27 mai 2009

Sitert

Jeg ble utfordret av Mettemor til å finne fram til fem sitater fra bøker jeg har lest. Ettersom jeg i grunnen er en hund etter gode sitater, var det en fin utfordring å få.

Det første er fra åpningen av Alexander Kiellands roman Garman & Worse, der forfatteren har beskrevet havet:

“Intet er så rommelig som havet. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, der bebor jorden; og i sitt store, kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst, ti det har aldri lovet noe; uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden.”

Også det andre sitatet er en åpning, de første ordene i Gabriel Scotts vakre fortelling Kilden:

“Et menneske kommer til verden, det vandrer rundt i en ham av støv, det lever og spreller og strir en tid, det trekkes med sykdom og urett og savn. Så dør det og går i glemme og blander sitt støv stille med jordens. Markus står det kanskje på brettet, hvad for en Markus var det?”

Det tredje er rett og slett et helt dikt - men til gjengjeld er det et kort dikt. Det er skrevet av Olav H. Hauge, og er som følger:

I dag såg eg
tvo månar,
ein ny
og ein gamal.
Eg har stor tru på nymånen.
Men det er vel den gamle.


Jeg kommer ikke utenom Knut Hamsun, og det fjerde sitatet er hentet fra Konerne ved vandposten:

“Nei han kjender ikke til de røde utbrudd, han var aldrig tilveirs og faldt ned, aldrig tilbunds og fløt op, han utsatte sig for intet og hadde intet at avværge; i stedet for at greie sig i en knipe undgik han den. Klokt gjort, fattig gjort. Gud hadde utstyret ham til filolog.” (Det hører med til historien at jeg selv er utdannet filolog…)

Gode språklige bilder er noe jeg alltid fryder meg over, og det siste sitatet er hentet fra Robert Musils Mannen uten egenskaper:

“Nå smilte hun, men smilet kruset seg på leppene hennes som tiloversbleven aske efterat ilden i øynene var sluknet.”

20 mai 2009

Besettelse

Jeg er besatt av Bergen. Besatt av min bergenske tipp-tipp-oldemor Elsebeth.

Jeg vet ikke hvilken vei vinden blåste den oktoberdagen i 1784 da min tipp-tipp-oldemor kom til verden. Jeg vet ikke om det regnet heller. Derfor bestemmer jeg meg for at det var klarvær og at hennes mor, Karen, sendte en takk til Vårherre for at alt gikk bra. Kanskje var far Jacob, skipperen, på vei hjem fra Frankrike eller Italia med krydderier, rødvin og glass i lasten.

Helt siden jeg var barn har jeg vært litt nysgjerrig på denne damen med det litt underlige navnet, men plutselig, uten at jeg vet hva som utløste det, vokste interessen til en besettelse.

Slektsinteresserte før meg har funnet fram til sentrale årstall i livet hennes og hvilken bakgrunn hun hadde. Slik visste jeg at hun hadde danske aner og at hun senere også ble gift med en danske, og at hun forlot den trygge tilværelsen i Bergen og flyttet nordover med ektemann og fire sønner til en liten øy på Helgeland på 1820-tallet.

Nå er min nysgjerrighet sentrert rundt hvem hun var: jentungen Elsebeth, den unge kvinnen, moren. Hvordan så yndlingskjolen hennes ut? Hoppet man paradis i Bergen på slutten av 1700-tallet? Kunne man gå forbi et hus på Nordnes og høre musikk strømme ut gjennom et åpent vindu? Gråt hun da hun forlot Bergen?

Slike spørsmål er det som romsterer i hodet mitt, og sånne problemstillinger er det som får meg til å lese Lyder Sagens bergensbeskrivelse fra 1824 i gotisk skrift (den ligger ute i fulltekst på nettet). Fra den vet jeg for eksempel at det i det året Elsebeth ble født ble innført 5400 ankere madeiravin til Bergen, og at det i 1786 var 25 bakere og 6 bokbindere i byen. Jakten på min tipp-tipp-oldemor får meg også til å tilbringe lørdagen på Deichmanske bibliotek på Hammersborg fordypet i “Dødsfald i Bergen 1765-1850”. Slik får jeg for eksempel vite at Elsebeths mormor døde i København i 1795, og at hennes fasters mann døde i 1800, og at “sorger, ildebrand og sjøskader plaget ham.”

Og slik fylles hodet mitt med drømmer og fantasier. Jeg vil vite mer, jeg vil til Bergen med det samme!

12 mai 2009

Eventyrfavoritten

Som en forsiktig oppvarming til et planlagt besøk til Odense i sommer, så jeg filmen “Unge Andersen“. Den gir et godt bilde av dikterens ungdomsår, og er vel verdt å se.

Jeg har et nært forhold til eventyrene til H.C. Andersen, og har heldigvis tatt vare på den gamle eventyrboken jeg fikk som barn. Jeg har også en gammel utgave fra 1905, kjøpt på loppemarked en gang for lenge siden. Det er en “jubilæumsudgave for danske børn”. Den er slitt og forsøkt reparert, den har gulnet papir og fine tegninger - og lukter godt av gammel bok! Den norske Bokklubben ga også i sin tid ut H.C. Andersens eventyr i to bind, som til sammen inneholder bortimot et par hundre eventyr.

Det som fascinerer meg ved kunsteventyrene til H.C. Andersen, er den store variasjonen i både stil og innhold. Her er alt fra korte, humoristiske tekster til komplekse fortellinger som “Skyggen“. Hans vidd og evne til å sette ord på den menneskelige skrøpelighet, samt kjærligheten til de “små” i samfunnet er noen av kjennetegnene ved eventyrene. Fortellergleden og den skarpe pennen hans er evig aktuell, og burde kunne inspirere dagens forfattere til å uttrykke seg innenfor denne sjangeren.

Et av mine favoritteventyr har hele tiden vært "Den standhaftige tinnsoldat" (jeg har stadig friskt i minne en animasjonsfilm som ble sendt på barne-tv). Som voksen leser har jeg stor moro av den vesle historien om pennen og blekkhuset (kan leses her.)

Hva er din H.C. Andersen-favoritt?

11 mai 2009

Ufortjent glemt

Jeg gjør mange fine små funn på den lokale Fretex-butikken min. Et av de seneste er diktsamlingen Før brevet lukkes av Astrid Tollefsen (1897-1973). Etter flere refusjoner fikk hun i en alder av 50 år antatt sin første diktsamling, Portrett i speil, i 1947. Siden kom det en rekke diktsamlinger, og Astrid Tollefsen mottok også flere litterære priser.

Astrid Tollefsen tilhører samme periode som Astrid Hjertenæs Andersen og Gunvor Hofmo. Hun følte seg beslektet med Hofmo, og de to bodde også sammen en periode.

Mange av diktene til Astrid Tollefsen har noe ensomt og melankolsk over seg.

Før brevet lukkes…

Før brevet lukkes
og navnet hugges i stenen,
skal alt være sagt.
Men ingen har lest
ord som er skygger av løv
på vegen,
og trette skritt i en frostnatt.

Blendet av lys ble øynene
og mørket sang som et hav
gjennom hjertet.
Men ingen har lest ord
som er smerten i alle møter
og hendenes maktesløshet
foran skjønnheten.

07 mai 2009

Tøffe jenter

Man kan bli mørkeredd av å lese Annette Münchs ungdomsbok Jenteloven. Det er tøffe tider som venter Saga når hun må flytte fra faren og begynne på ny videregående skole i byen, der hun skal bo hos moren.

Den offisielle grunnen til flyttingen er at faren må reise så mye i forbindelse med jobben og at det derfor er mer praktisk for Sara å flytte til moren. Etter hvert kommer den egentlige grunnen for dagen, men før det opplever ungjenta mer enn hun i sine verste mareritt har forestilt seg.

Saga kommer uforskyldt inn i en jentegjeng der justisen er beinhard. Dette er jenter som går langt ut over grensen for hva som er akseptabel oppførsel, og når Saga til fulle innser at det hun er med på er galt, er det ikke bare å bryte ut. Her råder “jenteloven”, som blant annet sier: Still alltid opp for venninner. Venninners fiender er dine fiender. Alt venninner vet, kan brukes mot deg. Ta hemmeligheter med i døden.

Nå nevnes det ikke stedsnavn i romanen, men i og med at det snakkes om t-bane og trikk, er det jo selvsagt Oslo det er snakk om. Så får vi som elsker Oslo bare håpe at romanen ikke fyrer opp under folks fordommer om hovedstaden som en kald og farlig by…

Annette Münch får godt fram hvor lett man i en sårbar situasjon kan trå feil og havne i selskap man ellers ville ha unngått. Det er i utgangspunktet ingenting som tilsier at Saga skulle komme ut for det hun gjør.

Styrken ved denne romanen er hurtigheten, drivet i handlingen, det gode håndverket, aktualiteten og forfatterens evne til å visualisere. Jentevold er et tema som med jevne mellomrom dukker opp i mediene, og å lese om det i romanform kan være et godt alternativ til reportasjer og rapporter.

Styrken ved romanen kan imidlertid også bli dens svakhet. Det er ikke så stort rom for nyanser, og personene blir ganske stereotype. Til tider kjennes det også som om det skjer vel mye. Men dette til tross: Jenteloven var en bok jeg leste med utbytte - og med hjertet i halsen. Og så kan jeg jo sitte her og kjenne meg takknemlig for at jeg er over min første ungdom…

Pluss også for et forseggjort og fint omslag (som ikke kommer til sin fulle rett på bildet).

Intervju med forfatteren kan man se her.

03 mai 2009

Heia Helle!

Jeg var i grunnen ikke helt forberedt på dette at jeg skulle komme til å like Helle Helle. Tenkte vel kanskje innerst inne at hun ikke helt var “min” forfatter.

Så skjer det at jeg leser Rødby-Puttgarden og blir fullstendig oppslukt av en tekst der det i grunnen ikke skjer så veldig mye, og der språket ikke er det jeg vil kalle utpreget litterært. Det er ikke spesielt poetisk, heller ikke er det veldig nyskapende. Ei heller provoserende. Men noe er det altså. Jeg vet bare ikke helt hva. Det jeg vet, er at her har jeg å gjøre med en forfatter som klarer det kunststykket å forvandle hverdagsliv og banaliteter til litteratur.

Jeg fortsetter med hennes nyeste roman, Ned til hundene, og opplever mye av det samme. Til tross for enkelheten, er det spenning og driv i teksten. Med en gang jeg har lagt fra meg boka, får jeg lyst til å ta den opp og igjen og lese mer - og det er ikke på grunn av den ytre handlingen. Det er noe underliggende uavklart og “farlig” i disse tekstene, og det er kanskje det som skaper dette suget i meg som leser. Heldigvis fins det flere uleste Helle Helle-bøker.

02 mai 2009

Hurra for Händel

I år er det 250 år siden Georg Friedrich Händel døde. I den forbindelse har Bjørn Sortland kommet med barneboken Halleluja. Den er ikke først og fremst er en roman om den store komponisten, men den handler om gutten John som på et tidspunkt får møte den berømte Händel. Handlingen er lagt til London, der komponisten bor, og Händel skal komme til å spille en rolle i den vesle familiens liv.

Selv om boken ikke handler mest om Händel, er den gjennomsyret med klang og toner. Johns far er musiker og moren (som akkurat som Händel er tysk) er operasangerinne. Det romanen kretser mye om, er nettopp moren til John. Hun lider tydeligvis av en alvorlig depresjon etter at hun flere ganger har abortert. Det er her det såkalte Foundling-barnehjemmet kommer inn i historien, og jeg syns dette er nesten vel så spennende som historien om komponisten.

Händel støttet barnehjemmet økonomisk, og det ble arrangert konserter til inntekt for hjemmet. Til barnehjemmet kom fortvilte fattige mødre med barna sine, barn de selv ikke hadde muligheten til å ta seg av. Håpet var å få dem inn på barnehjemmet, men det var altfor få plasser til at alle kunne komme inn her. “Opptaket” foregikk ved en loddtrekning, der mødrene måtte trekke en kule hver. Den som fikk hvit kule “vant” og fikk barnet sitt inn (forutsatt at det ikke var noe i veien med det). De som fikk rød kule, fikk en ny sjanse hvis det skulle vise seg å være noe galt med noen av “vinnerbarna”. Svart kule var det samme som avslag. Og dermed også ofte det samme som døden.

I dag blir barnehjemmets historie fortalt på The Foundling Museum (som nå står på listen over steder å besøke på neste London-tur).

Bjørn Sortland må sies å være en musikalsk forfatter, det er mye rytme og poesi i denne vesle romanen. Og det korte formatet til tross (70 sider), greier han å fortelle en historie som griper leseren på flere plan og som i alle fall fikk meg nysgjerrig både på Händel og på hvordan det var å leve i London på den tiden. På en voksen leser er det nok kanskje historien om Johns mor som gjør sterkest inntrykk.

Romanen har fine illustrasjoner av Marvin Halleraker, og IKO-forlaget har klokelig nok også gitt ut en cd sammen med boka: “Händel for små og store“, som inneholder utdrag fra komponistens verker, deriblant Messias.