et nivå der den får allmenn interesse.

I tillegg til å fortelle historien om Louis Hogganvik og familien hans, skriver Gaute Heivoll seg selv inn i romanen og skildrer sin egen skriveprosess. Det kan kanskje høres selvopptatt ut, men er det ikke. I stedet utvider det romanen og gir den en ny dimensjon - i tillegg til at den binder de to historiene sammen. Jeg syns det er like spennende å følge med på denne delen av historien. Den gir et svært godt innblikk i hvordan en forfatter jobber fram et bokprosjekt, med oppturer og nedturer. Det er raust av forfatteren å dele så mye med leseren.

Det er et alvor i Himmelarkivet som smittet over på meg mens jeg leste, et alvor jeg tok meg i å savne i andre bøker. Gaute Heivoll behandler stoffet sitt med stor respekt. Han går nær, men han utleverer ikke (i alle fall ikke andre enn seg selv). Familien til Louis Hogganvik fikk tillit til forfatteren. Det gjør leseren også.

Overlatt til Gaute Heivolls språk er historien i de beste hender. Han er en stilist av rang.