Leseprosessen

Den siste tiden har jeg lest mange bøker på en gang. Det er ikke ideelt. For det første har jeg følelsen av at jeg aldri blir ferdig med en bok. For det andre blander jeg personer fra forskjellige romaner med hverandre, slik at en som hører til ett sted, begynner å blande seg inn i en handling han slett ikke har noe med. For det tredje er det ingen som får den fulle og hele oppmerksomhet - slik de hadde fortjent.

En bok som har lidd under denne lesevinglingen min, er Brudereisen av nederlandske Marieke van der Pol. Det var i utgangspunktet en bok jeg hadde gledet meg til å lese fordi jeg hadde hørt godord om den, og jeg bestemte meg nesten på forhånd at jeg kom til å like den.

Dette handler den om: “I etterkrigstidens Nederland lengter de tre unge kvinnene Ada, Marjorie og Esther etter å unnslippe fattigdommen og slitet og starte på ny et annet sted. De føres sammen på et KLM-fly på vei til New Zealand, som passasjerer i et spektakulært internasjonalt flykappløp. Flyet er fullt av unge, håpefulle bruder på vei til sine forloveder og et nytt liv. Om bord er også Frank de Rooy, en ung mann med en framtid like usikker som deres egen. Uten at de er klar over det, blir dette et møte som kommer til å flette historiene og skjebnene deres sammen på helt avgjørende vis.” (Sitat fra baksideteksten)

En litt “seig” begynnelse gjorde nok sitt til at den fikk en dårlig start hos meg. Jeg ble litt i tvil om jeg skulle lese videre. Når jeg likevel gjorde det, var det fordi boken har noen opplagte kvaliteter, og fortellingen hadde en sterk nok motor til å drive meg videre. Personene var også interessante nok til at jeg ville følge dem videre på deres vei.

Men så var det altså at det begynte å dabbe av igjen. Jeg begynte å bli lei av personene og mistet mer og mer interessen for selve historien. Det føltes som om den aldri skulle slutte, og personene føltes plutselig ganske så innpåslitne. Da jeg hadde knappe 70 sider igjen, la jeg boken vekk. Da var det tomt for drivstoff.

Likevel: Jeg tror det er en god bok når den kommer i de rette hender - og slipper å konkurrere med fem andre bøker om oppmerksomheten.

Fins det forresten en grense for hvor mange bøker man bør lese samtidig?

Om å finne

Lar det seg gjøre å fange et menneskeliv i en fortelling? Kan ordene om det gi et menneske evig liv? Slike tanker ble jeg sittende og tumle med etter å ha lest Marit Tusviks roman «Sigrid Finne».

I et desperat forsøk på å holde fast ved en mor hun for alt i verden ikke vil miste, forsøker jeg-personen å skrive historien om henne. Det skal vise seg å bli alt annet enn lett.

Det er to år siden jeg-personens mor Sigrid Finne døde, og når datteren får tilbud om å passe en øde vindruepresse på Sicilia, sier hun straks ja. Her er hun nemlig sikker på at hun vil få den nødvendige avstanden og finne roen til å skrive ned morens historie – finne Sigrid. Hun og moren hadde avtalt at moren skulle fortelle henne alt, og datteren vil nedtegne det så fint, så fint. Notatene hun gjorde på morens dødsleie har hun samlet i en oransje perm.

Å, som hun gleder seg til endelig å kunne ta fatt på oppgaven! («Jeg lengtet vilt etter å bli alene og begynne å skrive.») Hun forsøkte året før, da hun fikk låne et hus på Island, men da kom hun ingen vei. Men nå skal det gå så mye bedre. Hun prøvesitter i alle rom, bestemmer seg for skrivebordet under de to takvinduene, og legger seg ned og prøvetenker seg skrivende der oppe. Men så må hun fyre først, og så må hun gjøre seg kjent i landsbyen, kjøpe fisk, kjøpe espressokanne, gjøre yoga-øvelser...

«Sigrid Finne» er en roman som byr på overraskelser. Den første delen («Under oliventreet») er reiseskildring god som noen, samtidig som fortelleren reflekterer over sin egen skriving og rundt hva det vil si å miste et menneske som står en nær. («Det verste var ikke at hun var død, men at hun ikke lenger løftet av røret når jeg slo det magiske telefonnummeret.»).

I den andre delen («Under morelltreet») sitter jeg-personen ved morens sykeseng med den oransje permen på fanget. Hun ber moren om å fortelle – så nøyaktig som mulig – historien om seg selv. Dermed får vi glimt fra fortellingen om Sigrid, født i 1918 på Voss. Om da hun hadde huspost i Oslo, drømmen om å studere, ekteskapet med «papen», og om hvordan de flyktet til Sverige under krigen.

På elegant vis, gjennom små detaljer, får forfatteren også fram det nære forholdet mellom mor og datter. Her er ingen vonde oppgjør under oppseiling, og den dødssyke moren har verken mistet sin stolthet eller sin humor. Plutselig oppleves ikke døden fullt så skremmende lenger, for det går et smil gjennom hele romanen.

Teksten er så vakkert skrevet og sårheten kommer godt fram uten at det på noen måte blir sentimentalt. Det er som om forfatteren risper forsiktig i tynn, tynn hud.

«Sigrid Finne» er ikke først og fremst en bok om døden, den er mer en hyllest til et liv som er borte. Et liv som kanskje ikke lot seg fange mellom to permer, men som i alle fall har avfødt en ny fortelling som er det er vel verdt å lytte til.

Fin barnebokdebut

Til tross for at Sølvrevene av Julia Lossius Kahrs er skrevet innenfor faste rammer, oppleves den som original. Det er et eventyr, men forfatteren har likevel skapt sin egen historie. En historie som er lett å like, og som særlig “snille jenter” bør lese. Under lesningen fikk jeg assosiasjoner til Gro Dahles fantastiske bildebok Snill.

Sille Steen våkner en morgen og innser at hun er død, for det er ingen som legger merke til henne verken hjemme eller på skolen. Hun bestemmer seg for å rømme til skogs og slutte å være søt og snill. Den stille Sille vil ikke lenger være “den lydigste lorten i landet“.

Hun blir kjent med sølvrevene Beate Bedrager, Lars Løgnhals og Kjell Kjeltring. De har som hovedbeskjeftigelse å rane til seg det de kan få tak i av stort og smått, og revestrekene deres innbefatter også å stjele fra gamle damer. Sille blir en av dem, og får navnet Sille Sølvstjeler. Besøket hos Sølvrevene blir en form for omvendt oppdragelse, og endelig er det noen som ser Sille. Men så melder den dårlige samvittigheten seg…

Dette er en debutant å se opp for. Sølvrevene er en bok som i tillegg til å fortelle en god historie også er god å lese i den forstand at språket har en fin rytme og flyter godt. Sille er skildret på en sånn måte at det er lett å identifisere seg med henne, samtidig som hun er mystisk nok til at leseren blir nysgjerrig. De flotte illustrasjonene til Lisa Aisato gjør sitt til at dette er en bok å legge merke til.

Forlaget lanserer den som en høytlesningsbok, beregnet for barn fra seks år. Men det gjelder som kjent en regel for alle gode barnebøker: De kan fint leses av voksne også (i alle fall hvis man er en smule interessert i barnelitteratur).

Man kan bla i boken her:

Feel-good-film-fråtsing

Når jeg først ser film, blir det gjerne til at jeg ser et par-tre stykker i slengen.
Denne helgen har jeg fråtset i film. Her følger oppsummeringen av godt og vel ni timers mer eller mindre intens titting. Filmene er kjøpt på diverse salg her og der.

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til The Jane Austen Book Club i og med at jeg aldri orket å lese ferdig boken. Men dette er et godt eksempel på at filmen faktisk kan være bedre enn boken den er basert på. I løpet av seks måneder skal seks medlemmer i en bokklubb lese seks romaner av Jane Austen. Nivået på diskusjonene deres er sant å si ikke all verden, desto mer får vi høre om deres egne - til tider miserable - liv. Her er det feel-good for alle penga, og jeg lot meg rive med. Dette var en fornøyelig film!

Jeg hadde aldri hørt om filmen Love in Manhattan, og kjøpte den utelukkende fordi jeg forsto at handlingen var lagt til Manhattan (New York er min favorittby). Vakker mann (Dermot Mulroney), trist historie og humor gjorde denne filmen til et høydepunkt. Den handler om Griffin som er uhelbredelig syk av kreft, og som bestemmer seg for å nyte den siste tiden på jorden. Han møter den vakre og reserverte Sarah, og etter hvert utvikler det seg et nært forhold mellom de to. Det er så trist og samtidig så vakkert at man bare må gråte…

The Girl in the cafe handler om byråkraten Lawrence som er ensom og har altfor mye å gjøre på jobben. Han tenker ikke så mye på kvinner, men når han helt tilfeldig kommer i prat med den unge Gina på en kafé i London, er det noe som vekkes til live. Også Gina er en ensom sjel, og de to er sjenerte overfor hverandre. Lawrence er imidlertid ikke snauere enn at han inviterer Gina med på G8-møte i Reykjavik. Og der får vi faktisk se en annen versjon av den keitete ungjenta. En film som er “helt grei”, men som man fint kan klare seg uten…

Da stiller det seg annerledes med 84 Charing Cross Road - den er et “must” for bokelskere! (Jeg har ikke lest boken, så jeg vet ikke om den er enda bedre enn filmen.) Dertil er Anthony Hopkins en av mine favorittskuespillere, og da er det ikke så mye som kan gå galt når historien i tillegg er betagende. Hovedpersonene møtes aldri ansikt til ansikt, men gjennom brevene de skriver til hverandre, utvikler det seg et helt spesielt vennskap. Det er nesten som man et øyeblikk lengter tilbake til tiden før internett…

Nok et blinkskudd: Goodnight Mister Tom (med John “Morse” Thaw som Tom). Jeg har tidligere kost meg stort med hørespillversjonen av denne romanen for barn som ble skrevet av Michelle Magorian i 1981. Handlingen er lagt til andre verdenskrig, og londonbarn blir evakuert ut på landsbygda. Will havner hos den gamle grinebiteren Tom Oakley - som det skal vise seg har sine gode sider. Will har vært utsatt for både fysisk og psykisk mishandling, men finner seg godt til rette hos Mister Tom. Men det kommer en dag da han må tilbake til London. Sterke følelser, vonde så vel som gode, i en flott filmatisering som tåler å bli sett igjen.

Enduring Love er basert på romanen til Ian McEwan (den har på norsk tittelen Kjærlighet ved første blikk). Jeg har ikke lest romanen, men jeg syns filmen fungerer fint. Den er god - og ubehagelig. Det er en uhyggestemning som forsterkes og ikke slipper taket. Joe og kjæresten Clarissa er ute på en piknik når de blir vitne til at en luftballong får store problemer. Denne ulykken skal komme til å få uante følger for dem. Dette er drama; psykologisk og filosofisk. Det tok litt tid før jeg fikk denne filmen ut av tankene, det var en film som ga meg motstand.

Blomstrende

Som barn var jeg av en eller annen merkelig grunn opptatt av den svenske botanikeren Carl von Linné. Det medførte at jeg en periode var mer enn gjennomsnittlig interessert i blomster. Jeg plukket og la i press og drømte om et velfylt herbarium. Med årene dabbet interessen av, men fortsatt lar jeg meg lokke av blomsterprakt og blomsterluft - og av bøker om blomster.

Et av mine Fretex-funn er Blomstervandringer om våren og Blomstervandringer om sommeren av svenske Harriet Hjorth og med illustrasjoner av Kaj Beckman (utgitt på norsk i 1968). Jeg hadde aldri hørt om disse bøkene før, men jeg lot meg sjarmere av de fine omslagene og tegningene. Tekstene ble også en positiv overraskelse. Forfatteren tar for seg en rekke ulike planter der hun i tillegg til å redegjøre for botaniske fakta, forteller om tro og overtro knyttet til planten, og kommer med eksempler på forfattere som har diktet om den. I tillegg får vi hennes personlige betraktninger. Fine bøker som jeg kan ta frem og små-lese i.

Disse bøkene fikk meg til å finne fram fem små engelske bøker jeg kjøpte på loppemarked for mange år siden. Engelske Cicely M. Barker (1895-1973) er særlig kjent for sine blomsteralv-motiver (Flower Fairies), og hun skrev også vers til illustrasjonene. Hun var opptatt av å gjengi plantene så korrekt som mulig. Vakkert og naturromantisk! Nydelige bøker å bare bla i.

På Fretex fant jeg også Floraen i farger fra 1951. En nostalgisk reise gjennom planteriket, der tegningene framkaller minner om barndommens somre. I tillegg er det morsomt å lese alle de merkelige navnene noen har gitt plantene: hjortetrøst, hårsveve, haremat, vivendel, strandtusengylden, veikveronika, øyentrøst, nikkevintergrønn, tiggersoleie, kattehale, strandkjempe.

Har du en favorittblomst?

Klokt om død og sorg

De har vært gift i over 50 år. En morgen, som alle andre morgener, gjør hun i stand frokost til seg og ektemannen. Etterpå skal han ut og rydde i hagen. Der klatrer han opp i en stige - så faller han ned og er død.

Tordis Ørjasæters Dagen og dagene handler om hvordan det er å være den som blir igjen, med tankene og med sorgen. Man kunne frykte at det lå an til en selvmedlidende skildring av livet som enke, men i stedet går denne boken på hundre små sider rett inn i kategorien “liten perle av en bok”. For Tordis Ørjasæter skriver så fint og så klokt - og lavmælt og vemodig - om det å miste og om å bli gammel. Ektemannens bortgang innebærer blant annet at hun må flytte fra huset og hagen og til en leilighet i byen. Men det er ikke bare de store omveltningene hun skildrer, minst like mye ligger i de små detaljene og i det vi vanligvis ikke tenker så mye på fordi det er så selvsagt.

Ved å bruke “hun” i stedet for “jeg” oppnår forfatteren distanse til seg selv, mens leseren opplever en større nærhet fordi teksten samtidig blir mer allmenn.

Tordis Ørjasæter har skrevet mange bøker tidligere, og er kanskje mest kjent for sine biografiske bøker om Sigrid Undset. Også i denne nye boken har litteraturen fått en fremtredende plass.

Dagen og dagene kan fungere som en “trøstebok” for mange i samme situasjon, mens den for andre kan bli en påminnelse om livets sårbarhet.
Men det handler ikke bare om sårbarhet, det handler også om verdighet. Teksten munner heldigvis ut i en optimistisk konklusjon om at det er mulig å leve et godt liv også etter at man har mistet noen man er glad i.

Det triste temaet til tross; det gjør godt å lese denne boken.