30 september 2009

Svensk inspirasjon

De svenske bloggejentene som til sammen utgjør Bokhora har nylig gitt ut et 80 sider langt magasin: Album. Her er både korte tekster og lengre artikler og intervjuer, samt lesetips. Stoffet er nyskrevet, og altså ikke hentet fra bloggen deres.

I Album kan vi blant annet lese om hvordan noen nå etablerte forfattere reagerte da de fikk beskjeden om at debutromanen deres var antatt, og om hva som kan skje når man som voksen forsøker å finne igjen sin barndoms fiktive heltinne (i dette tilfellet Anne fra Bjørkely). Her er en artikkel om bokomslag, om måter å sortere bøker på i bokhyllen, om alle de merkelige tingene som kan brukes som bokmerke - og mye mer. Lekker layout bidrar til lesegleden.


Magasinet Vi läser er ute med sin tredje utgave, og for oss som er opptatt av svensk litteratur er dette en drøm av et blad. Det er ikke å få kjøpt i løssalg i Norge, men det går heldigvis an å abonnere.

I denne utgaven er det blant annet omfattende intervjuer med Sofi Oksanen (aktuell på norsk med Stalins kyr) og Jonas Hassen Khemiri, som også er oversatt til norsk. Her er artikler om blogging, om lesesirkler, om indisk litteratur, om Charles Darwin - og mye morsomt småstoff. Noe for enhver smak, og med spennende innfallsvinkler.

Vi läser kommer med fire utgaver i året.

24 september 2009

Overbevisende sykdomshistorie

Lisa Genova skriver svært overbevisende om sykdommen Alzheimer i romanen Alltid Alice, som nylig er kommet ut på norsk.

Alice Howland er professor ved Harvard universitet. Hun er gift og har tre voksne barn. Hun er bare femti år gammel, men vet at livet kommer til å bli fundamentalt forandret. Hun begynner å glemme de mest elementære ting, og på en av sine joggeturer vet hun plutselig ikke hvordan hun skal finne veien hjem. Ord blir borte, og hun glemmer avtaler. Hun tror det er overgangsalderen, men må til slutt innse at det dreier seg om tidlig Alzheimer.

Hele tiden mens jeg leser forfølges jeg av en redsel for selv å få denne sykdommen, som står for meg som noe av det grusomste som kan ramme et menneske. Men samtidig viser forfatteren en så stor respekt for sin hovedperson at jeg forstår at de som får denne diagnosen kan ha et verdig liv.

Lisa Genova er nevrolog og som sådan hadde hun en fascinasjon for denne hjernesykdommen. Det var imidlertid ikke før hennes egen bestemor fikk diagnosen at hun for alvor ble nysgjerrig på hvordan det var for et menneske å oppleve at deler av livet bare smuldrer bort.

Lisa Genova skriver svært overbevisende om hvordan sykdommen gradvis spiser opp Alice. Samtidig viser hun til siste slutt at det å få Alzheimer ikke er ensbetydende med dårlig livskvalitet. Alice har stadig evnen til å elske og til å glede seg, selv om hun ikke kjenner igjen sitt eget ansikt i speilet.

Alltid Alice er en rørende, men ikke sentimental roman. Forfatteren formidler mye informasjon, samtidig som fortellingen står på egne ben. Dette er en bok mange kan finne trøst i, samtidig som den er med på å skape åpenhet om en stadig tabubelagt diagnose som det er vanskelig å forholde seg til - og som mange derfor har en tendens til å spøke med.

Styrken i denne romanen ligger i historien, ikke i de litterære kvalitetene, selv om den så absolutt er godt nok skrevet. Dette er ikke romanen der man leter etter gode sitater og nyskapende talemåter, men det er - for å si det med en klisjé - en viktig bok. Det er en positiv bok om et tungt tema.

20 september 2009

Bak overskriftene

Man trenger ikke ta i bruk det store formatet for å gjøre inntrykk. Simon Strangers ungdomsroman Barsakh. Emilie, Samuel og Gran Canaria er på bare 130 sider, men i løpet av disse sidene forteller forfatteren en historie som fester seg i leseren. Ikke minst fordi han tar i bruk kontraster som gjør at perspektivet blir tydelig - og ganske grelt.

15 år gamle Emilie er på ferietur på Gran Canaria sammen med familien sin. Som så mange jenter i den alderen, er hun opptatt av å være så tynn som mulig. Hun pirker i maten og tar hyppige joggeturer. Det er på en av disse joggeturene hun får øye på en skrøpelig trebåt fylt til randen med afrikanere som forsøker å komme seg til Europa. Slik er det Emilie blir kjent md 18 år gamle Samuel fra Ghana.

Teksten er forholdsvis enkel, men ikke mindre tankevekkende og rørende av den grunn. Simon Stranger er en god stilist og språket er stramt samtidig som det gir rom for å forme egne tanker.

Simon Strangers fortelling gjør sterkere inntrykk enn alle reportasjene vi kan lese om det samme temaet. Her møter vi menneskene bak statistikken, og forstår at de stort sett er som oss. Denne romanen bør bli pensum på ungdomsskoler og videregående skoler.

Det som gjør at romanen virker så sterkt, er nøkternheten. Forfatteren viser hvordan ting er, han nøyer seg med å fortelle historien og legger ikke moralske eller pedagogiske føringer.

Mye av innholdet i Barsakh har kommet via samtaler med en venn av forfatteren som selv flyktet fra Afrika, og som nå bor i Norge. Barsakh er for øvrig ifølge islam et slags mellomstadium etter døden, et sted man kommer mens man venter på dommedag.

Så kan man jo håpe at voksne lesere ikke lar seg skremme av at det er en ungdomsroman.

17 september 2009

Øyenslyst

Trenger man en pause fra ordene, kan man alltids ty til bilder - særlig når bildene forestiller lesende kvinner.

Women who Read are Dangerous er en praktbok som inneholder malerier (og noen fotografier) av kvinner som leser. Tidsspennet er stort; fra middelalderen og fram til i dag. Tittelen spiller på det faktum at en kvinne som leste en gang i tiden ble sett på som noe kontroversielt. Det tok lang tid før kvinnene ble frie til selv å velge hva de ville lese.

Boken har en innledende artikkel om kvinner og lesing, og hvert bilde har også en introduksjonstekst, samt faktaopplysninger om maleriet og hvor det befinner seg.

Selv er jeg litt svak for maleriet After the Ball, som ble malt av den katalanske maleren Ramon Casas i Carbo i 1895 (selv om damen vel strengt tatt har gitt opp å lese…)

Boken har også med et av Eve Arnolds bilder av Marilyn Monroe som leser Ulysses. En litteraturprofessor ved navn Richard Brown var i tvil om Marilyn virkelig leste denne berømte romanen, eller om det bare var posering. Tredve år etter at bildet ble tatt (i 1952) sendte han et brev til fotografen og spurte. Han fikk svar fra Eve Arnold som kunne fortelle at Marilyn Monroe allerede var i gang med å lese James Joyces berømte verk da de to kvinnene møttes.

10 september 2009

Sopp og sånt

Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson er et hvileskjær av en roman - i positiv forstand. For noen ganger er det akkurat det man trenger: en bok kun for kosens skyld. En bok der man ikke trenger å ta stilling, slipper å lære noe, og bare kan flyte med i historien.

Dette er en feelgoodroman fra de svenske skogene, og fra den svenske kysten. Skillet mellom havmennesker og skogsmennesker er nemlig av stor betydning her. Gunnars foreldre blir skilt når han er bare seks år gammel som følge av at faren (som søker mot skogen) og moren (som må se havet) ikke klarer å bli enige om hvor de skal flytte - og dermed blir boende i byen helt til ingen av dem lenger holder ut.

Gunnar flytter sammen med faren til en avsidesliggende husmannsplass i en bygd der de alltid oppfattes som fremmede. Farens store lidenskap, sopp, gjør det ikke lett å bli integrert. I dette miljøet blir sopp- og bærplukking sidestilt, og det er kvinnfolkarbeid. Men faren arrangerer soppkurs, og hans store kunnskap på feltet (kombinert med en merkelig utstråling) er mer enn nok til å imponere damene. Gunnar, derimot, er det ingen av kvinnene som legger merke til.

I mange år er den eneste kontakten Gunnar har med moren sin de presangene hun sender til hver fødselsdag. En dag skjer det imidlertid noe som gjør at han setter seg i bilen og kjører mot havet. I mellomtiden har det skjedd dramatiske ting.

Dette er en litt annerledes roman, ikke minst på grunn at det spesielle typegalleriet. Dessuten syns jeg det er en original og morsom idé å skrive fra et “soppunivers”. De ulike delene av romanen innledes for øvrig med et sitat fra soppbøker.

Dette er en uforpliktende roman, velskrevet innenfor sin sjanger, og med et miljø og en tematikk som skiller den fra andre bøker. Jeg lar meg sjarmere av de keitete og litt ubehjelpelige personene som ikke alltid takler relasjoner til andre så bra. Det betyr imidlertid ikke at romanen er overfladisk. Det er så absolutt et element av alvor og sårbarhet i denne historien.

Jeg syns også skillet mellom skogsmennesker og havmennesker er et morsomt poeng. Selv er jeg havmenneske (og vannmann med vannskrekk…) Hva er du?

08 september 2009

En bekjent blir en venn

Mitt første møte med Alice Hoffman kom sent, men godt.

Dette er en forfatter som alltid har befunnet seg i bakhodet et sted. Navnet er kjent, jeg har hørt fine ord om henne. Jeg har til og med hatt en bok av henne stående i hyllen.

Det var da jeg trengte en “ventebok” mens jeg ventet på at Antony skulle entre Operataket i sommer, at jeg grep etter Alice Hoffmans Isdronningen. Den var passe tynn og tok ikke opp så mye plass i veska.

For et lykketreff av en bok! Jeg tror jeg mest av alt ble betatt av stemningen, melankolien - og alt det rare som skjer i denne egenartede fortellingen.

Åtte år gammel roper fortelleren i romanen til moren sin at hun bare skal forsvinne - og samme kveld dør moren i en bilulykke. Senere i livet blir fortelleren truffet av lynet, og mye av det som skjer i romanen er knyttet opp mot alt det mystiske som er forbundet med lynet.

Alice Hoffmanns skildrer menneskene som befolker denne romanen på en så nydelig måte at jeg umiddelbart får godhet for dem.

Alice Hoffman har en fortellemåte som appellerer til meg, hun skriver på en måte som gjør meg glad og trist på en gang. Isdronningen er en stille bok som har mange lag i seg, en bok som lever i deg etter at du har lest den.

Dette første møtet frister til nye møter, og på min lokale Fretex fant jeg flere Hoffman-bøker: Blackbird House, Svart snø, Hvite hester og Lysnatt.

Noen som har en Hoffman-favoritt å anbefale?

03 september 2009

Fascinerende og ubehagelig

Det er ikke bare omslaget som er ubehagelig ved franske Claire Castillons (f. 1975) novellesamling Insekt (i svensk utgave, ingen av hennes bøker er oversatt til norsk).

I novellene skriver Claire Castillon om ulike mor-datter-forhold, og hun skildrer disse forholdene på en måte de færreste andre forfattere drister seg til. Hun går ikke av veien for å provosere; begrepet morslykke blir utfordret.

I den første novellen, "Bara en", møter vi en kvinne som i utgangspunktet ikke ønsker seg barn, men som går med på å bli mor under forutsetning av at de bare skal ha ett barn - en jente. Når hun blir gravid, viser det seg at det er tvillinger. Jeg skal ikke røpe detaljer, men før novellen er slutt, er det ene barnet borte.

Historiene er dels humoristiske, dels absurde og “skrudde”. Og de er godt skrevet. Forfatteren skriver om ganske grusomme episoder som om de var helt naturlige, derfor virker tekstene så sterkt. Dermed får hun også leseren til å skjerpe seg og utfordre sin egen moral og sine fordommer.

Claire Castillon var et spennende bekjentskap og jeg fristes til å utforske hennes forfatterskap videre. Det er fint å oppdage litterære stemmer som skiller seg ut og som tør å utfordre vedtatte sannheter - på en intelligent måte.