Femkronersfunnet

I løpet av sommerferien var jeg innom et bibliotek der det var boksalg. Der fant jeg en bok jeg lenge har ønsket meg: Paal-Helge Haugens Anne, en såkalt punktroman fra 1968. Til den nette sum av 5 kroner!

I denne boken forteller Paal-Helge Haugen den gripende historien om den tuberkulosesyke ungjenta Anne. Dette er en tekst som ikke kan unngå å gjøre inntrykk. I tillegg til sin egen tekst, benytter forfatteren seg av utdrag fra andre kilder, blant annet Bibelen, Landstads Salmebok og P.A. Jensens Læsebog for folkeskolen.

Romanen består av tette, korte tekster der forfatteren på en fascinerende måte får fram Annes skjebne, samtidig som det føles som om teksten går ut over seg selv.

Dette er språkkunst på høyt nivå. Man kan nesten ta hvert ord i munnen og kjenne at det er riktig. Det er imponerende hvor mye denne vesle boken rommer. Den kan leses om og om igjen takket være det vakre poetiske språket. Dette er en av de bøkene jeg er glad for endelig å ha i hylle og kunne ta ut og bare bla i når behovet for å nyte et stykke poesi melder seg.

Paal-Helge Haugen formidler også et stykke historie. Tuberkulosen rammet mange, og Annes skjebne er en av mange lignende. Samtidig er det et vakkert portrett av en ung jente, varsomt og ømt skildret. Det er sterkt og nært - og vondt og vakkert.

Så sjøsprøyten står

Napoleonskrigene pågår for fullt, og engelskmennene har blokkert alle hav og havner. Den danske koffardikapteinen Rasmus Christensen seiler fregatten Venus fra Bergen til Arkhangelsk for å hente korn og forsyninger. Det er et farlig oppdrag, men for kapteinen innebærer det en mulighet for å treffe igjen den vakre Maren Maria på Lødingen prestegård.

Dette skriver Britt Karlsen om den imponerende historiske romanen Koffardikapteinen (1995), som også er en kjærlighetsroman. Fortellergleden og stilen kan innimellom minne litt om Hamsun, uten at det på noe vis er snakk om noen etteraping.

Britt Karlsen har et språk som kler fortellingen. Ordbruken virker riktig i forhold til tid og sted. Hun skriver så jeg kjenner smaken av ramsalt sjø, og tilfredsstiller mitt krav til en historisk roman: Den skal levendegjøre historien samtidig som den skal fortelle en egen historie.

Det er lett å se at forfatteren kan sitt stoff, men det hindrer henne heldigvis ikke i å slå seg løs. Forfatteren briljerer ikke med sin kunnskap, men gir mange opplysninger som alle bidrar til å skape et helhetlig og troverdig bilde. Her er også fine og livaktige tidsbilder fra Bergen og Nordland.

Koffardikapteinen gir god innsikt i en epoke i norgeshistorien som kanskje ikke så mange andre skjønnlitterære forfattere har skrevet om. Britt Karlsen virker som en svært dreven forfatter, men vi har faktisk å gjøre med en debutroman. Så vidt jeg har kunnet se, er dette også hennes eneste bok så langt.

Den eneste innsigelsen jeg har, er tittelen. En koffardikaptein er kaptein på et koffardiskip, det vil si et handelsskip. Det burde imidlertid ikke være nødvendig å ty til leksikon for å forstå en romantittel. Til gjengjeld liker jeg omslaget veldig godt.

Noe for seg selv

Først leste jeg Forsvinne, som kom ut i år. Så tok jeg fatt på Klage, som kom i 2001. Deretter var det bare å slå fast at Inghill Johansen har greid å skape noe som ikke ligner på så mye annet.

Forsvinne er en samling prosatekster om ting og mennesker som blir borte - og om det som ikke vil forsvinne uansett hvor hardt en prøver å kvitte seg med det. Boken består av en samling tekster, der noen er på en side eller to, mens andre er litt lengre. Et par av dem er nesten for dikt å regne. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre, men det fins også sammenhenger mellom dem.

Det er noe sårt og vemodig over mange av tekstene, noe som forsterkes av at det som i utgangspunktet er sterke følelsesmessige hendelser blir skildret i et ganske nøkternt språk. I andre tekster får det hverdagslige en ny og større dimensjon. Det er underfundig og forunderlig.

Innholdsmessig spenner det bredt. Fra historien om hva som skjer med en Lions-jakke etter at eieren er død og enken vil kvitte seg med den, og til en sår, men også litt humoristisk historie som har sitt utspring i en pårørendegruppe for eldre med demens.

Ord og setninger er stramt regissert, det er som om forfatteren har greid å fange tankene i flukten. Det er enkelt, men likevel komplekst.

Tekstene i Klage utspiller seg på og omkring en kirkegård. Boken består av korte tekster i form av brev, graverens tanker og prestens dagbok. Selv om temaet er det samme gjennom hele boken, oppleves tekstene som originale og gjennomførte. Boken er tankevekkende samtidig som den er humoristisk, og her er mye livsfilosofi. Formen og språket har en smittende glede og sprekhet over seg.

Fine og fiffig formulerte utsagn er med på å gjøre dette til en god leseopplevelse. Det er fint å lese noe som er så annerledes og samtidig så velskrevet og solid.

Begge bøkene har et hendig format som gjør at de er fine å ha med seg i vesken. Dette er dessuten tekster som tåler å bli lest flere ganger.

Bestselger og/eller god bok?

Hva er det som gjør en bok til en bestselger? Et evig interessant spørsmål. Omtale og markedsføring er viktige hjelpemidler, men noen bøker blir populære ved at folk snakker - eller blogger - om dem og dermed anbefaler dem til hverandre. Det er flere eksempler på slike “stille” suksesser, blant annet Øya av Victoria Hislop og La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson.

Et annet eksempel er Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert. Etter en opprivende skilsmisse bestemmer den 32 år gamle Elizabeth (forteller og forfatter er samme person) seg for å finne meningen med livet. Det gjør hun ved å kvitte seg med eiendelene sine og legge ut på en reise som skal komme til å vare et år. Turen går til Italia, India og Indonesia.

At denne boken ble en så stor suksess i USA, kan delvis forklares gjennom at den ble anbefalt av talkshow-dronningen Oprah Winfrey. Hvor mye dette har hatt å si for at den også er blitt en suksess her hjemme, vet jeg ikke. Det er ingen automatikk i at bøker som blir bestselgere i USA eller England slår an hos oss. Gilberts bok ble i Norge først utgitt i innbundet utgave med tittelen Lykken, kjærligheten og meningen med livet - og først og fremst rettet mot alternativ-kretsløpet. Dermed gikk boken den vanlige leseren hus forbi. Men så var det at boken ble en “snakkis”, og da Cappelen Damm ga den ut i en pocketutgave med et omslag som ligner på det amerikanske, ble det en suksess.

Hva er det så med denne boken som fenger folk? Det er lett å skjønne: Det handler om en person som bryter opp fra det livet hun hittil har levd for å gjøre noe helt annet. De fleste av oss kan drømme om det, de færreste realiserer det. Det er absolutt et sympatisk prosjekt, og jeg unner denne damen all den glede hun kan få.

Jeg ga likevel opp på side 128. Det ble for mye “meg, meg, meg“. Det ble for pratsomt. Det ble for “amerikansk”. Forfatteren ble stående i veien for seg selv, hun tok for mye plass og som leser følte jeg meg nesten overkjørt.

Så er det jeg får i hendene en bok som har mye til felles med denne boken, men som likevel er helt annerledes: Nattog til Lisboa av den sveitsiske forfatteren Pascal Mercier.

Hva er det som gjør den ene til en bestselger, mens den andre forblir anonym? Nå skal det rett nok sies at Nattog til Lisboa er blitt en stor suksess i en del andre land, mens den her hjemme - i alle fall hittil - er blitt forbigått i stillhet. Er det fordi hovedpersonen er en 57 år gammel nærsynt sveitsisk lærer i klassiske språk - og at det dermed er færre lesere som vil identifisere seg med ham? For meg er Nattog til Lisboa langt mer lesverdig enn Gilberts bok. Det er en bok som vokser seg stor mens jeg leser.

En dag skjer det noe som gjør at Raimund Gregorius bare forlater klasserommet, bryter opp fra Bern og setter seg på toget til Lisboa. Med seg har han en bok han tilfeldigvis har kommet over, av den portugisiske legen og forfatteren Amadeu de Prado. Gregorius blir så besatt av denne forfatteren at han setter seg fore å finne ut alt om ham. Han oppsøker familie og venner av den avdøde forfatteren i Lisboa, noe som gjør at han samtidig kommer nærmere seg selv. Sånn sett er det en roman om å finne seg selv, eller finne tilbake til seg selv. Samtidig blir jakten på Prado en spennende historie i seg selv.

Det kan høres kvasifilosofisk ut, og det er det delvis også. En del av sitatene fra boken til den fiktive legen og forfatteren Prado kan - hvis man er i det hjørnet - leses som selvfølgeligheter (jeg anbefaler heller den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa), men fortellingen fungerer likevel helt utmerket. Jeg identifiserer meg med den gamle gymnaslæreren som så lenge har ofret seg for faget og elevene. At dette også i høyeste grad er en bok om ord og om språk, gjør sitt til at jeg trykker den til mitt bryst. Dertil er det en melankolsk og vakker skildring av Lisboa, denne byen jeg en dag håper å vende tilbake til.

Nattog til Lisboa er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen.

For øvrig kunne det norske forlaget ha spart seg den såkalte “blurben” til Jostein Gaarder, der han skriver at boken er “spennende som en kriminalroman“. Det er den absolutt ikke. Heldigvis.

Spøkeri og spenning

Carol Goodmans The Lake of Dead Languages er med sine elementer fra krim og gotiske fortellinger en perfekt bok for late dager. Dette var en historie jeg bare forsvant inn i. Deilig, deilig!

For tjue år siden forlot Jane Hudson den avsidesliggende Heart Lake School for Girls etter en grusom tragedie der tre unge mennesker begikk selvmord under mystiske omstendigheter. Nå er Jane tilbake på skolen som latinlærer, og når hendelsene som skjedde for 20 år siden nå ser ut til å gjenta seg, sprer uhyggen seg på nytt over den gamle internatskolen. Alle som har gått på denne skolen kjenner også til sagnet om de tre jentene som druknet og ble forvandlet til klipper i den farlige innsjøen.

Det sier seg nesten selv at dette er perfekte omgivelser for en skummel fortelling. Carol Goodman gir oss flere parallelle historier fra fortid og nåtid som veves sammen. Hele tiden med denne underliggende stemningen av uhygge knyttet til innsjøen og de gamle sagnene.

Jeg fikk assosiasjoner til Donna Tartts Den hemmelige historien, men romanen står likevel helt på egne ben.

The Lake of Dead Languages er en romantisk-nostalgisk skrekkfortelling. Det er driv i historien, og på et eller annet plan er det spenning gjennom hele fortellingen. Det spesielle miljøet på pikeskolen pirrer også nysgjerrigheten, og at forfatteren bruker latin og latinsk litteratur som et viktig element, fungerer veldig bra. Til tross for at handlingene er lagt til nær fortid og samtid, føler jeg nesten at dette er en historie fra “gamle dager”. Forfatteren greier også på en utmerket måte å samle trådene til slutt

Jeg syns denne romanen var både underholdende, velskrevet og velregissert. Den gir rett nok ikke varige mén, men det var en altoppslukende leseopplevelse der og da.

Hennes nyeste roman, The Night Villa, er allerede innkjøpt.

Takk til Cassandra, som gjorde meg oppmerksom på forfatteren.

Fine Selma

Jeg har godhet for Selma Lagerlöf. Jeg har på langt nær lest alle bøkene hennes, men de jeg har lest (bl.a. Gösta Berlings saga) gjør meg nysgjerrig på resten. Selma er dessuten en flott dame som også egner seg som bokstøtte. Jeg klarte ikke å motstå fristelsen da jeg fant denne i en butikk i Göteborg.












Selma Lagerlöfs svenske forlag, Bonnier, har gitt ut flere av Selma Lagerlöfs bøker i en morsom pocketserie. Omslagene er laget av noen som kaller seg Teresa & David. Jeg liker dem veldig godt, og i og med at bøkene bare koster litt over 30 kroner på Capris.no, er jeg fristet til å bestille alle...












Her hjemme har Oktober forlag gitt ut de tre selvbiografiske bøkene Mårbacka, Et barns memoarer og Dagbok for Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf. Bøkene har fått et seriepreg gjennom blomstertemaet i de nydelige omslagene som er laget av Exil Design.

For den som er interessert i å lese om Selma Lagerlöfs vakre hjem Mårbacka, anbefales et besøk hos Karin på bloggen En verden full av bøker.

Stille, men ikke stillestående

Anita Arildsdatter Pedersens Snør det utenfor vinduet ditt også? er en språkdrevet tekst mer enn en handlingsmettet fortelling. Det er en intensitet i språket som gjør at jeg ikke slutter å lese før boken er ferdig. Forfatteren har et grep om meg som til tider nesten føles fysisk.

Det handler om en ung kvinnelig student som forelsker seg i og innleder et forhold til en mye eldre mann som underviser i statsvitenskap på det samme universitetet som hun studerer kunsthistorie (ja, hvor mye hun egentlig studerer, kan vel diskuteres…) Mannen, Daniel, er separert og har to barn fra før.

Jeg-fortelleren er, forstår leseren etter hvert, svært ensom. Hun er utålmodig og maser om at hun vil flytte inn hos Daniel. Han på sin side er ennå ikke klar for noe nytt, fast forhold. Han er fornøyd med det mer uforpliktende forholdet til jeg-fortelleren, og blir etter hvert mer og mer frustrert over den unge kvinnen som tar mentalt kvelertak på ham.

Etter hvert blir nemlig jeg-fortelleren mer og mer intens, og det er noe sykelig over oppførselen hennes - noe som blir særlig tydelig mot slutten av boka. Denne vesle boka på 120 små sider ender nemlig som en psykologisk thriller, men uten store ord og fakter.

Jeg er imponert både over forfatterens tiltro til språket som spenningsskaper og hennes evne til å utnytte språkets muligheter når det gjelder å skape ulike stemninger og å skildre jeg-personens psyke. Det hele er sikkert og sobert utført, og stilen oppleves som elegant samtidig som underteksten får fram en uhyggefølelse i leseren. Det er en nytelse å lese en tekst som er så renskåret og fri for “skurr” (selv om jeg skulle ønske korrekturleseren hadde rettet “armene” til “ermene” på side 38...)

Roman fra Iran

Djeveljente er noe så sjelden som en norsk debutroman med handling fra Iran. Den er skrevet av Mina Bai, som selv har iransk bakgrunn.

Boken forteller historien om Ashraf, som vokser opp i et bedre strøk i Teheran. Hun har en snill, men litt fjern far, en strengt religiøs og bisk farmor som blander seg i alt og en ung og umoden stemor. Det er farmoren som gir henne tilnavnet Djeveljente fordi hun ifølge farmoren ikke oppfører seg sømmelig nok. Vi følger Ashraf gjennom barndom, ungdom og voksenliv i Teheran fra midten av 1940-tallet, gjennom revolusjonen og fram til i dag. Indirekte er det også en politisk roman.

Mina Bai forteller en god historie samtidig som hun gir leseren innblikk i Irans historie og kultur. Hun skyver til side forhenget og lar leseren få kikke inn i et miljø og en kultur som er så annerledes enn vår egen - på samme tid som hun viser oss mennesker med drømmer som ikke er så ulike våre egne.

Portrettet av den iranske kvinnen Mina Bai skildrer i Djeveljente gjør sterkt inntrykk på meg, med sin styrke og sin vilje til å leve på tross av alle hindre som møter henne. Romanen er både engasjerende og levende og godt fortalt. Det merkes også på språket at forfatteren har en annen bakgrunn enn den norske. Språket hennes har en egen form for poesi i seg, noe som blant annet kommer til uttrykk i de språklige bildene. Dette tilfører romanen ”det lille ekstra” som gjør at den føles ekstra lesverdig.

Bergensk kattepoesi

Jeg er forelsket i Bergen! Ikke bare på grunn av min bergenske tipp-tipp-oldemor, men også fordi byen er så fin og spesiell. Og på grunn av kattene. Jeg falt for denne husveggen på Nordnes, med Olav H. Hauges dikt malt på veggen.

Senere kom jeg over to mer moderne varianter av arten…